Om mine byks ut i verden i 2011.

Hvis jeg skulle nevne to ting som jeg mener karakteriserer året som gikk, så måtte det bli nye, gode venner og nye språk og land. Ofte i kombinasjon. Egentlig er nok dette innlegget mer en liten tankestrøm rundt hva jeg har lyst til at skal være karakteristisk for hvordan 2011 var for meg enn hvordan det, sånn helt objektivt, var. Jeg bruker en Moleskineplanlegger hvert år (dette er mitt tredje år med samme planleggeren – jeg elsker den!), som jeg er helt avhengig av – hele livet mitt står i den. Lurer jeg på hvordan 2010 eller 2011 var med tanke på hendelser (forelesninger og eksamener, jobbedager, sykedager, besøk av eller hos venner, fester, konserter, styremøter av ymse slag..) er det bare å slå opp. Alt står der. Men det jeg setter mest pris på fra året som gikk er at jeg fikk reise til steder jeg aldri hadde vært før, lære meg språkene og kulturene i noen grad, og at jeg fikk noen bekjentskaper som jeg uten å nøle vil kalle venner. Som har sendt meg postkort og lange mailer. Som jeg skal se igjen.

Men først besøkte jeg en «gammel venn», ei som jeg ikke hadde sett på to år. Hun heter Khuki, og bor i Bangladesh. Jeg var egentlig på et «offisielt oppdrag» for Buskerud KFUK-KFUM, men tillot meg et par dager ekstra opphold sånn at jeg kunne dra til Chandpur og besøke Khuki og familien.

Khuki er utdanna lærer, og tok meg med på jobb en dag. Skolen hun underviste ved lå i en liten landsby med spredt bebyggelse et stykke utafor byen som var omgitt av grønne åkre, altså et deilig fredelig sted.

Jeg var stort sett omgitt av en skokk med barn som stadig prøvde å si noen engelske ord og fraser til meg, men da jeg skulle være med å leike var språkforståelsen oss imellom såppass utilstrekkelig at jeg bare måtte be dem demonstrere leiken en gang først. Da gikk det imidlertid fint! Banglaen var rusten, men med barn funker det ofte overraskende greit uansett språknivå.

Så hopper vi et par måneder fram, nærmere bestemt til juni, da jeg var på Nordkurs på Island for å lære islandsk (se innlegg som er tagga med island for ord og bilder om det).

Der møtte jeg en gjeng fantastiske skandinaviske språknerder!

 Vi la ut på diverse utflukter sammen, blant annet til Vestmannaeyar, der jeg befinner meg på bildet over.

Det blei dobbel kulturutveksling – jeg lærte masse om våre kjære naboland, samtidig som jeg selvfølgelig lærte en god del om Island. Jeg lærte for eksempel at dansker har en imponerende evne til å kverne ut den ene nasjonalromantiske visa etter den andre (se bildet) og at finner generelt er reserverte i begynnelsen, men mykner opp etterhvert. (For å nevne noe.)

På dette bildet befinner de seg som jeg blei aller best kjent med – målet mitt er å se dem igjen en eller annen gang i løpet av 2012! (Arnfrið, Johanna, Julia og Hilde: jeg lover at jeg skal prøve.)

Da jeg forlot Island og Reykjavík føltes det litt som å forlate hjemstedet sitt uten å vite når man får komme tilbake. Det var virkelig fire utrolig bra uker. Så, i juli, befant jeg meg på et annet forblåst øysamfunn, nemlig Træna.

 Der var jeg, i motsetning til i 2010, med som frivillig, og fikk et nytt perspektiv på favorittfestivalen min. Samtidig traff jeg hyggelige mennesker, og et av disse var Gosia (eller Małgorzata, som hun egentlig heter, men jeg er vederstyggelig dårlig på polsk uttale).

Her sitter hun ved teltet mitt etter at vi har sittet oppe hele den siste midnattsolnatta og snart må komme oss på hver vår ferge inn mot fastere land. I år er planen å besøke henne i Manchester, der hun bor og studerer medisin.

Og før jeg visste ordet av det stod jeg ovenfor en av mitt livs hittil største utfordringer, nemlig det å skulle leve, studere og bo i India i fire måneder. Jeg gjorde to gode valg i forbindelse med den turen: jeg valgte å bo hos en familie mens jeg var student i Varanasi, og jeg valgte å stole på en fyr jeg møtte helt tilfeldig på en restaurant i Delhi i løpet av den første uka.  Det resulterte i at jeg nå kjenner en familie i Varanasi som ser på meg som en datter/søster, og at jeg har fått en indisk venn ved navn Vipin som snakka med hele familien min på Skype på julaften i år.

Her er vi på vei til kinoen for å se «Bodyguard», en av de store bollywoodblockbusterne som kom i 2011. På bildet (fra høyre): Malti, min vertsmor, Rani og Aswani, hennes to barn, og Munni, hennes svigerinne.

Vipin i Hauz Khas village, en av de siste dagene vi hang sammen i Delhi før jeg dro hjem til jul. Vi veit ikke når vi ses igjen, men en dag skal han i hvert fall komme på norgesbesøk – det har han lovt meg.

Uten menneskene jeg har møtt på de forskjellige reisene jeg har vært på i år (jeg kunne nevnt flere enn de ovenfor) hadde jeg ikke følt meg så vel på de stedene jeg var, og heller ikke lært så mye nytt – det være seg språk, kultur, eller ting man bare lærer om livet.

Og, bare for å ha sagt det, så kunne heller aldri 2011 blitt et så fint år uten venner og familie som var der fra før, og som fortsatte å være der – også når jeg kom hjem. Begge deler er like viktige.

Reklamer

Midlertidig Varanasikorrespondent i Kolkata.

I forrige uke couchsurfa jeg i Kolkata, Vest-Bengal. Hun jeg sov hos, Madhu, jobba i The Bengal Post, og før jeg visste ordet av det satt jeg en sein natt i leiligheten hennes og hjalp kollegaen hennes ut av hvem-skal-skrive-lørdagens-reiseartikkel-knipa.. Så jeg skreiv om Varanasi, og om å lære hindi der. Du finner den på side 9 i denne e-utgaven, men jeg bestemte meg for å likesågodt poste artikkelen her. De brukte ikke noen av bildene jeg gav dem i avisa, så jeg tillater meg å bruke noen av mine egne her.

There are very few people studying Hindi in Norway, and I happen to be one of those rarities. When a new semester began in August, I found myself not on my way to an auditorium in the largest university in Norway (University of Oslo) for a lecture, but rather, sweating and slightly culture shocked in a makeshift classroom with a bunch of other Scandinavians in Varanasi, India. We were going to start speaking Hindi.

For one year, up until this fall semester, I had been practicing the retroflex and nasal sounds, reading children’s stories and memorizing an enormous amount of verb conjugations, and got away with mainly written exams. Suddenly I found myself in the city where this language, distantly related to my own, is spoken. And not just in any Hindi-speaking city, but in the city to which thousands of Hindu pilgrims flock every year to take a holy bath in ‘Ganga maiya’, and where there are lanes so narrow that riding even a cycle rickshaw there would mean a total blockage of traffic.

Varanasi is a city where chances of meeting a sadhu, a backpacker or a cow on the street are equally likely. It is also a city where life used to be very tranquil back in the old days, when the narrow lanes had plenty of space for the few people who happened to live there. However, the city which claims to be one the oldest continuously living cities in the world has now become congested with heavy air pollution, thereby suffering a fate similar to a lot of other rapidly developing Indian cities. Moreover, Varanasi has become a mandatory stop for any dreadlocked backpacker with baggy pants and a Lonely Planet guide in his hands. There is a guesthouse behind every ghat, there is not one rickshaw puller that will tell you less than double the fare if you happen to look like a foreigner, and all the restaurants have banana pancakes or pasta on their menus. If a
firangi girl like me wants to take a peaceful walk along the ghats to look at the variety of activities going on there, it will not be peaceful because every 50 metres on the way, there will be boatmen shouting, “Madam, boat? Hello! Madam! Boat?” Even if you walk fast with headphones on, there is no escaping the offers.

Varanasi has a lot of problems, but it also has a charm that it took a while for me to really appreciate. Being a Norwegian, I come from a country where the population is less than 5 million, and where most things run quite smoothly compared to India. When I came to Varanasi to start my third semester as a Hindi student, there were a lot of things that I normally take for granted, that suddenly had to be figured out; such as, how much should I pay for half a kilo of apples, or where do I get fabric to make kurtis? Haggling is a practically non-existent practice in Norway,and getting a tailor to sew your clothes is totally out of the question unless you are really rich and perhaps a bit old-fashioned. But as soon as one detail after another started to fall into place, I felt more and more at ease. My Varanasi life was finding its shape.

I can firmly say that my Hindispeaking ability has grown radically better compared to how it was when I first arrived in India. I believe that learning the language is the best way of opening a door into the culture and customs of the place you are living in or visiting. There are certain aspects and nuances that are hard to grasp in a language unless you are actually in the place where it is spoken. At the same time, listening to what people are saying around you and reading their newspapers gives you a totally different idea about a society than if you were to only experience it through heavily accented English (which, in my case, is neither my mother tongue nor theirs).

Going by my own experience, speaking Hindi with Benarasi people allowed me to gain a certain sort of respect and have different kinds of conversations than if I were just a tourist that would take a train out the next day. Once my Hindi got better, I did not get ripped off as much as before, and towards the end of my stay I never had to haggle with the local vegetable sellers. But becoming more fluent in Hindi also meant that I was able to have longer conversations with the people I met, and more often than not, I would be left with a lot to think about. By the final week of my three-month-long Hindi course I was not only able to settle a decent price with a rickshaw puller, but also ask him whether he had eaten anything that day. And after hearing that he hadn’t, I would give him a couple of ten rupee notes more and tell him to go and have some food.

With knowing more about another culture and speaking its language comes certain responsibilities — you become a part of that society in a way. Understanding more also gives you an opportunity to give something back. I think a lot of tourists that visit Varanasi go there to have their share of whatever Varanasi has to offer them, to ‘get’ something from the spiritual ambience. Then they go back home and tell their friends and family how utterly bizarre and exotic the place seemed, and how they sat and drank chai in these tiny tea stalls in the narrow, busy gullies, or stood and watched the cremation fires on Manikarnika ghat. What finally made me adjust and feel at home in
Varanasi was not concentrating on all the things I found strange and exotic about the city, but rather, doing things like riding my rented bicycle in the chaotic traffic or talking to the man that fixes people’s sandals. Speaking Hindi was mydoorway into this religiously and historically important city in India.

Bruddstykker.

Leste «Kompani Orheim» ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen «Mannen som elsket Yngve» er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si «der borte», og peke, eller vi kan si «langt der borte over fjelltoppen». På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt «sneglehus», det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.