Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.

Uitstapje: Groningen.

«Uitstapje»? Det er nederlandsk, og betyr (liten) utflukt. Forrige fredag tok jeg med meg kameraet og nysgjerrigheten til Groningen, en nordlig by i Nederland. Det er en utprega studentby, akkurat som Nijmegen, og jeg blei fortalt at en fjerdedel av innbyggerne er studenter.

Det hele starta med at jeg kjøpte en billig dagsbillett, og tenkte at jeg skulle bruke den på å utforske en ny nederlandsk by. Sjøl om Nederland er et ganske lite land (du kan reise helt fra sør til nord på 3-4 timer med toget) med godt utbygd tognett har jeg ikke vært så flink til å utnytte det. Jeg har vært et par ganger i Amsterdam for å gå på konserter, og én gang i Utrecht (som er en utrolig fin by – dit må jeg snart dra igjen), men ellers har det vært bedrøvelig lite reising. Så det var det på tide å gjøre noe med. Jeg tenkte rett og slett at det smarteste måtte være å utnytte sjansen denne dagsbilletten gav, og reise (nesten) så langt til en annen kant av landet som mulig. Dermed falt valget på Groningen, rett og slett fordi magefølelsen sa at det kunne være et bra sted å starte. Dessuten kom jeg i kontakt med ei nederlandsk jente ved navn Marlou (hun har en fin blogg om reising) som gjerne ville være guide, og som til alt overmål kunne flytende norsk. Så – bli med meg på tur til Groningen!

Vi starter på toget. Turen tok mindre enn to og en halv time, og jeg var litt spent på hvordan landskapet ville se ut etterhvert som jeg suste nordover. Ville det endre seg, ville utsikten bli annerledes enn den jeg kjente fra sør? Nei – det kan jeg si med én gang.. Nederland, på denne strekningen i alle fall, ser ganske likt ut hele veien: grønne jorder så langt øyet kan se, noen rekker av trær hist og her, kuer og sauer, industriområder, og byer med mørkebrune mursteinshus. Generelt syns jeg landskapet er prega av plutselige, skarpe overganger: kulturlandskap. Urørt natur er en mangelvare.

DSC_5879 DSC_5888 DSC_5901

Vel framme på Groningen stasjon møtte jeg Marlou. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde snakka norsk på en stund, og var litt rusten, men jeg syns ikke det var noe problem å forstå henne. Det morsomme er at hun har en dialekt som kan minne veldig om arendalsdialekt, men hun har jo aldri bodd på Sørlandet (derimot på Vestlandet og i Trondheim). Jaja. Her er hun, hvertfall, fotografert i Prinsentuin («Prinsens hage»):

DSC_5910

For en som meg med en helt elendig stedssans er det godt å ha en person som er kjent. Uten kyndig guiding av Marlou hadde jeg nok totalt oversett den porten som leda inn hit:

DSC_5903 DSC_5905 DSC_5908

Dette var en av mange såkalte «hofjes» som finnes i Groningen (de finnes også i andre byer), der folk .. bor. Rett og slett. Det er bare at de har en åpen plass mellom husene, og har inngangsdørene sine vendt mot denne plassen – ikke mot gata. I tillegg til at det ser utrolig koselig ut å bo der, selvsagt. Vi tusla innom flere av dem, og alle framsto for meg som små fredelige oaser midt i byen. Litt sånn så byen ut ellers, utafor disse små «enklavene»:

DSC_5911 DSC_5921

Mens vi vandra rundt i de trange gatene spurte Marlou meg, «har du noen gang spist poffertjes?» Jeg hadde aldri hørt om det en gang, men da jeg fikk vite at det var minipannekaker (hva er det med Nederland og pannekaker, egentlig?) bestemte jeg meg for å teste det ut. Vi gikk til et ganske kitchy sted midt på torget og fikk servert ti bittesmå pannekaker hver, fulle av smør, med et lass melis på toppen. En kaloribombe av dimensjoner, og veeeldig søtt, men det er jo ofte nederlandsk bakverk. Og det var godt!

DSC_5916DSC_5917

(Sjekk den mursteinen av en smørklump..)

DSC_5924 DSC_5933

Vi avslutta vandringa på Humanistisk fakultet på universitetet, der en av Marlou sine favorittrestauranter også lå. Så tok hun et småteit hoppebilde av meg, bare for å ta et «jeg var her!»-bilde.

DSC_5947

Etter en lang dag med vandring rundt i byen var det på tide å komme seg sørover igjen, og før jeg satte meg på toget måtte jeg bare ta noen bilder av stasjonen. Groningen stasjon må være den fineste jernbanestasjonen jeg noen gang har vært på.

DSC_5948 DSC_5951

Og så toga jeg ned til Nijmegen igjen, mens himmelen mørkna og regnet sildra nedover rutene. Det var deilig med en uitstapje, og det blir forhåpentligvis flere av dem. Byer jeg har på lista er ‘s Hertogenbosch, Haarlem og Maastricht (og jeg er åpen for andre forslag!). Hvilken som blir neste by ut veit jeg ikke, men jeg lover å rapportere om neste uitstapje også!

So you think you can bike?

For én gangs skyld kom jeg tidlig hjem (les: kl. 20) fra biblioteket, så jeg tenkte å bruke litt av mitt voldsomme overskudd på å skrive litt om sykling i Nederland (ut fra erfaringer så langt fra Nijmegen). For en nordmann som har bodd tre år i Oslo og hovedsaklig sykla bysykkel for å «få litt trening» er det smått eksotisk å plutselig skulle bruke sykkelen som primært framkomstmiddel.

Det er visse ting som er viktige å si noe om når det gjelder den nederlandske sykkelkulturen. For det første: når du sitter på en sykkel og beveger deg på en sykkelvei er du konge. Ingenting skal kunne hindre deg i å komme deg dit du vil, og selv om du egentlig har vikeplikt noen ganger overholder du den sjeldent. Syklister befinner seg øverst i trafikkhierarkiet.

For det andre: du sykler (nesten) uansett hvor kort du skal, og går du avstander som overstiger 500 meter blir du uglesett. Jeg har allerede begynt å gjøre meg tanker om folk jeg ser som bruker apostlenes hester: «er sykkelen deres stjålet?», «er dekkene flate?», «var de ute på byen i går og var så fulle at de ikke kunne finne igjen sykkelen sin/ikke greide å sykle hjem?», osv., osv.

For det tredje: (nesten) alt kan transporteres på sykkelen. Sykkelvesker er et must, men om det så er en annen sykkel som skal transporteres gjør du det uten å løfte et øyelokk. Jeg så en mann som holdt en barnesykkel opp fra bakken med én hånd mens han sykla; en annen sykla mens han holdt én hånd på sitt eget styre og den andre på sykkelen han trilla parallellt med sin egen. (Denne øvelsen måtte jeg faktisk gjøre sjøl da jeg kjøpte meg sykkel: sykle hjem på den nye sykkelen mens jeg trilla den lånte ved siden av. Det gikk overraskende greit!)

Og, mens vi er inne på det: det du kan gjøre mens du går eller sitter på bussen kan du selvfølgelig også gjøre mens du sykler. Observasjoner så langt inkluderer skriving av SMS (uten å vise antydning til å ikke ha kontroll), snakking i telefon, røyking, spising av potetgull (det var snakk om en liten gjeng tenåringsgutter som hang rundt og spiste potetgull mens de sykla), i tillegg til transportering av ymse slag, som tidligere nevnt.

Og når du har sykla deg målretta fra A til B som seg hør og bør, og kanskje skrevet og lest et par SMSer på veien, er det på tide å parkere. Første, siste og mellomste bud er som følger: husk for guds skyld hvor du satte fra deg sykkelen din. (Ofte er den nemlig i selskap med et par hundre andre eksemplarer.)

Foreløpig er jeg fortsatt i «åh-alt-er-så-fint-og-eksotisk-fasen», så jeg synes det å sykle til og fra universitetet hver dag og få den forseggjorte sveisen omgjort til en forblåst høysåte eller bli overraska av en regnskur er sjarmerende og «en del av greia». Vi får se hvor lenge det varer!

Om å (ikke) komme i orden.

Jeg fikk meg sykkel før jeg fikk meg madrass. De første par dagene i Nijmegen følte jeg meg litt som et utenomjordisk vesen som faktisk gikk på beina, og da jeg gikk en tur til universitetet for å finne ut hvor studentadministrasjonen var og hvor jeg skulle møte opp første dagen gikk jeg til helt feil ende av campus. Da jeg spurte en nederlandsk student om veien fikk jeg til svar at det var skikkelig langt unna og at jeg helt klart burde ta bussen. Den andre nederlandske studenten nikka megetsigende, men jeg sa, «neida, det går fint, jeg bare går, jeg.» To uforstående blikk var alt jeg fikk til svar. Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde gått helt fra Bottendaal (området der jeg bor) kunne jeg se at siste rest av forståelse rant ut av dem. Nå, etter snart tre uker på min nygamle svarte tohjuling, har jeg allerede begynt å irritere meg over de idiotene som går på sykkelveiene. (Ja, jeg vil heller kalle dem sykkelveier enn sykkelstier: det er egne trafikklys, og til og med egne felt i rundkjøringer der sykler har forkjørsrett.) Men mer om nederlendere og sykling i et annet innlegg.

Det å komme i orden har vist seg å ta ganske lang tid. De to første ukene på universitetet hadde jeg undervisning hver dag til klokka fem, og siden de fleste butikkene stenger klokka seks her i byen var det vanskelig å få gjort noe særlig med innkjøp. Jeg brukte kveldene på å vaske og ordne på et rotete og relativt skittent kjøkken, skyping og lesing av pensum. Denne uka begynte alle fagene på ordentlig, og jeg har jeg vært på biblioteket til en god stund etter solnedgang, for så å male rommet mitt før sengetid. Det er egentlig lettere å liste opp hva jeg har enn hva jeg ikke har av møbler, og jeg har fortsatt ikke fått endelig opptaksbrev fra Radboud Universiteit sånn at jeg kan få studielån.

Men sykkel har jeg i det minste skaffa, da. (Det er den svarte der på bildet.)