Et forsøk på å blogge igjen.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om livet. Livet i Oslo, livet i forelesningssaler og på bibliotek, inne i krampaktig stille lesesaler og med vaffelrøreflekker på t-skjorta som frivillig kaféarbeider. Livet i kollektivet, med oppvask som tårner seg opp og ned i kummen på kjøkkenet, vaskemaskiner som streiker oftere enn de virker, gamle utklipp fra oppslagsbøker på veggen, den litt rare lukta som møter meg hver gang jeg låser meg inn på gangen, den som lukter litt sånn røykaktig blanda med lukten av te og nyvaska klesvask, men som ofte bare lukter middag, eller om at jeg er den eneste på min side av blokka som har et rom utstyrt med utvendig gradestokk. Livet som går opp og ned. Men dette var vel et slags sammendrag allikevel.

En kan merke at noe er annerledes i osloatmosfæren. For noen dager siden kunne man la øynene hvile på hvite snøfnugg som dalte ned fra himmelen, bli salig i blikket og nesten høre lyden av skøyter med ullsokker i mot skøyteis. En kunne ta litt fart fra toppen av bakken ved Kiwi og skli ned, helt ned, til overraskede utrop fra spanske utvekslingsstudenter. Enda har jeg ikke merka noe til det berømte t-banekaoset som angivelig finner sted hvert år på begynnelsen av vinteren. Men det kommer vel. Snøen kommer vel sterkere tilbake. Snart vil det være fullt av mørke fotspor mot hvitfarga bakke når jeg ser ut og ned på veien og plenen. Snart skal jeg ha mine første eksamener på universitetet. Snart skifter kalenderen til desember, snart skal den premature julemarsipanen i butikkene komme til sin rett, snart er det advent, snart. Men først er det novemberregn og lesesaldager. Og allikevel er det mange små og store ting som holder meg flytende. Utfordringen er å se dem og å la meg selv fortjene å ligge under dyna i flere timer en søndagsmorgen lyttende til studentradioen, lenge nok til at jeg med rette kan kalles sjusover, uten å få dårlig samvittighet fordi jeg lar hodet og kroppen ta en pause.

Forglemmegei.

27. september.

Savn.

You’re free to fly.

26. september 2009 var en skjebnesvanger dag. Den dagen mista jeg plutselig den lille fyren som jeg var og er så fryktelig glad i, han som jeg aldri har veksla et ord med men som har vært der uansett hva som har skjedd. Da jeg fikk telefonen i handa på jobb og hørte mamma spørre om det var et sted vi kunne snakke i fred, raste verden min sammen. Han var borte.

Jeg har grått og grått og grått, jeg har stirra i taket, jeg har sett ut vinduet. Alt i huset hjemme kunne knyttes til han. Nå skal han aldri komme logrende og møte meg i døra mer, aldri komme og sette seg på fanget mitt, jeg skal aldri gå tur til Flausa med han mer, aldri ligge inntil han og stryke han over pelsen. Jeg kan bare ikke fatte det. Det føles som om noen lurer meg, som om dette bare er en film.

Jeg føler meg så tom. Så full av ingenting. Jeg aner ikke hva jeg skal fylle denne tomheten med.. Han var så utrolig viktig for meg, og jeg håper at jeg var viktig for han også. Nå er det noe som mangler. Prins, vakre Prins.

Alle de gode øyeblikkene skal jeg pakke pent inn med sløyfe på og aldri, aldri glemme. Og jeg håper jeg skal få se han igjen. En dag. Nå tror jeg at han er med meg uansett hvor jeg går og står – det er bare kroppen som har reist fra oss, ikke Prins. Jeg er så fryktelig, inderlig glad i deg.

Kaffe og pannekaker.

(Litt inspirert av vaarloek.)

Jeg er en av dem som har gått på førskolen. Nullteklasse. Jeg husker at vi pleide å sitte i en firkant på sånne lave benker hver morgen, husker at vi var mange barn. I 1989 var det såkalt babyboom – foreldrene mine valgte et lite originalt år å få sin eldste datter, med andre ord. Det eneste jeg kan huske fra den tida er at vi leika masse. Jeg og ei venninne pleide alltid å lage mat på kjøkkenet. Kaffe og pannekaker lagde vi. Og som vi lo! Vi syntes det var en ustyrtelig komisk kombinasjon – kaffe og pannekaker?! For hvem spiste vel det? Kaffe var jo noe de voksne drakk, noe svart og varmt noe de slurpa i seg mens de leste i avisa. De voksne leste alltid i avisa, den som var så stor at man nesten kunne pakke inn halve meg med den.. Og hva har skjedd nå? Det er 13 år seinere, og jeg drikker kaffe. Hver dag drar jeg ned på Blindern og fyller termokoppen min med kaffe. Svart. Og jeg sluker studentavisa Universitas så fort det er nytt nummer hver uke. Aftenposten. Drammens Tidende når jeg er hjemme hos familien. Jeg har flytta ut. Jeg går på universitetet. Allikevel har det bare gått 13 år.

Noe har fått meg til å tenke, nemlig. Nærmere bestemt: noen lærere og noen elever på Årvoll Skole har satt i gang noe oppe i hodet mitt. Fem episoder på rappen – jeg bare måtte se alle episodene. Hvorfor? Jeg blei rett og slett fascinert. Det er som å fylle ut litt mer av dimensjonen som definerer meg som person, litt mer av hva lille-Heidi opplevde da hun satt som et tent lys på en liten skolepult. Vi måtte jo alltid stille opp to og to, stå ved pulten, hilse, sette oss på likt.. Og hvis rektor eller en annen lærer kom på besøk spratt vi opp fra pulten på et blunk. Så stas det var! En gang da han kom på besøk, jeg gikk muligens i 1./2. klasse eller noe sånt, telte alle sammen til 100 i kor. Så stolte vi var. Det var så mye vi skulle lære! Å skrive løkkeskrift var ikke alltid like enkelt – jeg hadde store problemer med å få til krøllen på t’ene og f’ene. Vi hadde musikktimer hvor vi spilte blokkfløyte og sang, vi hadde skolekjøkken, vi begynte å lære engelsk i 4. eller 5. klasse og vi dansa jenka ute i skolegården hvis det var noen som satte på musikk. Jeg syns det er helt absurd å tenke på at det også var meg som gjorde alle de tingene og som lærte alle de tingene som jeg nå tar som en selvfølge.

Jeg lurer på om våre lærere også hadde det sånn som de vi møter i “Lærerne” på NRK1. Om de fikk kronisk hodepine, om de måtte fylle ut skjemaer, om de grudde seg til konferansetimer. Jeg lurer på om det ikke kan være noe i det en av lærerne sa: “(..) en lærer kan aldri digitaliseres”. Og hva er da viktigst – flere laptoper eller flere pedagoger? Da jeg trava rundt på barneskolen jeg gikk på var klasseforstanderen, frøken, en person alle i klassen hadde enorm respekt for og som vi stolte veldig på. Vi følte oss trygge. Og det tror jeg er noe som fort kan bli glemt i det skolesystemet vi har i Norge der jaget etter å gjøre det best på Nasjonale prøver er et faktum, der det stadig blir flere skjemaer å fylle ut og der det å være barn kanskje ikke er helt det samme som da jeg var 7 år.

Englebarnet har blitt 20 år og kaffedrikker, og har kanskje glemt mye av hvordan det egentlig var å se ut gjennom de øynene hun så nysgjerrig titta på verden med.

Om å gi et rosa ansikt.

Jeg har gitt mitt ansikt til Plan Norges jentekampanje. Jeg satt og leita gjennom noen av bildene jeg har fra Bangladesh, og gjenopplevde noen av de fantastiske øyeblikkene og så igjen ansiktene til alle de sterke jentene og damene jeg blei kjent med der gjennom YWCA. (Dette er et av de få bildene av meg jeg fant.) Gi kampen for jenters og kvinners rettigheter et ansikt her.

Om å eie en skatt.

Morfaren min har jobba som fotograf. Han har lært meg alt jeg kan om fotografi, utenom det jeg har lært meg sjøl eller det lille jeg har lært fra andre. Jeg fikk mitt første kamera da jeg var rundt 10 år, et Olympus [mju:] husker jeg. Du veit, et sånt et med film som man måtte fremkalle etter man hadde brukt sine tilmålte 36 bilder. For filmen stoppa der, den stoppa ubønnhørlig på 36. Kameraet summa som en stor bie, og det var back to square one med ny film. Og man visste jo ikke noe om hvordan bildene kom til å se ut før man henta en konvolutt i fotobutikken. Med bankende hjerte tok man dem ut og bladde igjennom, for å se om noen av dem var ute av fokus eller om man hadde kuttet av noens hoder. Det var også litt som å plutselig gjenoppleve alle de øyeblikkene fanget i filmens kjemi. For det var jo det som stod mellom øyeblikket og nostalgien ved å se på dem etterpå – kjemi. Hva er det nå? Er det 0100001111010010110100101110?

Jeg skal la det stå ubesvart. Og så skal jeg vise frem min største skatt for øyeblikket:

Jeg føler fortsatt at jeg bare har det til låns. Det er jo morfar sitt. Et Rolleiflex 2.8 D.. Det skal forhåpentligvis snart bli mata med en sånn 120-film, og så skal jeg ta bilder med et kamera som er minst femti år gammelt. Et kamera som har to “øyne”, og som man må se ned i “toppen” på. Det er nemlig et speilreflekskamera. Visste du at det var sånn de så ut da de først blei funnet opp? Ikke jeg heller. Og det er skremmende, egentlig. At det er så mange som går rundt og knipser med sitt fancye Canon 400D eller sitt avanserte Nikon D300, men som ikke kan noe om fotografi sånn som det var for et halvt århundre siden. Da var det kjemi, speil og dreiing på fine hjul, og hvis man eide et Rolleiflex 2.8 D hadde man et topp moderne kamera. Tenk om all den kunnskapen om foto som det egentlig var forsvinner? Tenk om framtidas generasjoner av barn ikke forstår at fotokunsten ikke alltid har bestått av å slå på en teknologisk dings, sikte og trykke på en knapp med “auto” ved siden av?

On the radio, uh-oh.

This is how it works
You’re young until you’re not
You love until you don’t
You try until you can’t
You laugh until you cry
You cry until you laugh
And everyone must breathe
Until their dying breath

No, this is how it works
You peer inside yourself
You take the things you like
And try to love the things you took
And then you take that love you made
And stick it into some
Someone else’s heart
Pumping someone else’s blood
And walking arm in arm
You hope it don’t get harmed
But even if it does
You’ll just do it all again

- Regina Spektor

And yes, henne skal man høre på, og se på, og beundre det nydelige pianospillet til. 10. desember, Rockefeller – lykke. Billetten ligger sammenbretta i lommeboka..