To søndager i Brussel.

Det skrives masteroppgave om dagen, og en sein søndagskveld om mindre enn to måneder sitter jeg på et Norwegian-fly i retning Gardermoen, Norge. Så kort og brutalt kan det altså sies.. Jeg skal nok skrive mer om å forlate Nijmegen, men ikke i natt. (Hvis du har lyst til å lese a) et innlegg som beskriver litt hvordan jeg har det akkurat nå, eller b) bare et skikkelig bra blogginnlegg, anbefaler jeg å ta turen bort til Maren/gietlitevink.) Siden jeg nærmest har bodd på laben/foran dataskjermen de siste par månedene, og dermed har utvikla en slags sitte-foran-en-skjerm-på-kveldstid-allergi, har jeg havna litt i bakevja her på den kjære bloggen min. Jeg tar herved hull på ballongen med noen bilder fra to søndager jeg tilbrakte i Brussel hos Nora.

Den første søndagen var i slutten av mars, da det helt plutselig blei varmt og nesten sommer. Nora hadde invitert på sushi lørdag kveld, og etter ei lang natt i selskap med hyggelige folk blei det en slækk dagen-derpå-søndag. Da jeg stod opp og tusla ut på kjøkkenet fant jeg Akiko, den herlige japanske fiolinisten som Nora deler leilighet med, som var i gang med å lage seg frokost.

DSC_9140

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Punky, den rampete katten som lever opp til navnet sitt, var lys våken og rastløs som vanlig.

DSC_9153

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert stod Nora også opp, og vi bestemte oss for å finne oss frokost nede på søndagsmarkedet på Flagey.

DSC_9148

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi så gjorde, og etterpå vandra vi til et fint område av byen og satte oss på en hjørnekafé i sola og kikka på mennesker med hver vår kaffe til.

DSC_9159 DSC_9164

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En snill herremann på nabobordet knipsa et bilde av de to trøttingene, som ikke blei så verst forholdene tatt i betraktning!

DSC_9175_2

 

 

 

 

 

 

 

 

Ganske nøyaktig én måned seinere var jeg tilbake på besøk hos Nora igjen, og søndag morgen var det same procedure: brunch på det folksomme Flagey-markedet, med påfølgende kaffedrikking. Været var imidlertid ikke så sommerlig som sist.

DSC_9205

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk ikke så langt etter kaffen denne gangen, men satte oss på en hipp kafé i umiddelbar nærhet.

DSC_9241

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde en alt annen enn fotogen dag …

DSC_9222

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nora, derimot, var frisk og fin!

DSC_9212

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert vendte vi nesa hjemover igjen for å starte på prosjekt sitronkake.Vi vispa egg og sukker hvitt for hånd (!) på omgang, noe som gikk overraskende greit!

DSC_9243

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kaka (som jeg hadde fått idéen til dagen før) blei en eksperimentell miks av suksessterte (bunnen) og solskinnsterte (fyllet).

DSC_9272

 

 

 

 

 

 

 

 

Utseendemessig ikke så veldig vellykka, men heldigvis hadde Nora foreslått at vi skulle pynte den med jordbær..

DSC_9283

 

 

 

 

 

 

 

 

Og kaka falt i smak, den! Vi skuffa innpå det vi makta, før vi løp til bussen for å rekke Lykke Li-konsert.

DSC_9292

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gleder meg til flere slække søndager med deg, Nora – hvor i verden det enn blir!

Uitstapje: Den Bosch.

Jeg er fortsatt mett. For snart fem timer siden spiste jeg den største krembolla jeg noen sinne har spist (jeg er faktisk ikke sikker på om jeg har spist en krembolle før), og det faktum at jeg fortsatt ikke er sulten (snarere litt småkvalm) forteller meg at den antagelig burde ha blitt delt med noen. Men siden jeg tok turen til Den Bosch (‘s-Hertogenbosch hvis man skal være korrekt) på egenhånd, og siden jeg hadde fått streng beskjed av studievenninne Linda om at jeg måtte spise en bossche bol hvis jeg dro til hjembyen hennes, var det jo ingen vei utenom. Til ære for bloggen tok jeg før- og etterbilder:

DSC_8136 DSC_8137

Den var faktisk veldig god, men jeg tror som sagt jeg deler den med noen neste gang. Jeg ser forresten et begynnende mønster her når det gjelder å spise søte kaloribomber i ulike nederlandske byer – da jeg dro til Groningen var det poffertjes som stod på menyen. Dette mønsteret avspeiler også et faktum som gjelder mange nederlandske spesialiteter: de inneholder stort sett mengder av fett og/eller sukker.

Jeg hadde faktisk et annet ærend i Den Bosch også, utenom å spise digre kremboller, og det ærendet var så kjedelig som at jeg trengte ei jakke. Den jakka jeg ville ha fantes å få kjøpt på Zara, og .. Nijmegen har jo vanligvis det meste man trenger, men Zara finnes altså ikke her i byen. Dermed dro jeg likesågodt på en liten dagstur til Lindas fødeby, som hun stadig skryter av. Etter at jakka var kjøpt tilbragte jeg et par timer med å vandre rundt i sentrum av byen, og fikk egentlig en ganske liknende «byfølelse» som den jeg har i Nijmegen. Den Bosch er litt større, og har dermed et større sentrum også, men ellers følte jeg ikke at det var så annerledes atmosfære. Folks «lynne» virker ganske likt som her – avslappa og over middels folkelig. Det som slo meg var hvor utrolig mange kaféer og spisesteder det var over alt, og hvor digert torget var. Jeg syns egentlig at torget her i Nijmegen er ganske luftig, men kontrastene mellom de trange, koselige gatene og de digre åpne plassene er en god del større i Den Bosch.

DSC_8117 DSC_8127 DSC_8110

Jeg syns det er litt festlig at en gate kan hete «Bak rådhuset».

DSC_8113

Litt «galtvortfølelse» over den bygningen til høyre der. Tror det var riksarkivet.

DSC_8111 DSC_8101 DSC_8130 DSC_8100 DSC_8134Og til slutt sier man (på ekte brabantsk): houdoe!

Uitstapje: Groningen.

«Uitstapje»? Det er nederlandsk, og betyr (liten) utflukt. Forrige fredag tok jeg med meg kameraet og nysgjerrigheten til Groningen, en nordlig by i Nederland. Det er en utprega studentby, akkurat som Nijmegen, og jeg blei fortalt at en fjerdedel av innbyggerne er studenter.

Det hele starta med at jeg kjøpte en billig dagsbillett, og tenkte at jeg skulle bruke den på å utforske en ny nederlandsk by. Sjøl om Nederland er et ganske lite land (du kan reise helt fra sør til nord på 3-4 timer med toget) med godt utbygd tognett har jeg ikke vært så flink til å utnytte det. Jeg har vært et par ganger i Amsterdam for å gå på konserter, og én gang i Utrecht (som er en utrolig fin by – dit må jeg snart dra igjen), men ellers har det vært bedrøvelig lite reising. Så det var det på tide å gjøre noe med. Jeg tenkte rett og slett at det smarteste måtte være å utnytte sjansen denne dagsbilletten gav, og reise (nesten) så langt til en annen kant av landet som mulig. Dermed falt valget på Groningen, rett og slett fordi magefølelsen sa at det kunne være et bra sted å starte. Dessuten kom jeg i kontakt med ei nederlandsk jente ved navn Marlou (hun har en fin blogg om reising) som gjerne ville være guide, og som til alt overmål kunne flytende norsk. Så – bli med meg på tur til Groningen!

Vi starter på toget. Turen tok mindre enn to og en halv time, og jeg var litt spent på hvordan landskapet ville se ut etterhvert som jeg suste nordover. Ville det endre seg, ville utsikten bli annerledes enn den jeg kjente fra sør? Nei – det kan jeg si med én gang.. Nederland, på denne strekningen i alle fall, ser ganske likt ut hele veien: grønne jorder så langt øyet kan se, noen rekker av trær hist og her, kuer og sauer, industriområder, og byer med mørkebrune mursteinshus. Generelt syns jeg landskapet er prega av plutselige, skarpe overganger: kulturlandskap. Urørt natur er en mangelvare.

DSC_5879 DSC_5888 DSC_5901

Vel framme på Groningen stasjon møtte jeg Marlou. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde snakka norsk på en stund, og var litt rusten, men jeg syns ikke det var noe problem å forstå henne. Det morsomme er at hun har en dialekt som kan minne veldig om arendalsdialekt, men hun har jo aldri bodd på Sørlandet (derimot på Vestlandet og i Trondheim). Jaja. Her er hun, hvertfall, fotografert i Prinsentuin («Prinsens hage»):

DSC_5910

For en som meg med en helt elendig stedssans er det godt å ha en person som er kjent. Uten kyndig guiding av Marlou hadde jeg nok totalt oversett den porten som leda inn hit:

DSC_5903 DSC_5905 DSC_5908

Dette var en av mange såkalte «hofjes» som finnes i Groningen (de finnes også i andre byer), der folk .. bor. Rett og slett. Det er bare at de har en åpen plass mellom husene, og har inngangsdørene sine vendt mot denne plassen – ikke mot gata. I tillegg til at det ser utrolig koselig ut å bo der, selvsagt. Vi tusla innom flere av dem, og alle framsto for meg som små fredelige oaser midt i byen. Litt sånn så byen ut ellers, utafor disse små «enklavene»:

DSC_5911 DSC_5921

Mens vi vandra rundt i de trange gatene spurte Marlou meg, «har du noen gang spist poffertjes?» Jeg hadde aldri hørt om det en gang, men da jeg fikk vite at det var minipannekaker (hva er det med Nederland og pannekaker, egentlig?) bestemte jeg meg for å teste det ut. Vi gikk til et ganske kitchy sted midt på torget og fikk servert ti bittesmå pannekaker hver, fulle av smør, med et lass melis på toppen. En kaloribombe av dimensjoner, og veeeldig søtt, men det er jo ofte nederlandsk bakverk. Og det var godt!

DSC_5916DSC_5917

(Sjekk den mursteinen av en smørklump..)

DSC_5924 DSC_5933

Vi avslutta vandringa på Humanistisk fakultet på universitetet, der en av Marlou sine favorittrestauranter også lå. Så tok hun et småteit hoppebilde av meg, bare for å ta et «jeg var her!»-bilde.

DSC_5947

Etter en lang dag med vandring rundt i byen var det på tide å komme seg sørover igjen, og før jeg satte meg på toget måtte jeg bare ta noen bilder av stasjonen. Groningen stasjon må være den fineste jernbanestasjonen jeg noen gang har vært på.

DSC_5948 DSC_5951

Og så toga jeg ned til Nijmegen igjen, mens himmelen mørkna og regnet sildra nedover rutene. Det var deilig med en uitstapje, og det blir forhåpentligvis flere av dem. Byer jeg har på lista er ‘s Hertogenbosch, Haarlem og Maastricht (og jeg er åpen for andre forslag!). Hvilken som blir neste by ut veit jeg ikke, men jeg lover å rapportere om neste uitstapje også!

Små planter og litt større bekymringer.

DSC_5458

Når tilværelsen framstår som litt kaotisk og uoversiktlig, er det fint å bare se at planter vokser. Gi dem litt vann og litt sol, så går resten av seg sjøl. Man trenger ikke lese seg opp, ikke leite etter hull i litteraturen, ikke forklare, ikke argumentere. Ikke tenke på mulige utfall, for det er bare ett av to: å vokse eller ikke vokse. Det er spørsmålet.

DSC_5436 DSC_5441 DSC_5462 DSC_5464 DSC_5480 DSC_5484 DSC_5746 DSC_5831 DSC_5834 DSC_5856

(Psst, jeg har endelig tatt meg sjøl i nakkeskinnet og posta noe på nerdebloggen min. Gå og se, så kan du lese om hva masterprosjektet mitt skal handle om! Hilsen nervøs vordende mor til en masteroppgave.)

Trikking i Göteborg.

Jeg tror mitt favorittmotiv er mennesker, helst mennesker som er fullstendig uvitende om at det er noen som fotograferer dem. Ber høyere makter om unnskyld for at jeg legger ut bilder av disse fine intetanende trikkepassasjerene, men jeg blei så oppslukt den ettermiddagen på trikken, da vi hadde vært på Bokmässan og jeg lengta etter sol og luft etter timesvis i bøkenes verden. En stor takk til dama med sølvhåret for at hun ikke oppdaga meg, hun må ha vært døv –  eller kanskje bare helt i sin egen verden. (De to første bildene er av Julia, Hilde og Johanna.)

Fine Nijmegen.

Hils på mitt nye, lille hjørne av verden: Nijmegen. Her skal jeg bo i (minst) to år for å studere kognitiv nevrovitenskap. Jeg blogger mer om dette på en ny blogg jeg har laga, som skal være et supplement til denne bloggen  (http://lingvistheidi.wordpress.com, se også RSS på høyresida her!). Skal skrive litt mer når jeg er kommet mer ovapå praktiske utfordringer og generelt i livet (!). Inntil da kan dere få se noen flere bilder jeg tok de første par dagene, da alt var splitter nytt og lykkerusen overskygga det meste annet:

Dudh chai.

Jeg greier å skli inn i India på mange måter. Jeg tar ofte på meg bindi (klistremerke mellom øyenbrynene, ofte rund) som en del av antrekket, jeg går med kurta (lang, løs topp), jeg har null problemer med sitte-på-huk-toaletter, jeg spiser ris, chapati og grønnsaker med hånda – og snakker hindi, så klart. Men det er én ting jeg ikke greier helt å inkorporere i min indiske hverdag, og det er den evinnelige teen. De som kjenner meg veit at jeg elsker te – jeg drikker flere kopper om dagen, og ønsker meg te til jul og bursdager. Forskjellen på meg og den jevne inder er at sistnevnte drikker teen sin med masse melk og kanskje med opptil en spiseskje eller to med sukker i én kopp, mens jeg bare drikker.. te. Med vann.

Ordet på hindi for te er chai, og det er antagelig derfra navnet på vår kjære chai latte, den dyre kaffebarversjonen med tykt melkeskum på toppen, kommer fra. På hindi sier man også «melkete» (latte betyr jo melk på italiensk) når man bestiller den typen te som jeg beskrev ovenfor – dudh chai, men i motsetning til på Stockfleths eller Kaffebrenneriet serveres indisk chai latte enten i små glass (så man nesten brenner seg på fingrene når man drikker den), små plastglass (som så kastes rett på bakken der man står etterpå) eller i små leirkopper. Det finnes en chaiwalla (temann) på hvert gatehjørne i hele India, og en kopp koster så lite at det nesten ikke er verdt å nevne en gang. Men her skilles veiene til meg og den jevne inder, og jeg ber isteden om å få nibbo chai, chinni ke bina (sitronte uten sukker) – som den rare, hvite utlendingen jeg tross alt er.

Johan er den definitive  chaientusiasten blant oss, og man kan stadig høre hans optimistiske spørsmål, «skal vi ta en chai?».