Uitstapje: Groningen.

«Uitstapje»? Det er nederlandsk, og betyr (liten) utflukt. Forrige fredag tok jeg med meg kameraet og nysgjerrigheten til Groningen, en nordlig by i Nederland. Det er en utprega studentby, akkurat som Nijmegen, og jeg blei fortalt at en fjerdedel av innbyggerne er studenter.

Det hele starta med at jeg kjøpte en billig dagsbillett, og tenkte at jeg skulle bruke den på å utforske en ny nederlandsk by. Sjøl om Nederland er et ganske lite land (du kan reise helt fra sør til nord på 3-4 timer med toget) med godt utbygd tognett har jeg ikke vært så flink til å utnytte det. Jeg har vært et par ganger i Amsterdam for å gå på konserter, og én gang i Utrecht (som er en utrolig fin by – dit må jeg snart dra igjen), men ellers har det vært bedrøvelig lite reising. Så det var det på tide å gjøre noe med. Jeg tenkte rett og slett at det smarteste måtte være å utnytte sjansen denne dagsbilletten gav, og reise (nesten) så langt til en annen kant av landet som mulig. Dermed falt valget på Groningen, rett og slett fordi magefølelsen sa at det kunne være et bra sted å starte. Dessuten kom jeg i kontakt med ei nederlandsk jente ved navn Marlou (hun har en fin blogg om reising) som gjerne ville være guide, og som til alt overmål kunne flytende norsk. Så – bli med meg på tur til Groningen!

Vi starter på toget. Turen tok mindre enn to og en halv time, og jeg var litt spent på hvordan landskapet ville se ut etterhvert som jeg suste nordover. Ville det endre seg, ville utsikten bli annerledes enn den jeg kjente fra sør? Nei – det kan jeg si med én gang.. Nederland, på denne strekningen i alle fall, ser ganske likt ut hele veien: grønne jorder så langt øyet kan se, noen rekker av trær hist og her, kuer og sauer, industriområder, og byer med mørkebrune mursteinshus. Generelt syns jeg landskapet er prega av plutselige, skarpe overganger: kulturlandskap. Urørt natur er en mangelvare.

DSC_5879 DSC_5888 DSC_5901

Vel framme på Groningen stasjon møtte jeg Marlou. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde snakka norsk på en stund, og var litt rusten, men jeg syns ikke det var noe problem å forstå henne. Det morsomme er at hun har en dialekt som kan minne veldig om arendalsdialekt, men hun har jo aldri bodd på Sørlandet (derimot på Vestlandet og i Trondheim). Jaja. Her er hun, hvertfall, fotografert i Prinsentuin («Prinsens hage»):

DSC_5910

For en som meg med en helt elendig stedssans er det godt å ha en person som er kjent. Uten kyndig guiding av Marlou hadde jeg nok totalt oversett den porten som leda inn hit:

DSC_5903 DSC_5905 DSC_5908

Dette var en av mange såkalte «hofjes» som finnes i Groningen (de finnes også i andre byer), der folk .. bor. Rett og slett. Det er bare at de har en åpen plass mellom husene, og har inngangsdørene sine vendt mot denne plassen – ikke mot gata. I tillegg til at det ser utrolig koselig ut å bo der, selvsagt. Vi tusla innom flere av dem, og alle framsto for meg som små fredelige oaser midt i byen. Litt sånn så byen ut ellers, utafor disse små «enklavene»:

DSC_5911 DSC_5921

Mens vi vandra rundt i de trange gatene spurte Marlou meg, «har du noen gang spist poffertjes?» Jeg hadde aldri hørt om det en gang, men da jeg fikk vite at det var minipannekaker (hva er det med Nederland og pannekaker, egentlig?) bestemte jeg meg for å teste det ut. Vi gikk til et ganske kitchy sted midt på torget og fikk servert ti bittesmå pannekaker hver, fulle av smør, med et lass melis på toppen. En kaloribombe av dimensjoner, og veeeldig søtt, men det er jo ofte nederlandsk bakverk. Og det var godt!

DSC_5916DSC_5917

(Sjekk den mursteinen av en smørklump..)

DSC_5924 DSC_5933

Vi avslutta vandringa på Humanistisk fakultet på universitetet, der en av Marlou sine favorittrestauranter også lå. Så tok hun et småteit hoppebilde av meg, bare for å ta et «jeg var her!»-bilde.

DSC_5947

Etter en lang dag med vandring rundt i byen var det på tide å komme seg sørover igjen, og før jeg satte meg på toget måtte jeg bare ta noen bilder av stasjonen. Groningen stasjon må være den fineste jernbanestasjonen jeg noen gang har vært på.

DSC_5948 DSC_5951

Og så toga jeg ned til Nijmegen igjen, mens himmelen mørkna og regnet sildra nedover rutene. Det var deilig med en uitstapje, og det blir forhåpentligvis flere av dem. Byer jeg har på lista er ‘s Hertogenbosch, Haarlem og Maastricht (og jeg er åpen for andre forslag!). Hvilken som blir neste by ut veit jeg ikke, men jeg lover å rapportere om neste uitstapje også!

Reklamer

TII – This Is India.

Du kommer til togstasjonen med din stappfulle, store sekk og kurtaen din er allerede blitt våt av svette av hundre meters gange fra autorickshawen du tok og inn i ankomsthallen. Du kaster et blikk på tavla der togene står lista opp med spornummer og avgangstid. Ditt tog står ikke der. Du ser deg rundt et øyeblikk, antagelig med et smått tankefullt og forvirra uttrykk, og snart kommer det en inder bort og spør, «Excuse me, madam, any problem?». Din norske stolthet slår med én gang inn, og du tenker – tidlig ute som du er – at toget helt sikkert vil dukke opp på tavla snart. Samtidig lytter du intenst til de kontinuerlige deklamasjonene av tog som ankommer og som skal gå, med tognummer, hvor de skal, spornummer osv. som kvernes ut av høyttalerne av en damestemme – først på hindi: «krpaya dhyan lijie..» («vennligst vær oppmerksom»), og så på engelsk. Om og om igjen, med en liten, trillende melodi mellom hver gang. Men ditt tog blir ikke nevnt med en stavelse.

Du går ut på plattformen ved spor 1 og setter deg på en benk. En ny inder kommer bort, og spør standardspørsmålet: «Where are you from?» Så begynner dere å prate på hindi, han synes som vanlig det er veldig kult at du studerer morsmålet hans, og dere kommer i snakk om dette toget. Det viser seg at han skal med det samme toget som deg, og – det er kansellert! Dét fant visst ikke den skingrende, automatiske damestemmen det for godt å informere om. Enda en inder kommer til – han skal ikke med samme tog, men et som går om et par timer, og vil tydeligvis bare slå av en prat. Den første inderen har et større reisefølge å ta seg av, og forlater åstedet i håp om å kanskje ta en buss.. eller et annet tog.. eller kanskje ikke dra i dag i det hele tatt. Hvem veit.

Konseptet «buss for tog» er ukjent i India. Konseptet «full refusjon av alternativ reisemåte» er også ukjent. Konseptet «kundeveiledere med refleksvest» er like ukjent som en bollywoodfilm uten sang- og dansescener. Ikke-eksisterende, med andre ord. Så hva gjør man? Det er nemlig noe India har, som Norge godt kunne trengt flere av: hjelpsomme forbipasserende. Inderen som først bare kom bort for å slå av en prat er plutselig i full gang med å følge deg rundt i alskens informasjons- og billettluker, spør og graver om det kansellerte toget, peker på det litt krøllete A4-arket som er teipa opp ved én av lukene der det står med halvveis uleselig håndskrift at «Train number XXXXX is cancelled.» Til slutt, da det viser seg at ingen er villige til å tilby deg en alternativ billett og at herr stasjonsmester ikke kommer på jobb før om en time (kanskje), og at ingen helt er sikre på om toget faktisk er kansellert, er det bare å bite i den sure guavaen og kjøpe seg en ny billett til et annet tog som går samme dag. På 2. klasse, for det er det eneste som er å få. Og så, etter å ha hjulpet deg med dette, følger han deg helt ut til gratisbussen som går til det gyldne tempelet (for du er i Amritsar, en by masse turister valfarter til hvert år for å besøke det vakre sikhtempelet), med lykkeønsker og uten å kreve en eneste rupi som takk (det finnes nemlig dem som ber deg om penger etter selv den minste lille tjeneste, men det er en annen historie), og mens du sitter klemt mellom andre passasjerer i den overfylte, lille bussen tenker du – TII.

Trænakjærleik.

Trænafestivalen er lang reise.

Trænafestivalen er varm velkomst med gule vimpler der det står «Velkommen til havfolket!» og barn med traller som vil tjene noen sommerkroner på å hjelpe slitne havfolk med bagasje.

Trænafestivalen er liten.

Trænafestivalen er dugnad.

Trænafestivalen er teltliv med utsikt.

Trænafestivalen er vannklosetter i røde trebrakker.

Trænafestivalen er vin med rusk i.

Trænafestivalen er vakre netter.

Trænafestivalen er god stemning i allslags vær.

Trænafestivalen er konserter i kirken med plass til 180 personer.

Trænafestivalen er kreative løsninger når ikke alle får plass i kapellet.

Trænafestivalen er mennesker i alle aldre.

Trænafestivalen er nordlendinger med attitude.

Trænafestivalen er folk som blåser såpebobler på konsert.

Trænafestivalen er folk med merkelige antrekk.

Trænafestivalen er overraskelser og fine øyeblikk.

Trænafestivalen er å være på konsert i ullgenser men hoppe og danse allikevel.

Trænafestivalen er å danse til sola skinner høyt på himmelen på Klubb Kåkkejævel med Erlend Øye og DJ Lång-Kalle som spiller Jackson 5 og klubb-beats om hverandre.

Trænafestivalen er lav VIP-faktor hos artistene.

Trænafestivalen er nye venner.

Trænafestivalen er den fineste festivalen.

(Psst. Jeg var der i fjor også.)

33 nautiske mil langt te havs.

Jeg dro på min første sommermusikkfestival aleine. Med en ryggsekk som gav meg bloduttredelser ved skulderleddene og et telt fra 1980-tallet på slep skulle jeg ta toget i 16 timer, buss i 1 1/2 og ferge i 2 1/2 time.

På vei ut fra Trondheim med Bodø-nattoget skulle jeg prøve å sove litt, men så..

Med midnattssol hele natta sov jeg lett i den gammeldagse liggestolen. Se film som en av mine nye festivalvenner, Martine, har laga.

Så mange stod i kø på bittelille Stokkvågen kai med telt, campingstoler og Trænabillett i sekken for å ta ferga. For det var dit vi alle sammen skulle: til Trænafestivalen 2010!

Det var «han Haarek» som tok oss med dit.

Vel i land ble vi møtt med vimpler i alle flaggstenger: «Velkommen til Havfolket!», og av barn med traller/trillebårer som ville trille bagasje for oss. Jeg takka pent nei og fortsatte bloduttredelsene det lille stykket opp til campen. Og for en camp.

Jeg og ei som kom nesten samme vei som meg, Margrete, gikk på rekognoseringsrunde før jeg fant den perfekte teltplassen. Det fikk stå i en slak nedoverbakke der jeg både kunne se utover sjøen og bort på naboøya Sanna (vi oppholdt oss stort sett på Husøya). Dessuten var jeg skjerma fra partycampene nede på flata.

Og sånn starta den første kvelden.

Hånda og beina tilhører Silje, Margretes venninne som dukka opp etterhvert. De slo opp teltet sitt like nedafor meg.

Her har vi tatt oppstilling før Dumdum Boys sammen med Lise og Martine, som vi satt med/sov med/drakk kaffe med på ferga over.

Kl. 01:11.

Etter en iskald morgendusj tilbragte jeg formiddagen i Lillekos-teltet der XRK, Bodøs rockeklubb, holdt hus. Det var små, fine konserter der. (Forresten solgte de også veggisburgere til 40 kroner, noe som redda meg fra knekkebrødhelvete innimellom)

Moddi spøkte med at det kanskje måtte kalles «Pålivalen» (han heter Pål til fornavn) hvis han ikke beherska seg med antall konserter på Trænafestivalen. Her spilte han bare sammen med cellisten sin, Ofelia.

Etter han hadde spilt et par sanger fikk vi greie på hvor den «hemmelige» Trippelkonserten med han, Therese Aune og Einar Stray var hen: i Petter Dass-kapellet. Og resten ble histore.

Dronninga av Træna, Ingrid Olava, spilte med sola midt i fleisen.

Campen kl. 22:39.

Træna har faktisk vannklosetter på festivalcampen. Vannklosetter i rødmalte tre..hus? Uansett. VANNklosetter, folkens.

Og VANN.. eh, dusj. Inni det svarte huset der. Iskald, som sagt. Men fortsatt dusj.

Så hopper vi glatt til neste kveld. Mellom her var kanskje det beste med hele Træna 2010, men det ble foreviget på svarthvittfilm, men så satt vi altså i Lillekos igjen, og hørte på at to gutter fra XRK satt inni en haug med ballonger og akkompagnerte The Real Ones som hadde konsert på Træna Fyr utafor.

Anna, som jeg tilfeldigvis jobber sammen med i sommer på Røde Kors og som tilfeldigvis også var på Træna, matcha doene sammen med Ane:

Da Kråkesølv skulle spille var det ikke høyere VIP-faktor enn at de rigga sjøl. Sånn er det på Træna. Og der ble de siste bildene tatt av frøken D40 før batteriet hennes gikk ut:

Så kom siste natt med midnattssol, måkeskrik og bare .. Træna. Så jeg var oppe nesten hele natta. Tok med det analoge kameraet ut på ekspedisjon til andre sida av øya, og gikk så tilbake til campområdet igjen for å se soloppgangen over havet. Da sola hadde satt begge beina ut av senga sovna jeg på liggeunderlaget i teltet ved siden av en ferdigpakka sekk, og våkna et par timer seinere for å pakke det ned igjen. Et døgn seinere var jeg hjemme i Oslo. Selvfølgelig skal jeg dit igjen neste år. Selvfølgelig.

Berg(en)tatt: fra togvinduet.

Torsdag 10. desember tok jeg Bergensbanen i dagslys for første gang. Noen hater å ta tog, synes det er kjedelig og vil helst sove hele veien. Jeg satt fjetret med kameraet i fanget hele veien over fjellet.

Ei bestemor satt med iPoden i øra mens hu strikka.

Hun i setet foran sov søtt.

Norge er vakkert.

Berg(en)tatt: byen.

Natt til mandag 7. desember sov jeg meg fra Oslo S til Bergen. Jeg skulle besøke mine to kjære venner Kristin og Birgitte (som jeg blei kjent med her, og som seinere var henholdsvis i Bangladesh med meg og i Palestina). Det betyr altså at jeg fikk omvisninger i byen både av en innflytterstudent og en innfødt, og i tillegg til byvandringer bare sammen med meg selv og frøken D40 resulterte det i følgende:

Mandag. Birgitte og jeg sniker oss inn på jussforelesning om menneskerettigheter etter at begge har sovet noen timer ekstra først. Vi spiser lunsj på studentsenteret der vi også er heldige og snubler over Kristin – med en øl i hånda etter å være ferdig med siste eksamen. Sistnevnte setter snuta hjemover mens Birgitte må jobbe, så jeg har Bergen sentrum for mine ensomme føtter. Med et turistkart i handa er jeg klar for å erobre byen, men det fikk bli med Torgalmenningen (der den sagnomsuste pepperkakebyen befinner seg) og en runde bak teateret (Den Nationale Scene) via Den Blå Steinen (samme som Tigeren i Oslo). Kristin og jeg tok en kveldskaffe på Det Lille Kaffekompaniet før hun føyk på eksamensfest og jeg blei henta hjem av Birgitte.

Tirsdag. Jeg spaserer hele veien fra Sandviken til studentsenteret i formiddagssol. Birgitte tipser meg om både drivhuset til Botanisk hage og å ta en tur ut på Nordnes, og bergensturisten så gjør. Der treffer jeg både en katt og noen kosedyr i et vindu. Så går jeg videre, uuut mot haavet, der mange har risset inn hjerter med initialer i.. Ettermiddagen tilbringes med Birgitte, som tar meg med til blant annet Troldhaugen. Der kan jeg konstatere at jeg er over et hode høyere enn Edvard Grieg. Det er mørkt og etter stengetid, men lysene står på i andre etasje. Så drar vi til Kristin på middag, men det har jeg ikke bilder av. Bruker omtrent tre timer på å lage vegetarlasagne. Verdt det.

Onsdag. Det blåser og regner, Birgitte og jeg kjemper oss ned til byen med den digre, svarte paraplyen hennes som skjold. Den får jeg låne med STRENG beskjed om å passe godt på den. Etter et mislykka forøk på å ta Rosenkrantztårnet i nærmere øyesyn kapitulerer jeg og rømmer inn på den fine kaffebaren ved Fløibanestasjonen. Etter en runde med jålekaffe og gulrotkake har jeg nytt mot, og drister meg opp på Fløyen med banen t/r. Blåser nesten av fjellet, og befinner meg på toppen av Bergen i max 11 minutter. Trasker inn og ut av en del små butikker i de brosteinsbelagte gatene før jeg innleder begynnelsen på slutten av mitt bergensbesøk med Kristin ved min side. Vi tilbringer endel tid inne på en bruktbutikk i Nygårdsgaten som selger CDer og denslags. Så leiker vi turister på museum, før kvelden for alvor gjør seg gjeldende, og vi møter Birgitte og noen andre folk for å gå på konsert med Alexander von Mehren.

Torsdag. Jeg toger hjem til Oslo (for å se Regina, men der var det ikke lov med kamera – uansett..). Fortsettelse følger.

Om min eksamenslesingssynd.

21. november begikk jeg en eksamenslesingssynd – jeg tok toget fra Oslo til Lund for å se Tegan and Sara. Jeg pakka med meg SUM1000-pensum, et klesskift, sovepose og andre nødvendigheter i en sprengt Berganssekk. Dette var altså lørdagen før onsdag 25. november, dagen da min første eksamen på Blindern fant sted. Jeg overnatta hos en couchsurfer, Klara  – student og klimaaktivist som nå befinner seg i byen alle snakker om. Hun lot meg sove på sofaen hennes i to netter (selv om jeg egentlig bare skulle sove der en natt – #togfail..). Uansett. T&S var fantastiske, selv om Tegan glemte teksten på Livingroom og selvom de spilte feil synkront på en The Con-sang (jeg tror det var Like O, like h). De smilte og prata. Ok, kanskje i overkant mye prat om IKEA (*host* Tegan) og et visst bord som hadde kranglete bein, og det var en jævla irriterende fyr som hele tida ropte diverse ting til dem. Sympatiske som de er, svarer de som regel også, men jeg tror det kom til et punkt. Og så sang vi Call it off sammen, alle sammen. Det var fint.

Astronautalis varma opp. Han var.. passe gæren, men alle elska ham til slutt.

Sara.

Tegan.