Blikket framover.

Juleferien min (vi får starte der) inneholdt både et etterlengta besøk (bilde 1), julefeiring i passelig store doser med familien (bilde 2) og hyttenyttår med snø og skiturer der tanker kunne tenkes i sine fulle lengder (bilde 3).

martheogjeg julaftenglobus hytteski

Og nå ser jeg framover. Horisonten nærmer seg, bare et halvt år igjen som masterstudent, og framtida er nok en gang usikker. Om to uker får jeg vite om drømmen jeg har for de neste par åra går i oppfyllelse eller ikke. (Tør ikke fortelle hva det er, i tilfelle det ikke går. Men kryss alt du har for meg, vær så snill, hvis du leser dette i tide.)

Livet som masterstudent tar mye tid og krefter om dagen, og sjøl om jeg prøver å ikke øke presset på meg sjøl ved å innføre «flinkhetsregimer» på andre arenaer er det noen ting som jeg veit er bra for meg. Derav følgende liste over det som skal gjøre tida framover så levelig som mulig:

Yoga. Hver dag, om det så bare er 10 minutter.

Tepauser.  Så ofte som mulig.

Lese bok (skjønnlitteratur) på senga med god samvittighet.

Høre ei plate uten å gjøre noe annet samtidig.

Spise masse appelsiner og mørk sjokolade.

Huske på at det er viktig å møte fine folk og gå på fine konserter.

Advertisements

Om mine byks ut i verden i 2011.

Hvis jeg skulle nevne to ting som jeg mener karakteriserer året som gikk, så måtte det bli nye, gode venner og nye språk og land. Ofte i kombinasjon. Egentlig er nok dette innlegget mer en liten tankestrøm rundt hva jeg har lyst til at skal være karakteristisk for hvordan 2011 var for meg enn hvordan det, sånn helt objektivt, var. Jeg bruker en Moleskineplanlegger hvert år (dette er mitt tredje år med samme planleggeren – jeg elsker den!), som jeg er helt avhengig av – hele livet mitt står i den. Lurer jeg på hvordan 2010 eller 2011 var med tanke på hendelser (forelesninger og eksamener, jobbedager, sykedager, besøk av eller hos venner, fester, konserter, styremøter av ymse slag..) er det bare å slå opp. Alt står der. Men det jeg setter mest pris på fra året som gikk er at jeg fikk reise til steder jeg aldri hadde vært før, lære meg språkene og kulturene i noen grad, og at jeg fikk noen bekjentskaper som jeg uten å nøle vil kalle venner. Som har sendt meg postkort og lange mailer. Som jeg skal se igjen.

Men først besøkte jeg en «gammel venn», ei som jeg ikke hadde sett på to år. Hun heter Khuki, og bor i Bangladesh. Jeg var egentlig på et «offisielt oppdrag» for Buskerud KFUK-KFUM, men tillot meg et par dager ekstra opphold sånn at jeg kunne dra til Chandpur og besøke Khuki og familien.

Khuki er utdanna lærer, og tok meg med på jobb en dag. Skolen hun underviste ved lå i en liten landsby med spredt bebyggelse et stykke utafor byen som var omgitt av grønne åkre, altså et deilig fredelig sted.

Jeg var stort sett omgitt av en skokk med barn som stadig prøvde å si noen engelske ord og fraser til meg, men da jeg skulle være med å leike var språkforståelsen oss imellom såppass utilstrekkelig at jeg bare måtte be dem demonstrere leiken en gang først. Da gikk det imidlertid fint! Banglaen var rusten, men med barn funker det ofte overraskende greit uansett språknivå.

Så hopper vi et par måneder fram, nærmere bestemt til juni, da jeg var på Nordkurs på Island for å lære islandsk (se innlegg som er tagga med island for ord og bilder om det).

Der møtte jeg en gjeng fantastiske skandinaviske språknerder!

 Vi la ut på diverse utflukter sammen, blant annet til Vestmannaeyar, der jeg befinner meg på bildet over.

Det blei dobbel kulturutveksling – jeg lærte masse om våre kjære naboland, samtidig som jeg selvfølgelig lærte en god del om Island. Jeg lærte for eksempel at dansker har en imponerende evne til å kverne ut den ene nasjonalromantiske visa etter den andre (se bildet) og at finner generelt er reserverte i begynnelsen, men mykner opp etterhvert. (For å nevne noe.)

På dette bildet befinner de seg som jeg blei aller best kjent med – målet mitt er å se dem igjen en eller annen gang i løpet av 2012! (Arnfrið, Johanna, Julia og Hilde: jeg lover at jeg skal prøve.)

Da jeg forlot Island og Reykjavík føltes det litt som å forlate hjemstedet sitt uten å vite når man får komme tilbake. Det var virkelig fire utrolig bra uker. Så, i juli, befant jeg meg på et annet forblåst øysamfunn, nemlig Træna.

 Der var jeg, i motsetning til i 2010, med som frivillig, og fikk et nytt perspektiv på favorittfestivalen min. Samtidig traff jeg hyggelige mennesker, og et av disse var Gosia (eller Małgorzata, som hun egentlig heter, men jeg er vederstyggelig dårlig på polsk uttale).

Her sitter hun ved teltet mitt etter at vi har sittet oppe hele den siste midnattsolnatta og snart må komme oss på hver vår ferge inn mot fastere land. I år er planen å besøke henne i Manchester, der hun bor og studerer medisin.

Og før jeg visste ordet av det stod jeg ovenfor en av mitt livs hittil største utfordringer, nemlig det å skulle leve, studere og bo i India i fire måneder. Jeg gjorde to gode valg i forbindelse med den turen: jeg valgte å bo hos en familie mens jeg var student i Varanasi, og jeg valgte å stole på en fyr jeg møtte helt tilfeldig på en restaurant i Delhi i løpet av den første uka.  Det resulterte i at jeg nå kjenner en familie i Varanasi som ser på meg som en datter/søster, og at jeg har fått en indisk venn ved navn Vipin som snakka med hele familien min på Skype på julaften i år.

Her er vi på vei til kinoen for å se «Bodyguard», en av de store bollywoodblockbusterne som kom i 2011. På bildet (fra høyre): Malti, min vertsmor, Rani og Aswani, hennes to barn, og Munni, hennes svigerinne.

Vipin i Hauz Khas village, en av de siste dagene vi hang sammen i Delhi før jeg dro hjem til jul. Vi veit ikke når vi ses igjen, men en dag skal han i hvert fall komme på norgesbesøk – det har han lovt meg.

Uten menneskene jeg har møtt på de forskjellige reisene jeg har vært på i år (jeg kunne nevnt flere enn de ovenfor) hadde jeg ikke følt meg så vel på de stedene jeg var, og heller ikke lært så mye nytt – det være seg språk, kultur, eller ting man bare lærer om livet.

Og, bare for å ha sagt det, så kunne heller aldri 2011 blitt et så fint år uten venner og familie som var der fra før, og som fortsatte å være der – også når jeg kom hjem. Begge deler er like viktige.

Varanasi: savnbare ting.

De siste dagene har jeg gått inn i en ny modus. 2. desember nærmer seg time for time – den dagen vi får kursbevis, taler, lunsj og seremoni. 3. desember nærmer seg også – den dagen jeg setter meg på nattoget til Kolkata i Vest-Bengal, ut av Varanasi etter 3 måneder her. Har mye blandede følelser om dagen, og jeg har tenkt at det blir litt rart å skulle fortelle masse om det nå, ettersom jeg ikke har skrevet noe særlig om hvordan jeg har hatt det i starten og midten, men jeg tror allikevel at mange kan kjenne seg igjen i «begynnerfasen» med kultursjokk, mange nye inntrykk og en følelse av å ikke ha oversikt over tilværelsen. Etterhvert kommer man gjerne over en kneik, og klarer å stable på beina en slags hverdag. De siste par ukene har jeg hatt perioder med ekstrem matleihet, med nostalgifølelse, med gleder-meg-til-jul-og-Norge-følelser, og til tider har jeg tenkt «tenk om jeg bare kunne være her noen måneder til og bli enda flinkere i hindi..», men nå nærmer det seg ubønnhørlig slutten.

Det er en god del ting jeg ikke kommer til å savne med denne byen, men ofte nok tar jeg meg selv i å tenke at, «åh, når jeg kommer hjem så kan jeg ikke ..», hvorav noen av tingene er som følger.

Kjøpe dagferskt frukt og grønt fra en fyr med varene pent og pyntelig ordnet på en tretralle. I steden for å gå inn på Rema med tanke på å komme ut igjen med noen bananer og epler, men for så å ende opp med sjokolade, nøtter, tyggis og whatnot i tillegg, er det bare å tusle bort til en av sikkert fem-seks traller, si hva du skal ha og hvor mange kilo/gram, få det veid i en gammeldags skålvekt og putte det i veska. Kommer spesielt til å savne å kjøpe guava, ingenting slår en moden og saftig guava når det er litt for lenge til lunsj..

Sitte på kjøkkenet, det varmeste rommet i huset, og se på at Malti (min vertsmor) står og lager chapatti til frokost eller kvelds. Hun ruller deigen av hvetemel og vann til passe store kuler, kjevler en ut på en trefjøl på 10-15 sekunder så den blir tynn som litt tykt papir, putter den på tavaen (litt konkav jernpanne), snur den etter en liten stund, og tar vekk tavaen mens hun skrur opp gassen og putter chapattien rett på flammen så den eser opp som en ballong, og klapper den sammen før hun legger den på stabelen.

Her er Mina didi (didi = storesøster), en slektning av Malti, som lagde chapatti til frokost da vi var på besøk i Maltis hjemlandsby.

Sykle rundt i steden for å ta rickshaw. Jeg leide meg en skrøpelig herresykkel for to uker siden, og etterhvert som jeg har blitt vant til å bruke sykkelklokka flittig og smette meg fram i det relativt kaotiske trafikkbildet har jeg faktisk begynt å like det. Man lever litt farlig som syklist i indisk trafikk, men man har også lettere for å komme seg fram enn en bil, enda så mye bilføreren kan stå på hornet og få folk til å skvette til side. Noen ganger er gatene rett og slett for smale, og da er en sykkel ikke så dumt. Men det er viktig å ha god fjæring i setet, noe jeg heldigvis har, for det er langt mellom de gode veiene her i byen..

Syklister rett ved der jeg bor (inn veien til høyre).

Å sy klær hos en skredder. Det er billig, tar fra noen timer til en dag eller to å få ferdig, og man kan leike klesdesigner. Språk er selvfølgelig ofte en utfordring – det å få skredderen til å forstå hvordan du vil ha det er jo ikke alltid en enkel sak. Men indiske skreddere er generelt utrolig dyktige og jobber raskt, og det koster sjelden mer enn 10-20 kroner å få sydd noe som er relativt enkelt. Stoff kjøper man selv i forkant, og det kan være så billig som 15-30 kroner meteren.

Å høre folk som øver på sitar eller sang om kvelden. Når hele resten av familien har lagt seg og klokka tikker mot midnatt, og når myggnettingen omslutter meg i mørket, kan jeg ofte høre sang eller musikk i det fjerne. Noen ganger er det en indisk dame som synger med tynn, klar stemme – andre ganger en som sitter og øver skalaer på en sitar.

Den sjarmerende og hardnakkede konservativismen. Banarasi log, «varanasiske mennesker», er ofte veldig glad i å ha det sånn som det «alltid» har vært, noe som preger hele byen og ligger som en slags egen atmosfære i de trange galliene. Her står hindutradisjoner og -ritualer sterkt, og sadhuene, de hellige mennene/hindumunkene som har trådt ut av det gjengse samfunnet og som kun lever på almisser, luft og kjærlighet, er like vanlige å se som kuer vandrende i gatene. Folk står opp grytidlig med sola, ofte for å ta seg et hellig Ganges-bad, og legger seg tidlig. I mellom der er det ofte ikke så voldsomt mye på plakaten utenom daglige gjøremål, eventuell jobb, mat og en god hvil midt på dagen. Denne typiske «varanasiske» atmosfæren er ganske vanskelig å beskrive med ord, men tar du deg en tur hit og blir en liten stund tror jeg du vil forstå hva jeg mener.

En sadhu.

Mera nam Priya hai.

Namaskar/namaste/pranaam/hei. (Stryk det som ikke passer.) Min virkelighet akkurat nå: kuer som tusler i gatene, vifter i taket som høres ut som helikoptere noen ganger, et rom hos en liten familie rett ved Ganges, hinditimer sammen med en liten gjeng skandinavere, løse klær og et håp om kjøligere dager snart. Jeg har fått et nytt, indisk navn av min kjære vertsmor, som trass i dets skarve fem bokstaver har problemer med navnet mitt. Så nå lyder jeg «Priya» hjemme, evt. «Priya didi» – storesøster. Har nesten fått meg to nye småsøsken også, må vite. Og nå må jeg betale for teen og pannekaka og gå til hinditime, dehydrert eller ei. This is India, eller bare «TII» for short. For mer utfyllende beretninger om hva vi driver med her kan jeg varmt anbefale Alexanders blogg: http://www.indiadagboka.blogspot.com/. Lover bilder og mer tanker herfra så snart jeg får låne en laptop!

Pikslete 2010, januar-juni.

Januar.

Oldemors pledd reises fra, og jeg kommer tilbake til Oslo for mitt andre semester.

Utsikt fra Frederikke.

Jeg leste Menon hundreogørten ganger for å prøve å få tak i essensen.

Tilværelsen på Kringsjå var i det store og det hele uklar..

..og litt trist.

Februar.

Jeg hang mye på Uglebo og jobba som frivillig i kaféen.

Jeg hadde dessuten, i tillegg til exphil, fonetikk og fonologi – schwa er den lyden du produserer når du sier et slapt «eh».

Men exphil var drepen, og aller verst var seminarene.

Jeg satt bakerst og enten noterte litt halvhjerta eller leste i Universitas (det var obligatorisk oppmøte).

Jeg var på by:Larm for første gang.

Planla alt og reiste i skyttel mellom konsertstedene for å få med meg de jeg ville se.

Begynte å sitte en del på Sverdrup og lese.

Mars.

Mine trange dager på ti kvadrat på Kringsjå var heldigvis talte.

Jeg skreiv semesteroppgave om Aristoteles i exphil.

Og så flytta jeg.

Harald Eia tøyde strikken i Hjernevask.

Jeg dro til Sri Lanka.

April.

Opplevde utrolig mye den påskeferien, blant annet så vi innsjøer som denne som blei gravd ut av mennesker.

Smakte en utrolig enkel kikertrett i Anuradhapura som jeg prøvde å gjenskape hjemme.

Mai.

Det var snart multiple choice-tid og jeg måtte lese exphil på senga. Bra sovemiddel.

En av de siste exphilforelesningene, vil jeg tro.

De evinnelige trærne vi lagde i syntaks.. Ja, det står CP, og det er forkortelse for (jeg måtte slå det opp) complementizer.

Muligens min første skikkelige hyttetur?

Jeg koste meg med exphilrepetisjon.

Thank heaven for repetisjonsheftet.

Men så var man endelig ferdig med eksamener, og det var sommer!

Den lille skøyeren begynte å vokse til også.

Juni.

Jeg gikk ufrivillig barbeint rundt i byen den første junikvelden.

Jeg begynte å bli litt bedre på mørkeromering.

Jeg var på hytta igjen og leste Min kamp.

Og så fikk man litt farge.

2009: en refleksjon.

Hører smell utenfor vinduet, og innser at jo, nå er det snart slutt på 2009. Noen liker å være tidlig ute med å smelle det nye året inn, og noen, som han i røyketelefonreklamen på radioen, skal stille klokka til Hawaii-tid for å få året til å vare litt lengre. Jeg forholder meg til vår tidssone, den som er +1, og ja – nå har de allerede ropt hurra og klemt hverandre i England. 

Folk poster oppsummeringer av 2009 som om de aldri skulle ha gjort annet. Hvordan huske alt som har skjedd i løpet av et helt år? 2009 har vart lenge, syns jeg. Nesten som flere år. Skal jeg prøve å huske litt av det som har skjedd, er det første som titter frem blant hjernecellene 26. april. Da landa Kristin og jeg på Gardermoen, etter å ha vinket farvel til alle vi hadde blitt så glade i gjennom åtte måneder bare et døgn tidligere. Jeg var sjuk, hadde knapt sovet noe, hadde feber og var i fullstendig ubalanse. Gråt nesten hele veien fra London til Gardermoen av ren, skjær utslitthet. Og kanskje litt hjemlengsel også. Og plutselig var jeg i Norge igjen. Det føltes nesten som å ha vært på en annen planet, vende tilbake til jorden – normal gravitasjonskraft, normalt oksygennivå i lufta.. Og så var det så stille. En sånn øredøvende stillhet, den banka i øra, herregud så stille det var. Det eneste jeg kunne høre var pulsen som slo, og jeg var usikker på hva hjertet mitt banka for. Var jeg glad for å komme hjem? Ville livet bli annerledes nå?

Så tenker jeg på sommer. Plutselig hadde livet brått tatt en ny retning, en retning som førte meg til Oslo og Blindern. Og forelesningssaler, notatbøker, fortvilelse over engelsk pensum, følelsen av å være liten og anonym i en stor by blant mange mennesker. Men jeg klarte meg fint, jeg holdt hodet over vannet, jeg skjønte at lingvistikk var noe jeg virkelig kunne se for meg å studere i noen år til. Og så kom 26. september. Dagen jeg hadde grua meg så forferdelig til i mange år kom og slo beina fullstendig vekk under meg, han jeg var aller mest glad i døde brått, og jeg tror at fortsatt, selv på denne siste dagen i året, at jeg ikke har klart å forsone meg helt og fullt med at asken som ligger oppi en pen, svart urne med hans navn på virkelig er hans. Hvordan kan all den gleden som bodde i han, min vakre Prins, bare bli borte, som et blaff?

Jeg dedikerer denne nyttårsaftenen til han. Prins var veldig redd for smellene til rakettene, og hver gang jeg hører lydene av et nytt år som er i anmarsj, tenker jeg på han og de hvileløse rundene han tok rundt i huset hver 31. desember. Man veit aldri hva et år vil føre med seg – for meg førte 2009 med seg både smil og tårer. Det er om å gjøre å la smilene veie tyngst. Og det gjorde de, for han var virkelig en fantastisk liten fyr.

Og nå, 2010. Godt nyttår!