Blikket framover.

Juleferien min (vi får starte der) inneholdt både et etterlengta besøk (bilde 1), julefeiring i passelig store doser med familien (bilde 2) og hyttenyttår med snø og skiturer der tanker kunne tenkes i sine fulle lengder (bilde 3).

martheogjeg julaftenglobus hytteski

Og nå ser jeg framover. Horisonten nærmer seg, bare et halvt år igjen som masterstudent, og framtida er nok en gang usikker. Om to uker får jeg vite om drømmen jeg har for de neste par åra går i oppfyllelse eller ikke. (Tør ikke fortelle hva det er, i tilfelle det ikke går. Men kryss alt du har for meg, vær så snill, hvis du leser dette i tide.)

Livet som masterstudent tar mye tid og krefter om dagen, og sjøl om jeg prøver å ikke øke presset på meg sjøl ved å innføre «flinkhetsregimer» på andre arenaer er det noen ting som jeg veit er bra for meg. Derav følgende liste over det som skal gjøre tida framover så levelig som mulig:

Yoga. Hver dag, om det så bare er 10 minutter.

Tepauser.  Så ofte som mulig.

Lese bok (skjønnlitteratur) på senga med god samvittighet.

Høre ei plate uten å gjøre noe annet samtidig.

Spise masse appelsiner og mørk sjokolade.

Huske på at det er viktig å møte fine folk og gå på fine konserter.

Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.

Om å miste krefter, samle krefter, og å beholde dem.

Jeg får si (nesten som Herreavdelingen): det har vært litt av et år. Siden jeg blei ferdig på Blindern og flytta  til Nederland har det vært som å dumpe ned på en fremmed planet sånn studiemessig. Plutselig har jeg måttet skrive masse oppgaver, presentere studier innen felt jeg knapt/aldri har vært borti før, lese en haug med artikler og, ikke minst, kjenne på følelsen av å ikke forstå, følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å få karakterer i alle valører. Jeg har virra rundt i fullstendig ukjent terreng det meste av tida, og har virkelig lagt merke til (og gleda meg over) de få øyeblikkene der jeg kjente at jeg var på trygg grunn. Forholdene tatt i betraktning har det meste gått bra, men ikke uten at det har kosta krefter. Det første semesteret er ennå ikke ferdig, men nå er det «bare» eksamener som gjenstår stort sett, og jeg har bestemt meg for at studiehverdagen min skal bli litt annerledes framover. Det vil si, hverdagen skal bli annerledes.

I juleferien tok jeg meg helt fri, og kjente hvordan kreftene pipla tilbake gjennom boksidene fra Tove Nilsens «Skyskraperengler»-trilogi eller bare å sitte foran en ovn med fyr i med Noa inntil meg. Jeg var ganske utmatta i november/desember, og sjøl om jeg elsker det jeg studerer skal jeg tillate meg å lese litt andre ting også. Rett og slett fordi det gir meg energi. Derfor fikk Knausgårds «Ute av verden» bli med til Nijmegen i kofferten – det er en roman som jeg har gleda meg lenge til å lese, og som jeg skal synke ned i før jeg legger meg til å sove mange kvelder framover. En annen ting er at jeg må bevilge meg sjøl minst én fridag i uka, og passe på å trene. Jeg tror aldri jeg har hatt så elendig kondis som jeg oppdaga at jeg hadde i juleferien – etter halvannen mil med rolig skigåing var jeg helt kaputt første juledag. For å overleve de til tider voldsomme mengdene av lesing og skriving er jeg simpelthen nødt til å komme i bedre form.

Omtrent sånn her var ferien:

jul01

Jeg starta en ny julaftentradisjon med Marthe Maren: skitur istedenfor «Tre nøtter til Askepott» og godterifrokost. Her iført mammas gamle, fine anorakk. Julaften var ellers ganske «same procedure», med mormor, morfar, mamma, pappa, Maia og meg (og Noa, da).

jul02 jul03 jul04 jul05 jul06

jul07

Første juledag var dagen da jeg dro på ski med pappa og Marthe Maren, og motvillig innså at halvannen mil var i overkant ambisiøst. Jeg fullførte kun ved hjelp av min velutvikla stahet. Så var det hytteromjul og hyttenyttår resten, med skiturer, lesing, spising, spilling og lesing:

jul08 jul09

Noa liker å sitte på fanget.

jul10 jul11

Champagne i ølglass og andakt på P1 (!). Det er nyttårsfesten sin, det.

jul12

Skjønner ikke hvordan det pelsdyret orker å ligge foran peisen. Men du kan se på uttrykket hans at han koser seg.

jul13 jul14

Dette er egentlig ikke noe nyttårsforsettinnlegg, men bare noen tanker om hva jeg skal gjøre for å ikke kjøre meg helt ned i kjelleren enda en gang. Jeg kjenner at ferien har gjort meg godt, og at jeg er klar for å stå på litt igjen, men med strek under litt.

I rykk og napp.

Jeg er ikke en person som greier å holde meg på den gyldne middelvei. Jeg er enten langt ut i den ene grøfta, eller langt ut i den andre. Den siste tida har jeg virkelig vært langt uti den ene grøfta, og har villet klare alt på én gang: lese alt før forelesninger, innrede rommet mitt, treffe gode venner i utlandet, fikse eksamener.. Vel. Når man prøver å gjøre alt på én gang så greier man det sjelden. Jeg hadde noen utrolig fine turer de to foregående helgene, og jeg har lest mange interessante (og noen mindre interessante) artikler, men jeg har sovet for lite og har ikke rukket over alt. Noe som kulminerte i at jeg (faktisk for første gang i mitt liv) strøyk så det sang på en deleksamen i matte på mandag. Da innså jeg virkelig hvor krevende dette masterstudiet er, og ordene Gosia (min polske venninne fra Træna i fjor som jeg besøkte i Manchester helga før prøva) sa tvang seg fram: «Du kan ikke lese alt! Det går bare ikke.» Og dermed innså jeg også at jeg må lære meg å prioritere.

Men mest av alt må jeg lære meg å takle hvordan det føles å ikke fikse alt. Det høres kanskje defensivt ut, og jeg vil ikke si at jeg er en spesielt defensiv person, men det handler vel mest om å være realistisk. Og om å ha en viss balanse.. Jeg kommer aldri til å bli en sånn person som utelukkende prioriterer studier framfor folk som er viktige for meg. For selv om jeg skulle være i stand til, teoretisk sett, å lese alt og å aldri henge etter med studier ved å ikke ta meg tid til annet, så vil det alltid skje ting som gjør at en trenger gode venner som er der. Men kanskje enda viktigere er det å ha gode venner som man kan skape fine minner med, og som kan være med på røske deg ut av det sporet du er i sånn at du ikke kjører deg fast i et monotont mønster.

Og.. uansett hvor mye jeg bestemmer meg for å bruke hele dagen på studier så funker det rett og slett aldri. På ett eller annet tidspunkt sier hjernen stopp, og jeg innser at jeg burde gjøre andre ting, som å vaske klær eller handle mat. Eller blogge.. Og da er det gjort.

De to siste helgene var luftlommer i en til tider ganske overveldende og stressende studietilværelse i Nijmegen. Jeg traff fine folk, og jeg fotograferte, noe som er en ultimat kombinasjon, egentlig.

Først, for to uker sida, var jeg i Göteborg og hadde en liten reunion med Julia, Johanna og Hilde fra Island i fjor sommer. Det var høst i lufta, det var første tur ut av Nijmegen siden jeg flytta hit, og det var nordisk språknerding og en svær bokmesse. Men mest av alt var det utrolig hyggelig.

BildeBilde

Så tok jeg en tur til Manchester med tog for å se Gosia igjen, over et år etter at vi møttes første gang – det var virkelig verdt turen, selv om jeg ikke rakk å kjøpe billett fra Nijmegen, blei oppdaga og måtte gå av for å kjøpe billett og ta neste tog, dermed mista toget til London og måtte ut med en god del pund for en ny billett fra London til Manchester. (Det gikk heldigvis knirkefritt på tilbaketuren.) Jeg gikk på muséer, prata litt bedre britisk engelsk for hver dag og hadde en serie nerdesamtaler med interessante folk på Gosias bursdagsfest. Det var et godt gjensyn! Hun og jeg skal fortsette å skrive lange mailer til hverandre om livet «i eksil», og om alt annet.

BildeBilde

Det var to små pustepauser.. I hvertfall nesten. Jeg brukte omtrent all min våkne tid på toget/flyet til og fra Göteborg og Manchester med en tettskrevet vitenskapelig artikkel på fanget, markeringstusj parat og notater i margen. Sånn er det visst å være masterstudent.

Et forsøk på å blogge igjen.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om livet. Livet i Oslo, livet i forelesningssaler og på bibliotek, inne i krampaktig stille lesesaler og med vaffelrøreflekker på t-skjorta som frivillig kaféarbeider. Livet i kollektivet, med oppvask som tårner seg opp og ned i kummen på kjøkkenet, vaskemaskiner som streiker oftere enn de virker, gamle utklipp fra oppslagsbøker på veggen, den litt rare lukta som møter meg hver gang jeg låser meg inn på gangen, den som lukter litt sånn røykaktig blanda med lukten av te og nyvaska klesvask, men som ofte bare lukter middag, eller om at jeg er den eneste på min side av blokka som har et rom utstyrt med utvendig gradestokk. Livet som går opp og ned. Men dette var vel et slags sammendrag allikevel.

En kan merke at noe er annerledes i osloatmosfæren. For noen dager siden kunne man la øynene hvile på hvite snøfnugg som dalte ned fra himmelen, bli salig i blikket og nesten høre lyden av skøyter med ullsokker i mot skøyteis. En kunne ta litt fart fra toppen av bakken ved Kiwi og skli ned, helt ned, til overraskede utrop fra spanske utvekslingsstudenter. Enda har jeg ikke merka noe til det berømte t-banekaoset som angivelig finner sted hvert år på begynnelsen av vinteren. Men det kommer vel. Snøen kommer vel sterkere tilbake. Snart vil det være fullt av mørke fotspor mot hvitfarga bakke når jeg ser ut og ned på veien og plenen. Snart skal jeg ha mine første eksamener på universitetet. Snart skifter kalenderen til desember, snart skal den premature julemarsipanen i butikkene komme til sin rett, snart er det advent, snart. Men først er det novemberregn og lesesaldager. Og allikevel er det mange små og store ting som holder meg flytende. Utfordringen er å se dem og å la meg selv fortjene å ligge under dyna i flere timer en søndagsmorgen lyttende til studentradioen, lenge nok til at jeg med rette kan kalles sjusover, uten å få dårlig samvittighet fordi jeg lar hodet og kroppen ta en pause.