Blikket framover.

Juleferien min (vi får starte der) inneholdt både et etterlengta besøk (bilde 1), julefeiring i passelig store doser med familien (bilde 2) og hyttenyttår med snø og skiturer der tanker kunne tenkes i sine fulle lengder (bilde 3).

martheogjeg julaftenglobus hytteski

Og nå ser jeg framover. Horisonten nærmer seg, bare et halvt år igjen som masterstudent, og framtida er nok en gang usikker. Om to uker får jeg vite om drømmen jeg har for de neste par åra går i oppfyllelse eller ikke. (Tør ikke fortelle hva det er, i tilfelle det ikke går. Men kryss alt du har for meg, vær så snill, hvis du leser dette i tide.)

Livet som masterstudent tar mye tid og krefter om dagen, og sjøl om jeg prøver å ikke øke presset på meg sjøl ved å innføre «flinkhetsregimer» på andre arenaer er det noen ting som jeg veit er bra for meg. Derav følgende liste over det som skal gjøre tida framover så levelig som mulig:

Yoga. Hver dag, om det så bare er 10 minutter.

Tepauser.  Så ofte som mulig.

Lese bok (skjønnlitteratur) på senga med god samvittighet.

Høre ei plate uten å gjøre noe annet samtidig.

Spise masse appelsiner og mørk sjokolade.

Huske på at det er viktig å møte fine folk og gå på fine konserter.

Advertisements

Om å miste krefter, samle krefter, og å beholde dem.

Jeg får si (nesten som Herreavdelingen): det har vært litt av et år. Siden jeg blei ferdig på Blindern og flytta  til Nederland har det vært som å dumpe ned på en fremmed planet sånn studiemessig. Plutselig har jeg måttet skrive masse oppgaver, presentere studier innen felt jeg knapt/aldri har vært borti før, lese en haug med artikler og, ikke minst, kjenne på følelsen av å ikke forstå, følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å få karakterer i alle valører. Jeg har virra rundt i fullstendig ukjent terreng det meste av tida, og har virkelig lagt merke til (og gleda meg over) de få øyeblikkene der jeg kjente at jeg var på trygg grunn. Forholdene tatt i betraktning har det meste gått bra, men ikke uten at det har kosta krefter. Det første semesteret er ennå ikke ferdig, men nå er det «bare» eksamener som gjenstår stort sett, og jeg har bestemt meg for at studiehverdagen min skal bli litt annerledes framover. Det vil si, hverdagen skal bli annerledes.

I juleferien tok jeg meg helt fri, og kjente hvordan kreftene pipla tilbake gjennom boksidene fra Tove Nilsens «Skyskraperengler»-trilogi eller bare å sitte foran en ovn med fyr i med Noa inntil meg. Jeg var ganske utmatta i november/desember, og sjøl om jeg elsker det jeg studerer skal jeg tillate meg å lese litt andre ting også. Rett og slett fordi det gir meg energi. Derfor fikk Knausgårds «Ute av verden» bli med til Nijmegen i kofferten – det er en roman som jeg har gleda meg lenge til å lese, og som jeg skal synke ned i før jeg legger meg til å sove mange kvelder framover. En annen ting er at jeg må bevilge meg sjøl minst én fridag i uka, og passe på å trene. Jeg tror aldri jeg har hatt så elendig kondis som jeg oppdaga at jeg hadde i juleferien – etter halvannen mil med rolig skigåing var jeg helt kaputt første juledag. For å overleve de til tider voldsomme mengdene av lesing og skriving er jeg simpelthen nødt til å komme i bedre form.

Omtrent sånn her var ferien:

jul01

Jeg starta en ny julaftentradisjon med Marthe Maren: skitur istedenfor «Tre nøtter til Askepott» og godterifrokost. Her iført mammas gamle, fine anorakk. Julaften var ellers ganske «same procedure», med mormor, morfar, mamma, pappa, Maia og meg (og Noa, da).

jul02 jul03 jul04 jul05 jul06

jul07

Første juledag var dagen da jeg dro på ski med pappa og Marthe Maren, og motvillig innså at halvannen mil var i overkant ambisiøst. Jeg fullførte kun ved hjelp av min velutvikla stahet. Så var det hytteromjul og hyttenyttår resten, med skiturer, lesing, spising, spilling og lesing:

jul08 jul09

Noa liker å sitte på fanget.

jul10 jul11

Champagne i ølglass og andakt på P1 (!). Det er nyttårsfesten sin, det.

jul12

Skjønner ikke hvordan det pelsdyret orker å ligge foran peisen. Men du kan se på uttrykket hans at han koser seg.

jul13 jul14

Dette er egentlig ikke noe nyttårsforsettinnlegg, men bare noen tanker om hva jeg skal gjøre for å ikke kjøre meg helt ned i kjelleren enda en gang. Jeg kjenner at ferien har gjort meg godt, og at jeg er klar for å stå på litt igjen, men med strek under litt.

Hjemme.

Jeg er hjemme.

 

Jeg sover i en stor myk seng,

jeg lar døra stå på gløtt så Noa vil komme inn om morgenen og stikke snuta si mellom lakenet og dyna for å vekke meg,

jeg spiser klementiner til frokost, lunsj og kvelds,

jeg går tur med Noa i bitende julekulde og får kuldeutslett på knokene,

jeg hører på P1 på tivoliradioen på kjøkkenet,

jeg lager pepperkakedeig,

jeg sitter i senga om natta når de andre tre (fire) sover og ser ut på gata og på snøen,

jeg er hjemme.

 

Og snart er det julaften.

Noa vims.

I fjor var første året siden jeg fikk mitt første kamera at jeg ikke hadde noen hund med rødt juleskjerf om halsen å ta bilde av foran juletreet i stua. I år kommer han her til å vimse rundt og snuse på julepynten:

Hils på Noa. En gang var han så liten:

Han kom til verden sammen med 6 søsken 18. februar, og har bodd hos mamma, pappa og lillesøster siden april. Noa er en rar skrue som er ganske sta, opptatt av å følge med på verden rundt seg og fortsatt litt valp. Han het Joker mens han fortsatt bodde hos oppdretterne, og om det var skjebnen eller om de faktisk traff blink er jeg ikke så sikker på.. Han er uansett veldig fin, og opplever sin første jul i år.

Et lite blogginnlegg, gitt. Kanskje det kommer et til snart? Følg med, følg med.. Og stem på bra blogger på Tordenbloggen!