Om uforløst skrivekløe.

Jeg må bare få lov å tilstå en ting: jeg går rundt med en sånn mer eller mindre konstant skrivekløe. Men greia er at det klør mest inni hodet mitt, og ikke så mye i fingrene. Det er blitt en slags modus jeg glir inn og ut av, og sånn sett føler jeg egentlig mer at det er skrivekløens litt late og drømmende kusine som har tatt bolig i pannebrasken min. Stasig vekk kommer det små blaff av inspirasjon, men fingrene følger ikke opp med handling. Jeg er veldig vant til å ha hodet fullt av surr og idéer og innfall og drømmer og ting jeg burde si men ikke sa, asså, men nå har jeg fått denne late kusina på besøk i tillegg.. Og det er lenge siden sist. Kanskje det er fordi jeg har hatt 3 måneder med ferie, og at hodet dermed har begynt å funke litt som det pleide før jeg blei sugd ned i mastersumpen? At jeg nå liksom har kravla meg opp på land og begynt å tørke litt i sola?

Jeg er ikke helt sikker på hva det er hun vil ennå, denne skrivekløen, og om hun egentlig har noe av substans å komme med. Kanskje hun bare trenger litt mer tankeplass? Jeg veit ikke. Hun må nok kjempe ganske hardt for å komme til orde i den konstante strømmen av Cambridge-relaterte tanker* som til enhver tid okkuperer mye av bevisstheten min i disse dager. Men kanskje jeg burde gi henne litt plass og se hva som skjer. Jeg har nemlig følelsen av at det ville gjort meg godt.

Før, da jeg var yngre, pleide jeg å skrive veldig mye. Det handla stort sett om meg og mitt – en form for dagbokskriving, kan man vel si, men det hendte at det este ut og blei større, og det hendte jeg våkna dagen etter og likte det jeg hadde skribla ned. Jeg tror jeg må gi meg sjøl lov til å dyrke den skrivende sida av meg sjøl igjen. Jeg sier at jeg må gi meg sjøl lov, for en av de mest dominerende tankene jeg har er den som med myndig stemme proklamerer at alt jeg gjør må være konstruktivt, nyttig og bra. Helst veldig bra. At det må føre til noe som på en eller annen måte finnes i verden der ute, noe som kan fortelles om eller vises fram. Det er godt mulig at de tankene har fått for stor plass, og at det blir litt sånn, «jamen, hva er det som er så jævla konstruktivt med å sette av tid til å skrive ned diverse innfall og tanker i ei notatbok?» Før pleide det å være min ventil – et rom der det ikke trengte å skje så mye, der jeg bare kunne sitte med pennen og notatboka og falle innover i meg sjøl. Etterhvert som jeg begynner å innse hva det vil si å være et introvert menneske, som jeg jo er, ser jeg at det er viktig å ikke skyve vekk den delen av meg sjøl som har behov for å bruke tid på å tenke og skrive. Det fører ikke med seg noe av betydning der ute i verden, kanskje, men det betyr noe for meg og gir meg ro. Jeg tror det er tidsånden, denne evinnelige delemanien som har gitt oss Twitter, Snapchat og Instagram (og blogger!), som har tatt litt rotta på den Heidi som en gang fant stor glede i å ikke skrive for andre øyne enn sine egne. Og derfor er det kanskje ekstra ironisk at disse tankene nå blir publisert i et blogginnlegg hele verden kan lese.

 

*Akkurat, ja. Dette her er et lite blogginnlegg jeg skreiv for ei drøy uke sida som bare blei liggende som kladd:

Høsten har begynt å sige innover landet og fylt skogen med sopp og tyttebær, men fortsatt kan man sitte med bare bein og skuldre ute en solvarm seinsommerdag og kjenne en mild bris stryke over ansiktet. Over hele landet trasker nye og gamle studenter til auditoriene og lesesalene med veska full av pågangsmot og notatbøker, mens jeg fortsatt har ferie og er hjemme hos foreldra mine enn så lenge. Jeg venter, går lange turer i skauen og glemmer at jeg venter, før jeg kommer hjem og fortsetter ventinga der jeg slapp. Men i dag snakka jeg med noen, endelig snakka jeg med et menneske som faktisk finnes der, i Cambridge, på Magdalene College, som var hyggelig og som ville meg vel. Det var en engelskmann der i andre enden av telefonen, og plutselig forstod jeg det: jeg skal faktisk dit. Til Cambridge. De venter meg der. Der skal jeg få et rom, ei seng, en skrivebord, et vindu. Dit skal jeg ta med meg tesamlinga, noen bøker, lesebrillene og .. ja, hvordan var det nå igjen når man skulle flytte til et annet land? Jeg har jo gjort det før. Men det skal jeg nok finne ut av om ei uke eller to når avreisa endelig står for døra. Nå er det akkurat som om hjernen min har greid å slippe litt tak i bekymringene, at den lille nissen som satt bak øret mitt og hviska at jeg kanskje ikke fikk dra allikevel, at noe kom til å skjære seg, at jeg plutselig skulle få en mail som starta med, «Dear Miss Solberg Okland, We are very sorry, but …». Men i steden har jeg fått emailer som åpner med «Dear Heidi, I am pleased to let you know that …», og andre positive vendinger. Det er nesten ikke til å tro. Snart skal jeg starte på doktorgraden min, snart er jeg der.

Advertisements