Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.

Advertisements

So you think you can bike?

For én gangs skyld kom jeg tidlig hjem (les: kl. 20) fra biblioteket, så jeg tenkte å bruke litt av mitt voldsomme overskudd på å skrive litt om sykling i Nederland (ut fra erfaringer så langt fra Nijmegen). For en nordmann som har bodd tre år i Oslo og hovedsaklig sykla bysykkel for å «få litt trening» er det smått eksotisk å plutselig skulle bruke sykkelen som primært framkomstmiddel.

Det er visse ting som er viktige å si noe om når det gjelder den nederlandske sykkelkulturen. For det første: når du sitter på en sykkel og beveger deg på en sykkelvei er du konge. Ingenting skal kunne hindre deg i å komme deg dit du vil, og selv om du egentlig har vikeplikt noen ganger overholder du den sjeldent. Syklister befinner seg øverst i trafikkhierarkiet.

For det andre: du sykler (nesten) uansett hvor kort du skal, og går du avstander som overstiger 500 meter blir du uglesett. Jeg har allerede begynt å gjøre meg tanker om folk jeg ser som bruker apostlenes hester: «er sykkelen deres stjålet?», «er dekkene flate?», «var de ute på byen i går og var så fulle at de ikke kunne finne igjen sykkelen sin/ikke greide å sykle hjem?», osv., osv.

For det tredje: (nesten) alt kan transporteres på sykkelen. Sykkelvesker er et must, men om det så er en annen sykkel som skal transporteres gjør du det uten å løfte et øyelokk. Jeg så en mann som holdt en barnesykkel opp fra bakken med én hånd mens han sykla; en annen sykla mens han holdt én hånd på sitt eget styre og den andre på sykkelen han trilla parallellt med sin egen. (Denne øvelsen måtte jeg faktisk gjøre sjøl da jeg kjøpte meg sykkel: sykle hjem på den nye sykkelen mens jeg trilla den lånte ved siden av. Det gikk overraskende greit!)

Og, mens vi er inne på det: det du kan gjøre mens du går eller sitter på bussen kan du selvfølgelig også gjøre mens du sykler. Observasjoner så langt inkluderer skriving av SMS (uten å vise antydning til å ikke ha kontroll), snakking i telefon, røyking, spising av potetgull (det var snakk om en liten gjeng tenåringsgutter som hang rundt og spiste potetgull mens de sykla), i tillegg til transportering av ymse slag, som tidligere nevnt.

Og når du har sykla deg målretta fra A til B som seg hør og bør, og kanskje skrevet og lest et par SMSer på veien, er det på tide å parkere. Første, siste og mellomste bud er som følger: husk for guds skyld hvor du satte fra deg sykkelen din. (Ofte er den nemlig i selskap med et par hundre andre eksemplarer.)

Foreløpig er jeg fortsatt i «åh-alt-er-så-fint-og-eksotisk-fasen», så jeg synes det å sykle til og fra universitetet hver dag og få den forseggjorte sveisen omgjort til en forblåst høysåte eller bli overraska av en regnskur er sjarmerende og «en del av greia». Vi får se hvor lenge det varer!

Dudh chai.

Jeg greier å skli inn i India på mange måter. Jeg tar ofte på meg bindi (klistremerke mellom øyenbrynene, ofte rund) som en del av antrekket, jeg går med kurta (lang, løs topp), jeg har null problemer med sitte-på-huk-toaletter, jeg spiser ris, chapati og grønnsaker med hånda – og snakker hindi, så klart. Men det er én ting jeg ikke greier helt å inkorporere i min indiske hverdag, og det er den evinnelige teen. De som kjenner meg veit at jeg elsker te – jeg drikker flere kopper om dagen, og ønsker meg te til jul og bursdager. Forskjellen på meg og den jevne inder er at sistnevnte drikker teen sin med masse melk og kanskje med opptil en spiseskje eller to med sukker i én kopp, mens jeg bare drikker.. te. Med vann.

Ordet på hindi for te er chai, og det er antagelig derfra navnet på vår kjære chai latte, den dyre kaffebarversjonen med tykt melkeskum på toppen, kommer fra. På hindi sier man også «melkete» (latte betyr jo melk på italiensk) når man bestiller den typen te som jeg beskrev ovenfor – dudh chai, men i motsetning til på Stockfleths eller Kaffebrenneriet serveres indisk chai latte enten i små glass (så man nesten brenner seg på fingrene når man drikker den), små plastglass (som så kastes rett på bakken der man står etterpå) eller i små leirkopper. Det finnes en chaiwalla (temann) på hvert gatehjørne i hele India, og en kopp koster så lite at det nesten ikke er verdt å nevne en gang. Men her skilles veiene til meg og den jevne inder, og jeg ber isteden om å få nibbo chai, chinni ke bina (sitronte uten sukker) – som den rare, hvite utlendingen jeg tross alt er.

Johan er den definitive  chaientusiasten blant oss, og man kan stadig høre hans optimistiske spørsmål, «skal vi ta en chai?».