Smårusk fra mobilen.

Her kommer et knippe mobilbilder, bare sånn halvtilfeldig plukka ut i et anfall av kombinert prokrastinering og lakenskrekk på en regntung lørdagskveld, og «historiene» bak dem.

IMAG0326Mens jeg bodde i Oslo lærte jeg meg å fremkalle mine egne bilder i Studentenes Fotoklubb på Chateau Neuf. Her viser jeg stolt fram skylling av film (og skjeler litt i samme slengen). Å tilbringe fem timer i strekk inne på mørkerommet med brente CDer på CD-spilleren blanda med de skvulpende lydene fra fremkallingsbadene ga meg mer ro i sjela enn det meste annet jeg har prøvd, så jeg må si at jeg savner å drive med det. Har dessverre ikke finni meg et like bra analogfotomiljø her i Nijmegen.

IMAG0414Et forsøk på å lage en ugletatovering med hennamaling.. Jeg kjøpte med meg et par tuber hjem fra Bangladesh da jeg var der en tur våren 2011, og fikk vel antagelig ånden over meg i et kjedsomt øyeblikk. Heldigvis varer sånne «tatoveringer» bare i cirka ei uke.

IMAG0416 Jeg er stor tilhenger av notering i margen. Jo barnsligere, jo bedre. Skal ikke akkurat påstå at jeg er noe tegnetalent, dog..

IMAG0495Gode minner fra Nordkurs på Island. Dette her var den første hjemmeleksa vi leverte inn: «Deg selv og familien din». Det er jammen over to år siden alt – da jeg var «tuttugu og tveir ára» (tjueto år).. Dessverre sitter det ikke mye igjen av den islandsken jeg lærte, men jeg har fortsatt kontakt med tre av vennene jeg fikk der.

IMAG0573Jeg liker å ta tog. Jeg er rett og slett en togentusiast! Det er jo miljøvennlig, men det er også fint fordi man får et forhold til at man beveger seg fra et sted til et annet. Det er noe annet enn å fly, da er det liksom «svupp» opp, og «svupp» ned, og så er man der (og så må man gjennom så mye styr med sikkerhetskontroll og bagasjehelvete). Jeg liker å følge med på hvordan landskapet endrer seg, liker å være på vei. Når man sitter sånn på toget så går det opp for en at man er på tur, og man får litt tid til å tenke.

IMAG0651Hadde drøssevis av bilder liggende av han karen her. Savner gryntelydene hans når han legger seg ned for å slappe av (les: detter sammen som en sekk poteter) og de svarte, tindrende øynene som alltid følger med og som får med seg absolutt alt som skjer. Gleder meg til å komme hjem til høye lykkebjeff og mjuk pels til jul.

IMAG0692 Jeg går mye rundt og ser opp. På skyer, på trekroner, på fjell.

IMAG0985I India er folk utrolig hjelpsomme, spesielt overfor turister. Derfor syns jeg disse skiltene, som hang på togstasjonen i Amritsar, tok indisk hjelpsomhet så utrolig på kornet..

IMAG1002

Den fine, fine sarien jeg kjøpte meg i India (men som jeg dessverre er ute av stand til å ta på uten hjelp) den gangen jeg hadde den på for første gang.

IMAG1126 Jeg liker å spise med fingrene. Helt siden jeg lærte meg kunsten da jeg dro til Bangladesh som 19-åring har jeg alltid følt en viss trang til å bruke fingrene når jeg har spist sørasiatisk mat. Det gir en helt annen opplevelse enn å spise med kniv og gaffel, en helt annen nærhet til maten. Jeg vil nesten påstå at maten smaker bedre. Bildet er fra en «bedre middag» vi fikk en gang vi var på utflukt med hindistudentene i Varanasi, der vi fikk smake en spesiell type lokal mat servert på veldig miljøvennlige tallerkner (!).

IMAG1180Da jeg dro på tur til Kolkata i Vest-Bengal etter at hindikurset i Varanasi var over sofasurfa jeg hos ei som var journalist, og da jeg var med henne på kontoret en dag endte det med at jeg havna i avisa hun jobba i. Sånn kan det gå.

IMAG1329Mens jeg studerte i Oslo var jeg så heldig å bo i Ullevål Hageby, i et kollektiv der vi hadde tilgang til en stor hage. Å spise frokost ute på trappa med utsikt til grønt gress og trær med radioen på inne fra stua er noe jeg savner.

IMAG1813Jeg har nok et «rykte» på meg for å gå med litt spenstige strømpebukser. En gang for ikke så lenge siden opplevde jeg at ei av de jeg studerer med kom opp ved siden av meg på vei til forelesning og sa noe sånt som at «jeg kjente deg igjen på strømpebuksene»..

IMAG1894

Nederlandsk er et gøy språk, syns jeg. Etter et drøyt år har jeg, ved hjelp av pågangsmot og entusiasme ispedd en god del bommerter og språklige misforståelser, greid å komme opp på et akseptabelt nivå. En av tingene jeg har gjort for å lære meg språket er å lese om Ole Brumm, her illustrert ved et utsnitt fra kapittelet som handler om når Ole Brumm og Nasse Nøff jakter på Heffalumpen. I den nederlandske versjonen blir dette vesenet kalt «Klontenmiggel», et navn som fikk meg til å bryte ut i latter da jeg leste det første gang.. (Nasse Nøff heter «Knorretje».)

Takk for oppmerksomheten, og god natt.

Reklamer

2009: en refleksjon.

Hører smell utenfor vinduet, og innser at jo, nå er det snart slutt på 2009. Noen liker å være tidlig ute med å smelle det nye året inn, og noen, som han i røyketelefonreklamen på radioen, skal stille klokka til Hawaii-tid for å få året til å vare litt lengre. Jeg forholder meg til vår tidssone, den som er +1, og ja – nå har de allerede ropt hurra og klemt hverandre i England. 

Folk poster oppsummeringer av 2009 som om de aldri skulle ha gjort annet. Hvordan huske alt som har skjedd i løpet av et helt år? 2009 har vart lenge, syns jeg. Nesten som flere år. Skal jeg prøve å huske litt av det som har skjedd, er det første som titter frem blant hjernecellene 26. april. Da landa Kristin og jeg på Gardermoen, etter å ha vinket farvel til alle vi hadde blitt så glade i gjennom åtte måneder bare et døgn tidligere. Jeg var sjuk, hadde knapt sovet noe, hadde feber og var i fullstendig ubalanse. Gråt nesten hele veien fra London til Gardermoen av ren, skjær utslitthet. Og kanskje litt hjemlengsel også. Og plutselig var jeg i Norge igjen. Det føltes nesten som å ha vært på en annen planet, vende tilbake til jorden – normal gravitasjonskraft, normalt oksygennivå i lufta.. Og så var det så stille. En sånn øredøvende stillhet, den banka i øra, herregud så stille det var. Det eneste jeg kunne høre var pulsen som slo, og jeg var usikker på hva hjertet mitt banka for. Var jeg glad for å komme hjem? Ville livet bli annerledes nå?

Så tenker jeg på sommer. Plutselig hadde livet brått tatt en ny retning, en retning som førte meg til Oslo og Blindern. Og forelesningssaler, notatbøker, fortvilelse over engelsk pensum, følelsen av å være liten og anonym i en stor by blant mange mennesker. Men jeg klarte meg fint, jeg holdt hodet over vannet, jeg skjønte at lingvistikk var noe jeg virkelig kunne se for meg å studere i noen år til. Og så kom 26. september. Dagen jeg hadde grua meg så forferdelig til i mange år kom og slo beina fullstendig vekk under meg, han jeg var aller mest glad i døde brått, og jeg tror at fortsatt, selv på denne siste dagen i året, at jeg ikke har klart å forsone meg helt og fullt med at asken som ligger oppi en pen, svart urne med hans navn på virkelig er hans. Hvordan kan all den gleden som bodde i han, min vakre Prins, bare bli borte, som et blaff?

Jeg dedikerer denne nyttårsaftenen til han. Prins var veldig redd for smellene til rakettene, og hver gang jeg hører lydene av et nytt år som er i anmarsj, tenker jeg på han og de hvileløse rundene han tok rundt i huset hver 31. desember. Man veit aldri hva et år vil føre med seg – for meg førte 2009 med seg både smil og tårer. Det er om å gjøre å la smilene veie tyngst. Og det gjorde de, for han var virkelig en fantastisk liten fyr.

Og nå, 2010. Godt nyttår!

Sprett-opp-minner #2.

Gopalgonj er og blir det stedet der jeg følte meg mest hjemme. Jeg tok buss til og fra helt på egenhånd, med tilhørende elvebåttur.

Den første kvelden gikk jeg meg en tur, og blei invitert hjem til en helt fremmed fyr. Jeg hadde hele gjestehuset for meg sjøl den uka jeg var der, mashien var verdens søteste lille dame som alltid smilte til meg, og KFUK-damene og alle ungdommene jeg møtte var helt fantastiske. Jeg besøkte mange forskjellige folk, overnatta hos fine Mou, lærte verdens kuleste grønnsakssang.. Jeg kunne nevnt hundrevis av grunner til at Gopalgonj har en spesiell plass i hjertet mitt.

Foran alle disse barna fikk jeg lære min første, skikkelige banglasang. Det var Dipa(di) som egentlig bare skulle ta meg med så jeg skulle få se hvordan hun hadde sangtimer med en gruppe vanskeligstilte barn, og jeg trodde bare jeg skulle sitte og følge med. Slik blei det ikke. Sangen de sang, «Ekbar jete dena», var så utrolig fin, og jeg prøvde så godt jeg kunne å synge litt med. Så spurte jeg om hun ikke kunne skrive ned teksten til meg med latinske bokstaver, og plutselig satt jeg med mikrofonen og sang ord jeg ikke skjønte bæret av foran alle disse barna. Det er et sånt minne jeg aldri glemmer.

Dipadi og lillesøstra hennes skulle også lære meg å danse. Jeg var hjemme hos dem hver dag en halv uke, og hadde intensive dansetimer. Det var liten plass og varmt, jeg blei utrolig sliten og svett, og jeg følte meg som alt annet enn noen dancing queen. Men sørenmeg lærte jeg ikke en dans også.

Før jeg hadde vært i Gopalgonj hadde jeg bare sett mursteinsskorsteinene på avstand, gjerne når vi dro på utflukter ut av hovedstaden Dhaka, der man kunne se skoger av dem stikke opp av det ellers flate landskapet. I Gopalgonj befant jeg meg plutselig rett i nærheten av en, og i følge med ei av de som jobba på KFUK gikk jeg til og med opp der hvor denne mannen er på vei. Det var rart, og veldig varmt under beina (under der han fyren med rød t-skjorte står befinner ovnen seg – den som brenner mursteinene). Jeg brukte det lille jeg kunne av bangla til å snakke med mennene, og jeg kan bare tenke meg hvor utrolig merkelig de må ha syntes at det var å møte ei hvit, ung jente som plutselig dukka opp og ville se hvordan de jobba.

En dag skal jeg dra tilbake. Og kanskje jeg kan få dreisen på måten man drikker vann på også? Hvis Mou greide å lære meg hvordan man spiller harmonium, kan hu sikkert lære meg dette også.

Amar shonar Bangla..

Sprett-opp-minner #1.

Det er som å se gjennom den gale enden av kikkerten. Som å lese en eventyrbok med sprett-opp-figurer som dukker opp mellom bølgene i det som er et stort hav av sammenfiltrede minner. Et åtte måneder stort hav.

01bangla

Hete solstråler. Lukten av banglate. Rickshawer som klirrer med sykkelbjeller for å komme seg frem mellom folk og biler og hull i veien. Ofte besvart av intens tuting fra biler, folk ligger på hornet, lyder over alt. Pruting med CNG-sjåfører og rickshaw-wallaer, jeg begynner å klare å ta meg fram i en by med et svimlende antall millioner mennesker, jeg kan si høyre, rett fram, venstre, stopp. Og takk.

02bangla

Jeg kan ordet for mango også, «aam». Mangoene, som jeg kun har sett i fruktdisken med «Bama – fem om dagen» påklistra, vokser på virkelige trær midt i hovedstaden.

03bangla

Jeg tilbringer om lag en tredjedel av banglalivet mitt sovende inne i kokonger av myggnetting.

04banglaa

Om kvelden synger ikke bare gresshoppene, men også tik-tikien.

04bangla

Disse, mine medsammensvorne, stod muligens for godt over den neste tredelen av tida. Vi var jo bideshi.

06bangla

De fleste kjæledyrene spiser ris. Jeg spiser mer ris i løpet av ei uke enn jeg ville spist på et halvt år i Norge. Ris er et stikkord.

07bangla

Bønder som steller med rismarkene sine, holder dem fuktige nok, tråkker rundt med gjørme til langt oppå leggen, passer på livsgrunnlaget sitt.

08bangla

Jeg blir etterhvert ganske dreven i å spise ris og dal ved bruk av høyre hånd og skyve-på-maten-med-tommelen-teknikk. Jeg blir flinkere i bangla, jeg møter stadig nye folk, stadig nye KFUK-damer, mashier som blir henrykt av å få kle meg opp i sari eller å lære meg å lage rismel for hånd, jeg kan snakke, holde små samtaler, skjønne litt mer av hva folk ler av. For folk ler mye. De smiler mye. Jeg blir møtt av åpne armer.

09bangla

Kvinner uten sko med vakre sarier. I mikrokredittgruppene trer de fram fra sine vante plasser ved gryter og med barn i skjørtene, de har også et ønske om å bidra økonomisk, de vil mer enn det samfunnet forventer av dem.

10bangla

Barn som du føler ser alt inni deg med sine gjennomborende blikk. De ser at du er i uvant terreng, de ser at du er «bare på besøk», de ser at du ikke helt skjønner deg på alle spillereglene.

11bangla

Barn som skriver disse uvante tegnene hengende fra linja om igjen og om igjen i khataene sine.

12bangla

Barn som ber deg tegne noe på tavla, og du prøver å tegne en slags elefant. I øverste hjørne i kjent «la stå!»-stil står det at elevene egentlig har bangla nå, og det er der man kan trekke paralleller, man kan se at barn er barn og at barn elsker sidesprang og krumspring, for de vil høre den norske nasjonalsangen også. Og jeg vil høre dem synge noe, såklart.

Ami aro likbo, kintu ekhon ami ghumabo.

Kaffe og pannekaker.

(Litt inspirert av vaarloek.)

Barndom 18

Jeg er en av dem som har gått på førskolen. Nullteklasse. Jeg husker at vi pleide å sitte i en firkant på sånne lave benker hver morgen, husker at vi var mange barn. I 1989 var det såkalt babyboom – foreldrene mine valgte et lite originalt år å få sin eldste datter, med andre ord. Det eneste jeg kan huske fra den tida er at vi leika masse. Jeg og ei venninne pleide alltid å lage mat på kjøkkenet. Kaffe og pannekaker lagde vi. Og som vi lo! Vi syntes det var en ustyrtelig komisk kombinasjon – kaffe og pannekaker?! For hvem spiste vel det? Kaffe var jo noe de voksne drakk, noe svart og varmt noe de slurpa i seg mens de leste i avisa. De voksne leste alltid i avisa, den som var så stor at man nesten kunne pakke inn halve meg med den.. Og hva har skjedd nå? Det er 13 år seinere, og jeg drikker kaffe. Hver dag drar jeg ned på Blindern og fyller termokoppen min med kaffe. Svart. Og jeg sluker studentavisa Universitas så fort det er nytt nummer hver uke. Aftenposten. Drammens Tidende når jeg er hjemme hos familien. Jeg har flytta ut. Jeg går på universitetet. Allikevel har det bare gått 13 år.

Noe har fått meg til å tenke, nemlig. Nærmere bestemt: noen lærere og noen elever på Årvoll Skole har satt i gang noe oppe i hodet mitt. Fem episoder på rappen – jeg bare måtte se alle episodene. Hvorfor? Jeg blei rett og slett fascinert. Det er som å fylle ut litt mer av dimensjonen som definerer meg som person, litt mer av hva lille-Heidi opplevde da hun satt som et tent lys på en liten skolepult. Vi måtte jo alltid stille opp to og to, stå ved pulten, hilse, sette oss på likt.. Og hvis rektor eller en annen lærer kom på besøk spratt vi opp fra pulten på et blunk. Så stas det var! En gang da han kom på besøk, jeg gikk muligens i 1./2. klasse eller noe sånt, telte alle sammen til 100 i kor. Så stolte vi var. Det var så mye vi skulle lære! Å skrive løkkeskrift var ikke alltid like enkelt – jeg hadde store problemer med å få til krøllen på t’ene og f’ene. Vi hadde musikktimer hvor vi spilte blokkfløyte og sang, vi hadde skolekjøkken, vi begynte å lære engelsk i 4. eller 5. klasse og vi dansa jenka ute i skolegården hvis det var noen som satte på musikk. Jeg syns det er helt absurd å tenke på at det også var meg som gjorde alle de tingene og som lærte alle de tingene som jeg nå tar som en selvfølge.

Jeg lurer på om våre lærere også hadde det sånn som de vi møter i «Lærerne» på NRK1. Om de fikk kronisk hodepine, om de måtte fylle ut skjemaer, om de grudde seg til konferansetimer. Jeg lurer på om det ikke kan være noe i det en av lærerne sa: «(..) en lærer kan aldri digitaliseres». Og hva er da viktigst – flere laptoper eller flere pedagoger? Da jeg trava rundt på barneskolen jeg gikk på var klasseforstanderen, frøken, en person alle i klassen hadde enorm respekt for og som vi stolte veldig på. Vi følte oss trygge. Og det tror jeg er noe som fort kan bli glemt i det skolesystemet vi har i Norge der jaget etter å gjøre det best på Nasjonale prøver er et faktum, der det stadig blir flere skjemaer å fylle ut og der det å være barn kanskje ikke er helt det samme som da jeg var 7 år.

Englebarnet har blitt 20 år og kaffedrikker, og har kanskje glemt mye av hvordan det egentlig var å se ut gjennom de øynene hun så nysgjerrig titta på verden med.