Og så var det sommerferie.

Da masteren var levert og forsvart, sykkelen var solgt, overvekta var betalt og første natta i Krokstadelva var unnagjort var det bare å starte sommerferien. Det var veldig merkelig å forlate Nijmegen, men jeg var så sliten at jeg nesten ikke følte noen ting da jeg landa på norsk jord seint på kvelden 11. juli. Først hadde jeg noen dager hjemme med familien der det blei spist mye is og kake.

DSC_1248

Vi dro til mormor og morfar. Det var så godt å se sem igjen!

DSC_1238

Lotte og Rikke (som jeg er tante til) var på besøk fra Trondheim.

DSC_1252

Hei, Maia.

DSC_1299

Rikke fant «sånne or’ntlige kirsebær» (som hang sammen)!

DSC_1416

Vi fant noen lysbilder fra da mamma var liten bak i ei gammal bok.

DSC_1427

Pappa (farfar) og Rikke bytta briller.

DSC_1406

Og Noa hadde det uttrykket i fjeset som bare han kan ha når han koser seg.

Etter et par dager pakka jeg sekken og dro til Jotunheimen – mer om det snart.

Advertisements

Blikket framover.

Juleferien min (vi får starte der) inneholdt både et etterlengta besøk (bilde 1), julefeiring i passelig store doser med familien (bilde 2) og hyttenyttår med snø og skiturer der tanker kunne tenkes i sine fulle lengder (bilde 3).

martheogjeg julaftenglobus hytteski

Og nå ser jeg framover. Horisonten nærmer seg, bare et halvt år igjen som masterstudent, og framtida er nok en gang usikker. Om to uker får jeg vite om drømmen jeg har for de neste par åra går i oppfyllelse eller ikke. (Tør ikke fortelle hva det er, i tilfelle det ikke går. Men kryss alt du har for meg, vær så snill, hvis du leser dette i tide.)

Livet som masterstudent tar mye tid og krefter om dagen, og sjøl om jeg prøver å ikke øke presset på meg sjøl ved å innføre «flinkhetsregimer» på andre arenaer er det noen ting som jeg veit er bra for meg. Derav følgende liste over det som skal gjøre tida framover så levelig som mulig:

Yoga. Hver dag, om det så bare er 10 minutter.

Tepauser.  Så ofte som mulig.

Lese bok (skjønnlitteratur) på senga med god samvittighet.

Høre ei plate uten å gjøre noe annet samtidig.

Spise masse appelsiner og mørk sjokolade.

Huske på at det er viktig å møte fine folk og gå på fine konserter.

Lørdagsmarkedet i Nijmegen.

Hver lørdag etter frokost tar jeg på meg sekken og går på Nijmegens ukentlige marked. Det er så mye morsommere enn å gå på matbutikken og handle, og så er det en fin måte å støtte opp om lokale bønder på. Man kan gå fra bod til bod og glede seg over alle fargene, og så kan man velge ut de saftigste plommene og de fineste gulrøttene fra én selger, mens en annen kanskje har eplene du er på jakt etter. Det finnes boder med bakervarer, klær, fisk, kjøtt, metervarer, postkort, sykkelutstyr, tapasretter, frukt, blomster, ost, og grønnsaker. Jeg bruker markedet hovedsaklig som frukt- og grønnsakshandel. Her foregår det stort sett på «gamlemåten»: man sier til de som selger hva man vil ha, og hvor mye. Det har medført at jeg har blitt ganske stø på hva grønnsaker og frukt heter på nederlandsk etterhvert, men jeg har også begynt å få en litt bedre følelse av hvor mye «en halv kilo» er.

DSC_8064 DSC_8066 DSC_8068 DSC_8073 DSC_8074 DSC_8070

Her er gårsdagens fangst:

DSC_8087 DSC_8096

Gleder meg til å lage grønnsakssuppa med rotgrønnsaker, hvite bønner og sopp som jeg fant oppskrift på i går!

Små planter og litt større bekymringer.

DSC_5458

Når tilværelsen framstår som litt kaotisk og uoversiktlig, er det fint å bare se at planter vokser. Gi dem litt vann og litt sol, så går resten av seg sjøl. Man trenger ikke lese seg opp, ikke leite etter hull i litteraturen, ikke forklare, ikke argumentere. Ikke tenke på mulige utfall, for det er bare ett av to: å vokse eller ikke vokse. Det er spørsmålet.

DSC_5436 DSC_5441 DSC_5462 DSC_5464 DSC_5480 DSC_5484 DSC_5746 DSC_5831 DSC_5834 DSC_5856

(Psst, jeg har endelig tatt meg sjøl i nakkeskinnet og posta noe på nerdebloggen min. Gå og se, så kan du lese om hva masterprosjektet mitt skal handle om! Hilsen nervøs vordende mor til en masteroppgave.)

Tiddelibom.

I dag lå det et anseelig snølag på bakken da jeg våkna. Det er jo ikke hver dag sånt skjer her i Nijmegen, så derfor fikk herr D90 bli med ut da Emma inviterte meg ut på en «promenad» (hun er svensk).

DSC_3793

Vi gikk til Kronenburgerpark. Der står det et digert, «hårete» tre som alltid fanger oppmerksomheten min. Jeg syns det ser ut som en gammel, langhåret hippie. Legg merke til måka som troner på toppen – derfra kan den se utover hele Nijmegen.

DSC_3796

Hils på Emma! Hun er på «utbyte» fra Lunds universitet, og går master i fransk. Men hun er ikke dårlig i lingvistikk heller, og hun er like språknerd som meg. Dessuten elsker hun Ylvis! Vi spiser middag sammen stadig vekk, og det er deilig å ha noen å snakke «skandinavisk» med.

DSC_3807

Sånn her så gata mi ut i dag.

DSC_3811

Sykkelveskene mine har fått et fint snølag på seg, og likner nesten røde kaker med melis på.

DSC_3810

Men så var det inn igjen!

Om å miste krefter, samle krefter, og å beholde dem.

Jeg får si (nesten som Herreavdelingen): det har vært litt av et år. Siden jeg blei ferdig på Blindern og flytta  til Nederland har det vært som å dumpe ned på en fremmed planet sånn studiemessig. Plutselig har jeg måttet skrive masse oppgaver, presentere studier innen felt jeg knapt/aldri har vært borti før, lese en haug med artikler og, ikke minst, kjenne på følelsen av å ikke forstå, følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å få karakterer i alle valører. Jeg har virra rundt i fullstendig ukjent terreng det meste av tida, og har virkelig lagt merke til (og gleda meg over) de få øyeblikkene der jeg kjente at jeg var på trygg grunn. Forholdene tatt i betraktning har det meste gått bra, men ikke uten at det har kosta krefter. Det første semesteret er ennå ikke ferdig, men nå er det «bare» eksamener som gjenstår stort sett, og jeg har bestemt meg for at studiehverdagen min skal bli litt annerledes framover. Det vil si, hverdagen skal bli annerledes.

I juleferien tok jeg meg helt fri, og kjente hvordan kreftene pipla tilbake gjennom boksidene fra Tove Nilsens «Skyskraperengler»-trilogi eller bare å sitte foran en ovn med fyr i med Noa inntil meg. Jeg var ganske utmatta i november/desember, og sjøl om jeg elsker det jeg studerer skal jeg tillate meg å lese litt andre ting også. Rett og slett fordi det gir meg energi. Derfor fikk Knausgårds «Ute av verden» bli med til Nijmegen i kofferten – det er en roman som jeg har gleda meg lenge til å lese, og som jeg skal synke ned i før jeg legger meg til å sove mange kvelder framover. En annen ting er at jeg må bevilge meg sjøl minst én fridag i uka, og passe på å trene. Jeg tror aldri jeg har hatt så elendig kondis som jeg oppdaga at jeg hadde i juleferien – etter halvannen mil med rolig skigåing var jeg helt kaputt første juledag. For å overleve de til tider voldsomme mengdene av lesing og skriving er jeg simpelthen nødt til å komme i bedre form.

Omtrent sånn her var ferien:

jul01

Jeg starta en ny julaftentradisjon med Marthe Maren: skitur istedenfor «Tre nøtter til Askepott» og godterifrokost. Her iført mammas gamle, fine anorakk. Julaften var ellers ganske «same procedure», med mormor, morfar, mamma, pappa, Maia og meg (og Noa, da).

jul02 jul03 jul04 jul05 jul06

jul07

Første juledag var dagen da jeg dro på ski med pappa og Marthe Maren, og motvillig innså at halvannen mil var i overkant ambisiøst. Jeg fullførte kun ved hjelp av min velutvikla stahet. Så var det hytteromjul og hyttenyttår resten, med skiturer, lesing, spising, spilling og lesing:

jul08 jul09

Noa liker å sitte på fanget.

jul10 jul11

Champagne i ølglass og andakt på P1 (!). Det er nyttårsfesten sin, det.

jul12

Skjønner ikke hvordan det pelsdyret orker å ligge foran peisen. Men du kan se på uttrykket hans at han koser seg.

jul13 jul14

Dette er egentlig ikke noe nyttårsforsettinnlegg, men bare noen tanker om hva jeg skal gjøre for å ikke kjøre meg helt ned i kjelleren enda en gang. Jeg kjenner at ferien har gjort meg godt, og at jeg er klar for å stå på litt igjen, men med strek under litt.

So you think you can bike?

For én gangs skyld kom jeg tidlig hjem (les: kl. 20) fra biblioteket, så jeg tenkte å bruke litt av mitt voldsomme overskudd på å skrive litt om sykling i Nederland (ut fra erfaringer så langt fra Nijmegen). For en nordmann som har bodd tre år i Oslo og hovedsaklig sykla bysykkel for å «få litt trening» er det smått eksotisk å plutselig skulle bruke sykkelen som primært framkomstmiddel.

Det er visse ting som er viktige å si noe om når det gjelder den nederlandske sykkelkulturen. For det første: når du sitter på en sykkel og beveger deg på en sykkelvei er du konge. Ingenting skal kunne hindre deg i å komme deg dit du vil, og selv om du egentlig har vikeplikt noen ganger overholder du den sjeldent. Syklister befinner seg øverst i trafikkhierarkiet.

For det andre: du sykler (nesten) uansett hvor kort du skal, og går du avstander som overstiger 500 meter blir du uglesett. Jeg har allerede begynt å gjøre meg tanker om folk jeg ser som bruker apostlenes hester: «er sykkelen deres stjålet?», «er dekkene flate?», «var de ute på byen i går og var så fulle at de ikke kunne finne igjen sykkelen sin/ikke greide å sykle hjem?», osv., osv.

For det tredje: (nesten) alt kan transporteres på sykkelen. Sykkelvesker er et must, men om det så er en annen sykkel som skal transporteres gjør du det uten å løfte et øyelokk. Jeg så en mann som holdt en barnesykkel opp fra bakken med én hånd mens han sykla; en annen sykla mens han holdt én hånd på sitt eget styre og den andre på sykkelen han trilla parallellt med sin egen. (Denne øvelsen måtte jeg faktisk gjøre sjøl da jeg kjøpte meg sykkel: sykle hjem på den nye sykkelen mens jeg trilla den lånte ved siden av. Det gikk overraskende greit!)

Og, mens vi er inne på det: det du kan gjøre mens du går eller sitter på bussen kan du selvfølgelig også gjøre mens du sykler. Observasjoner så langt inkluderer skriving av SMS (uten å vise antydning til å ikke ha kontroll), snakking i telefon, røyking, spising av potetgull (det var snakk om en liten gjeng tenåringsgutter som hang rundt og spiste potetgull mens de sykla), i tillegg til transportering av ymse slag, som tidligere nevnt.

Og når du har sykla deg målretta fra A til B som seg hør og bør, og kanskje skrevet og lest et par SMSer på veien, er det på tide å parkere. Første, siste og mellomste bud er som følger: husk for guds skyld hvor du satte fra deg sykkelen din. (Ofte er den nemlig i selskap med et par hundre andre eksemplarer.)

Foreløpig er jeg fortsatt i «åh-alt-er-så-fint-og-eksotisk-fasen», så jeg synes det å sykle til og fra universitetet hver dag og få den forseggjorte sveisen omgjort til en forblåst høysåte eller bli overraska av en regnskur er sjarmerende og «en del av greia». Vi får se hvor lenge det varer!

Om å (ikke) komme i orden.

Jeg fikk meg sykkel før jeg fikk meg madrass. De første par dagene i Nijmegen følte jeg meg litt som et utenomjordisk vesen som faktisk gikk på beina, og da jeg gikk en tur til universitetet for å finne ut hvor studentadministrasjonen var og hvor jeg skulle møte opp første dagen gikk jeg til helt feil ende av campus. Da jeg spurte en nederlandsk student om veien fikk jeg til svar at det var skikkelig langt unna og at jeg helt klart burde ta bussen. Den andre nederlandske studenten nikka megetsigende, men jeg sa, «neida, det går fint, jeg bare går, jeg.» To uforstående blikk var alt jeg fikk til svar. Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde gått helt fra Bottendaal (området der jeg bor) kunne jeg se at siste rest av forståelse rant ut av dem. Nå, etter snart tre uker på min nygamle svarte tohjuling, har jeg allerede begynt å irritere meg over de idiotene som går på sykkelveiene. (Ja, jeg vil heller kalle dem sykkelveier enn sykkelstier: det er egne trafikklys, og til og med egne felt i rundkjøringer der sykler har forkjørsrett.) Men mer om nederlendere og sykling i et annet innlegg.

Det å komme i orden har vist seg å ta ganske lang tid. De to første ukene på universitetet hadde jeg undervisning hver dag til klokka fem, og siden de fleste butikkene stenger klokka seks her i byen var det vanskelig å få gjort noe særlig med innkjøp. Jeg brukte kveldene på å vaske og ordne på et rotete og relativt skittent kjøkken, skyping og lesing av pensum. Denne uka begynte alle fagene på ordentlig, og jeg har jeg vært på biblioteket til en god stund etter solnedgang, for så å male rommet mitt før sengetid. Det er egentlig lettere å liste opp hva jeg har enn hva jeg ikke har av møbler, og jeg har fortsatt ikke fått endelig opptaksbrev fra Radboud Universiteit sånn at jeg kan få studielån.

Men sykkel har jeg i det minste skaffa, da. (Det er den svarte der på bildet.)