Om uforløst skrivekløe.

Jeg må bare få lov å tilstå en ting: jeg går rundt med en sånn mer eller mindre konstant skrivekløe. Men greia er at det klør mest inni hodet mitt, og ikke så mye i fingrene. Det er blitt en slags modus jeg glir inn og ut av, og sånn sett føler jeg egentlig mer at det er skrivekløens litt late og drømmende kusine som har tatt bolig i pannebrasken min. Stasig vekk kommer det små blaff av inspirasjon, men fingrene følger ikke opp med handling. Jeg er veldig vant til å ha hodet fullt av surr og idéer og innfall og drømmer og ting jeg burde si men ikke sa, asså, men nå har jeg fått denne late kusina på besøk i tillegg.. Og det er lenge siden sist. Kanskje det er fordi jeg har hatt 3 måneder med ferie, og at hodet dermed har begynt å funke litt som det pleide før jeg blei sugd ned i mastersumpen? At jeg nå liksom har kravla meg opp på land og begynt å tørke litt i sola?

Jeg er ikke helt sikker på hva det er hun vil ennå, denne skrivekløen, og om hun egentlig har noe av substans å komme med. Kanskje hun bare trenger litt mer tankeplass? Jeg veit ikke. Hun må nok kjempe ganske hardt for å komme til orde i den konstante strømmen av Cambridge-relaterte tanker* som til enhver tid okkuperer mye av bevisstheten min i disse dager. Men kanskje jeg burde gi henne litt plass og se hva som skjer. Jeg har nemlig følelsen av at det ville gjort meg godt.

Før, da jeg var yngre, pleide jeg å skrive veldig mye. Det handla stort sett om meg og mitt – en form for dagbokskriving, kan man vel si, men det hendte at det este ut og blei større, og det hendte jeg våkna dagen etter og likte det jeg hadde skribla ned. Jeg tror jeg må gi meg sjøl lov til å dyrke den skrivende sida av meg sjøl igjen. Jeg sier at jeg må gi meg sjøl lov, for en av de mest dominerende tankene jeg har er den som med myndig stemme proklamerer at alt jeg gjør må være konstruktivt, nyttig og bra. Helst veldig bra. At det må føre til noe som på en eller annen måte finnes i verden der ute, noe som kan fortelles om eller vises fram. Det er godt mulig at de tankene har fått for stor plass, og at det blir litt sånn, «jamen, hva er det som er så jævla konstruktivt med å sette av tid til å skrive ned diverse innfall og tanker i ei notatbok?» Før pleide det å være min ventil – et rom der det ikke trengte å skje så mye, der jeg bare kunne sitte med pennen og notatboka og falle innover i meg sjøl. Etterhvert som jeg begynner å innse hva det vil si å være et introvert menneske, som jeg jo er, ser jeg at det er viktig å ikke skyve vekk den delen av meg sjøl som har behov for å bruke tid på å tenke og skrive. Det fører ikke med seg noe av betydning der ute i verden, kanskje, men det betyr noe for meg og gir meg ro. Jeg tror det er tidsånden, denne evinnelige delemanien som har gitt oss Twitter, Snapchat og Instagram (og blogger!), som har tatt litt rotta på den Heidi som en gang fant stor glede i å ikke skrive for andre øyne enn sine egne. Og derfor er det kanskje ekstra ironisk at disse tankene nå blir publisert i et blogginnlegg hele verden kan lese.

 

*Akkurat, ja. Dette her er et lite blogginnlegg jeg skreiv for ei drøy uke sida som bare blei liggende som kladd:

Høsten har begynt å sige innover landet og fylt skogen med sopp og tyttebær, men fortsatt kan man sitte med bare bein og skuldre ute en solvarm seinsommerdag og kjenne en mild bris stryke over ansiktet. Over hele landet trasker nye og gamle studenter til auditoriene og lesesalene med veska full av pågangsmot og notatbøker, mens jeg fortsatt har ferie og er hjemme hos foreldra mine enn så lenge. Jeg venter, går lange turer i skauen og glemmer at jeg venter, før jeg kommer hjem og fortsetter ventinga der jeg slapp. Men i dag snakka jeg med noen, endelig snakka jeg med et menneske som faktisk finnes der, i Cambridge, på Magdalene College, som var hyggelig og som ville meg vel. Det var en engelskmann der i andre enden av telefonen, og plutselig forstod jeg det: jeg skal faktisk dit. Til Cambridge. De venter meg der. Der skal jeg få et rom, ei seng, en skrivebord, et vindu. Dit skal jeg ta med meg tesamlinga, noen bøker, lesebrillene og .. ja, hvordan var det nå igjen når man skulle flytte til et annet land? Jeg har jo gjort det før. Men det skal jeg nok finne ut av om ei uke eller to når avreisa endelig står for døra. Nå er det akkurat som om hjernen min har greid å slippe litt tak i bekymringene, at den lille nissen som satt bak øret mitt og hviska at jeg kanskje ikke fikk dra allikevel, at noe kom til å skjære seg, at jeg plutselig skulle få en mail som starta med, «Dear Miss Solberg Okland, We are very sorry, but …». Men i steden har jeg fått emailer som åpner med «Dear Heidi, I am pleased to let you know that …», og andre positive vendinger. Det er nesten ikke til å tro. Snart skal jeg starte på doktorgraden min, snart er jeg der.

Smårusk fra mobilen.

Her kommer et knippe mobilbilder, bare sånn halvtilfeldig plukka ut i et anfall av kombinert prokrastinering og lakenskrekk på en regntung lørdagskveld, og «historiene» bak dem.

IMAG0326Mens jeg bodde i Oslo lærte jeg meg å fremkalle mine egne bilder i Studentenes Fotoklubb på Chateau Neuf. Her viser jeg stolt fram skylling av film (og skjeler litt i samme slengen). Å tilbringe fem timer i strekk inne på mørkerommet med brente CDer på CD-spilleren blanda med de skvulpende lydene fra fremkallingsbadene ga meg mer ro i sjela enn det meste annet jeg har prøvd, så jeg må si at jeg savner å drive med det. Har dessverre ikke finni meg et like bra analogfotomiljø her i Nijmegen.

IMAG0414Et forsøk på å lage en ugletatovering med hennamaling.. Jeg kjøpte med meg et par tuber hjem fra Bangladesh da jeg var der en tur våren 2011, og fikk vel antagelig ånden over meg i et kjedsomt øyeblikk. Heldigvis varer sånne «tatoveringer» bare i cirka ei uke.

IMAG0416 Jeg er stor tilhenger av notering i margen. Jo barnsligere, jo bedre. Skal ikke akkurat påstå at jeg er noe tegnetalent, dog..

IMAG0495Gode minner fra Nordkurs på Island. Dette her var den første hjemmeleksa vi leverte inn: «Deg selv og familien din». Det er jammen over to år siden alt – da jeg var «tuttugu og tveir ára» (tjueto år).. Dessverre sitter det ikke mye igjen av den islandsken jeg lærte, men jeg har fortsatt kontakt med tre av vennene jeg fikk der.

IMAG0573Jeg liker å ta tog. Jeg er rett og slett en togentusiast! Det er jo miljøvennlig, men det er også fint fordi man får et forhold til at man beveger seg fra et sted til et annet. Det er noe annet enn å fly, da er det liksom «svupp» opp, og «svupp» ned, og så er man der (og så må man gjennom så mye styr med sikkerhetskontroll og bagasjehelvete). Jeg liker å følge med på hvordan landskapet endrer seg, liker å være på vei. Når man sitter sånn på toget så går det opp for en at man er på tur, og man får litt tid til å tenke.

IMAG0651Hadde drøssevis av bilder liggende av han karen her. Savner gryntelydene hans når han legger seg ned for å slappe av (les: detter sammen som en sekk poteter) og de svarte, tindrende øynene som alltid følger med og som får med seg absolutt alt som skjer. Gleder meg til å komme hjem til høye lykkebjeff og mjuk pels til jul.

IMAG0692 Jeg går mye rundt og ser opp. På skyer, på trekroner, på fjell.

IMAG0985I India er folk utrolig hjelpsomme, spesielt overfor turister. Derfor syns jeg disse skiltene, som hang på togstasjonen i Amritsar, tok indisk hjelpsomhet så utrolig på kornet..

IMAG1002

Den fine, fine sarien jeg kjøpte meg i India (men som jeg dessverre er ute av stand til å ta på uten hjelp) den gangen jeg hadde den på for første gang.

IMAG1126 Jeg liker å spise med fingrene. Helt siden jeg lærte meg kunsten da jeg dro til Bangladesh som 19-åring har jeg alltid følt en viss trang til å bruke fingrene når jeg har spist sørasiatisk mat. Det gir en helt annen opplevelse enn å spise med kniv og gaffel, en helt annen nærhet til maten. Jeg vil nesten påstå at maten smaker bedre. Bildet er fra en «bedre middag» vi fikk en gang vi var på utflukt med hindistudentene i Varanasi, der vi fikk smake en spesiell type lokal mat servert på veldig miljøvennlige tallerkner (!).

IMAG1180Da jeg dro på tur til Kolkata i Vest-Bengal etter at hindikurset i Varanasi var over sofasurfa jeg hos ei som var journalist, og da jeg var med henne på kontoret en dag endte det med at jeg havna i avisa hun jobba i. Sånn kan det gå.

IMAG1329Mens jeg studerte i Oslo var jeg så heldig å bo i Ullevål Hageby, i et kollektiv der vi hadde tilgang til en stor hage. Å spise frokost ute på trappa med utsikt til grønt gress og trær med radioen på inne fra stua er noe jeg savner.

IMAG1813Jeg har nok et «rykte» på meg for å gå med litt spenstige strømpebukser. En gang for ikke så lenge siden opplevde jeg at ei av de jeg studerer med kom opp ved siden av meg på vei til forelesning og sa noe sånt som at «jeg kjente deg igjen på strømpebuksene»..

IMAG1894

Nederlandsk er et gøy språk, syns jeg. Etter et drøyt år har jeg, ved hjelp av pågangsmot og entusiasme ispedd en god del bommerter og språklige misforståelser, greid å komme opp på et akseptabelt nivå. En av tingene jeg har gjort for å lære meg språket er å lese om Ole Brumm, her illustrert ved et utsnitt fra kapittelet som handler om når Ole Brumm og Nasse Nøff jakter på Heffalumpen. I den nederlandske versjonen blir dette vesenet kalt «Klontenmiggel», et navn som fikk meg til å bryte ut i latter da jeg leste det første gang.. (Nasse Nøff heter «Knorretje».)

Takk for oppmerksomheten, og god natt.

Det som betyr noe (for meg).

Å finne ut noe nytt, å komme framover, bygge videre på kunnskap.

Bilder og gamle minner.

At dyr blir behandla med kjærlighet, respekt og omtanke.

Å danse til en sang jeg elsker, helt uten hemninger.

Fremmede mennesker som smiler varmt og sier «hei».

Å ikke kaste mat.

Lukta av årstider når de skifter.

Å lære og å mestre et nytt språk.

Å snakke med folk jeg er glad i, og bli mint på hvorfor jeg er glad i dem.

Turer i skogen og på fjellet med stillhet og trær på alle kanter, eller med ski på beina.

Postkort og brev.

Å være våken etter at alle andre har sovna, og være det treet som faller i skogen med et dump mens ingen hører eller ser.

Små planter og litt større bekymringer.

DSC_5458

Når tilværelsen framstår som litt kaotisk og uoversiktlig, er det fint å bare se at planter vokser. Gi dem litt vann og litt sol, så går resten av seg sjøl. Man trenger ikke lese seg opp, ikke leite etter hull i litteraturen, ikke forklare, ikke argumentere. Ikke tenke på mulige utfall, for det er bare ett av to: å vokse eller ikke vokse. Det er spørsmålet.

DSC_5436 DSC_5441 DSC_5462 DSC_5464 DSC_5480 DSC_5484 DSC_5746 DSC_5831 DSC_5834 DSC_5856

(Psst, jeg har endelig tatt meg sjøl i nakkeskinnet og posta noe på nerdebloggen min. Gå og se, så kan du lese om hva masterprosjektet mitt skal handle om! Hilsen nervøs vordende mor til en masteroppgave.)

Inspirert av herr Kalvø: ting jeg liker med Norge.

Jeg leste nettopp «Ting vi liker med dette samfunnet» fra 2011 hos Are Kalvø (sjekk omfanget på kommentarfeltet der!), og syntes det var et så bra initiativ at jeg like godt bestemte meg for å lage en liknende liste. Nå hadde herr Kalvø crowdsourca sine punkter, men jeg tror jeg skal klare å komme på en del sjøl. Så værsågod, her er noe av det jeg setter aller mest pris på ved mitt kjære, lille land, delvis inspirert av lista i Are Kalvøs innlegg:

At man alltid kan være trygg på å få hjelp når man trenger det, det være seg av redningsetatene (ambulanse, brann eller et ukorrupt politi) – helt gratis.

Ja, i det hele tatt – tryggheten.

Godt vann i krana (her i Nederland smaker det.. kalk).

At man kan si «Jens» til statsministeren, og at man kan møte en fra regjering/storting på gata – det være seg i valgtider eller helt tilfeldig. Og slå av en prat.

Årstidene. Det er ikke alle i verden som har fire stykker.

At alle barn lærer å svømme og lese.

Allemannsretten. At man kan gå tur hvor man vil bare vi rydder etter oss, og at man kan sette opp telt hvor man vil (det kan man ikke her i Nederland).

At folk blir glade når det er sol, og strømmer til parkene selv om det bare er april og seksten grader. Og vind.

At vi hilser på hverandre når vi møtes i skog og mark, men aldri på gata.

NRK.

Konseptet «dugnad».

At det eneste stedet vi møter på en sikkerhetskontroll er på flyplassen.

Lokalaviser og festivaler.

Å ta Bergensbanen, og se hvordan landskapet endrer seg.

Jordbær og rips om sommeren, blåbær og epler om høsten.

Markjordbær

At ingen nasjonale markeringer kjennetegnes av militæroppvisninger, men heller folkefest i gatene for alle som vil delta.

Når toget stopper uten grunn, og folk som sitter ved siden av hverandre og ikke engang har hilst kommer i snakk fordi man endelig har noe som starter samtalen.

Russefeiring.

Pappapermisjon.

At vi kan snakke vårt eget språk med og forstå svensker og dansker, og at de forstår oss (sånn cirka). Og mangelen på standardtalespråk, men desto større dialektmangfold.

Norsk humor. (Ja, men tenk, da: Dagfinn Lyngbø, Ylvis, Raske Menn, Pernille Sørensen, Espen Beranek Holm, Nytt på nytt, Uti vår hage, .. Are Kalvø!)

Folk som leverer inn mista lommebøker og andre ting.

At skogen aldri er langt unna.

[Sett inn transportmiddel her] minutt for minutt.

At man kan ringe Opplysningen og spørre etter både telefonnumre og vaffeloppskrift.

Spleising. (Både et morsomt ord og betegnende for samfunnet.)

At sola nesten ikke går ned om sommeren.

Sommernatt

Trikking i Göteborg.

Jeg tror mitt favorittmotiv er mennesker, helst mennesker som er fullstendig uvitende om at det er noen som fotograferer dem. Ber høyere makter om unnskyld for at jeg legger ut bilder av disse fine intetanende trikkepassasjerene, men jeg blei så oppslukt den ettermiddagen på trikken, da vi hadde vært på Bokmässan og jeg lengta etter sol og luft etter timesvis i bøkenes verden. En stor takk til dama med sølvhåret for at hun ikke oppdaga meg, hun må ha vært døv –  eller kanskje bare helt i sin egen verden. (De to første bildene er av Julia, Hilde og Johanna.)

Hjemme.

Jeg er hjemme.

 

Jeg sover i en stor myk seng,

jeg lar døra stå på gløtt så Noa vil komme inn om morgenen og stikke snuta si mellom lakenet og dyna for å vekke meg,

jeg spiser klementiner til frokost, lunsj og kvelds,

jeg går tur med Noa i bitende julekulde og får kuldeutslett på knokene,

jeg hører på P1 på tivoliradioen på kjøkkenet,

jeg lager pepperkakedeig,

jeg sitter i senga om natta når de andre tre (fire) sover og ser ut på gata og på snøen,

jeg er hjemme.

 

Og snart er det julaften.