Om uforløst skrivekløe.

Jeg må bare få lov å tilstå en ting: jeg går rundt med en sånn mer eller mindre konstant skrivekløe. Men greia er at det klør mest inni hodet mitt, og ikke så mye i fingrene. Det er blitt en slags modus jeg glir inn og ut av, og sånn sett føler jeg egentlig mer at det er skrivekløens litt late og drømmende kusine som har tatt bolig i pannebrasken min. Stasig vekk kommer det små blaff av inspirasjon, men fingrene følger ikke opp med handling. Jeg er veldig vant til å ha hodet fullt av surr og idéer og innfall og drømmer og ting jeg burde si men ikke sa, asså, men nå har jeg fått denne late kusina på besøk i tillegg.. Og det er lenge siden sist. Kanskje det er fordi jeg har hatt 3 måneder med ferie, og at hodet dermed har begynt å funke litt som det pleide før jeg blei sugd ned i mastersumpen? At jeg nå liksom har kravla meg opp på land og begynt å tørke litt i sola?

Jeg er ikke helt sikker på hva det er hun vil ennå, denne skrivekløen, og om hun egentlig har noe av substans å komme med. Kanskje hun bare trenger litt mer tankeplass? Jeg veit ikke. Hun må nok kjempe ganske hardt for å komme til orde i den konstante strømmen av Cambridge-relaterte tanker* som til enhver tid okkuperer mye av bevisstheten min i disse dager. Men kanskje jeg burde gi henne litt plass og se hva som skjer. Jeg har nemlig følelsen av at det ville gjort meg godt.

Før, da jeg var yngre, pleide jeg å skrive veldig mye. Det handla stort sett om meg og mitt – en form for dagbokskriving, kan man vel si, men det hendte at det este ut og blei større, og det hendte jeg våkna dagen etter og likte det jeg hadde skribla ned. Jeg tror jeg må gi meg sjøl lov til å dyrke den skrivende sida av meg sjøl igjen. Jeg sier at jeg må gi meg sjøl lov, for en av de mest dominerende tankene jeg har er den som med myndig stemme proklamerer at alt jeg gjør må være konstruktivt, nyttig og bra. Helst veldig bra. At det må føre til noe som på en eller annen måte finnes i verden der ute, noe som kan fortelles om eller vises fram. Det er godt mulig at de tankene har fått for stor plass, og at det blir litt sånn, «jamen, hva er det som er så jævla konstruktivt med å sette av tid til å skrive ned diverse innfall og tanker i ei notatbok?» Før pleide det å være min ventil – et rom der det ikke trengte å skje så mye, der jeg bare kunne sitte med pennen og notatboka og falle innover i meg sjøl. Etterhvert som jeg begynner å innse hva det vil si å være et introvert menneske, som jeg jo er, ser jeg at det er viktig å ikke skyve vekk den delen av meg sjøl som har behov for å bruke tid på å tenke og skrive. Det fører ikke med seg noe av betydning der ute i verden, kanskje, men det betyr noe for meg og gir meg ro. Jeg tror det er tidsånden, denne evinnelige delemanien som har gitt oss Twitter, Snapchat og Instagram (og blogger!), som har tatt litt rotta på den Heidi som en gang fant stor glede i å ikke skrive for andre øyne enn sine egne. Og derfor er det kanskje ekstra ironisk at disse tankene nå blir publisert i et blogginnlegg hele verden kan lese.

 

*Akkurat, ja. Dette her er et lite blogginnlegg jeg skreiv for ei drøy uke sida som bare blei liggende som kladd:

Høsten har begynt å sige innover landet og fylt skogen med sopp og tyttebær, men fortsatt kan man sitte med bare bein og skuldre ute en solvarm seinsommerdag og kjenne en mild bris stryke over ansiktet. Over hele landet trasker nye og gamle studenter til auditoriene og lesesalene med veska full av pågangsmot og notatbøker, mens jeg fortsatt har ferie og er hjemme hos foreldra mine enn så lenge. Jeg venter, går lange turer i skauen og glemmer at jeg venter, før jeg kommer hjem og fortsetter ventinga der jeg slapp. Men i dag snakka jeg med noen, endelig snakka jeg med et menneske som faktisk finnes der, i Cambridge, på Magdalene College, som var hyggelig og som ville meg vel. Det var en engelskmann der i andre enden av telefonen, og plutselig forstod jeg det: jeg skal faktisk dit. Til Cambridge. De venter meg der. Der skal jeg få et rom, ei seng, en skrivebord, et vindu. Dit skal jeg ta med meg tesamlinga, noen bøker, lesebrillene og .. ja, hvordan var det nå igjen når man skulle flytte til et annet land? Jeg har jo gjort det før. Men det skal jeg nok finne ut av om ei uke eller to når avreisa endelig står for døra. Nå er det akkurat som om hjernen min har greid å slippe litt tak i bekymringene, at den lille nissen som satt bak øret mitt og hviska at jeg kanskje ikke fikk dra allikevel, at noe kom til å skjære seg, at jeg plutselig skulle få en mail som starta med, «Dear Miss Solberg Okland, We are very sorry, but …». Men i steden har jeg fått emailer som åpner med «Dear Heidi, I am pleased to let you know that …», og andre positive vendinger. Det er nesten ikke til å tro. Snart skal jeg starte på doktorgraden min, snart er jeg der.

Advertisements

Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.

Om det å (kanskje) føle seg voksen.

Siden jeg blei 24 år for et par måneder siden (akkurat to måneder i dag, faktisk) har jeg gått rundt og grubla litt på hva det egentlig betyr å bli voksen, og hvordan det føles. Det er noe med tallet 24 – da er man nesten 25, og da er man jo «midt i tjueåra» og .. snart 30. Det er noe annet enn å være 23, da man fortsatt befinner seg «tidlig» i tjueåra.

Uansett, jeg har altså tenkt litt (ok, ganske mye – jeg er en person som grubler mye på ting). Mest av alt har jeg tenkt en del på ansvaret jeg har for meg sjøl. Altså.. Nå er det faktisk jeg som tar ansvar for meg. Jeg sørger for å komme meg til tannlegen, jeg får i meg næringsstoffene jeg trenger, jeg velger hvor jeg vil hen i ferier, og i livet. Alt fra de små til de store tingene. Det virker litt banalt når jeg skriver det sånn her, men.. Det føles ikke trivielt. Noen ganger ser jeg meg sjøl dypt inn i øynene i speilet og lurer på om jeg ser voksen ut. Om andre tenker at, «ja, hun der ser ut som om hun kan ta vare på seg sjøl, hun er voksen.» (Hvis folk tenker på sånt i det hele tatt.)

Jeg har jo egentlig tatt ansvar for meg sjøl en god stund allerede. Det store spranget tok jeg da jeg dro til Bangladesh i åtte måneder året jeg fylte 18, sjøl om jeg forsåvidt aldri har hatt problemer med å gjøre ting på egenhånd. Men jeg tror  allikevel ikke at jeg hadde tenkt over alle de tingene en voksen person må fikse sjøl før jeg flytta hit til Nederland. Da jeg skulle flytte hit jeg bor nå tidligere i år måtte jeg plutselig finne en måte å transportere mine sparsomme eiendeler fra A til B, uten en pappa som kunne stille opp med bil og henger. Løsningen blei en studiekamerat som kunne låne mors bil.

Da jeg var midt i flytteproesessen, og stressa med å finne en løsning, gikk det opp for meg at det ikke er gitt at ting ordner seg (sjøl om de jo ofte gjør det), og at det er veldig viktig å ha mennesker man stoler på og kan regne med der man er. Som man kan være noe for, og som man kan ringe både for å bare «ta en kaffe» en onsdag ettermiddag og hvis man trenger noen å snakke med. Jeg har vært heldig og truffet flere fine folk på min vei, men jeg mangler noen som det er «selvfølgelig» å ringe hvis det skulle være noe. Det er kanskje noe av det vanskeligste med å starte helt på nytt et sted, det der med å finne de menneskene. Sånne mennesker  man trenger å ha sjøl om man er voksen.

Opp med rota, ut i verden igjen.

Skal nok en gang rykke meg sjøl delvis opp med rota. Har tatt en vaksine, ordna visum og klipt håret kort. Det meste annet gjenstår, og nå er det under ei uke til bakken forsvinner under meg, grantrærne og høyballene forsvinner bak skyene, kapteinen snakker sprakende på dårlig engelsk over høyttalerne, flymaten kommer i små pakninger og øynene glir igjen til slutt etter at resten av flyet har sovna. Under meg er plutselig en av verdens tettest befolka byer, millioner av folk og løshunder og kuer som spiser søppel i gatene, slum og høye blanke hus side om side. Om ei uke slår den varme og fuktige lufta mot meg når jeg kommer ut av flyplassen i New Delhi med en stor sekk på ryggen og skal ta fatt på et nytt lite kapittel i livet som student. Hjemmet mitt de neste månedene blir hos en familie jeg enda ikke kjenner, i en viktig indisk by ved navn Varanasi. Der skal jeg sove, våkne, kanskje av at noen i familien vekker meg, kanskje av lyden av sykkelklokkene på rickshawene utafor, og jeg håper jeg kommer til å føle meg hjemme der, jeg håper familien liker meg, jeg håper jeg ikke gjør for mange kulturelle tabber, jeg håper jeg lærer masse hindi, jeg håper språktimene blir bra, jeg håper. Og jeg veit egentlig at det skal gå fint. I mens leser jeg «India» av Torbjørn Færøvik på trikken og ser ekstra godt på menneskene i Oslo.

Mitt lille land, du vil bli savna.

20. august sitter jeg på et fly ut av Norge, vekk fra fjell og trikkeskinner, vanndammer og bladskygger på kjøkkenskapene. Snart blir det namaste, India. Det blir kanskje veldig varmt, klamt og folksomt, det blir fargerikt og nye lukter, det blir vertsfamilie og nye eventyr for meg og frøken D40. Det blir hindigloser og stotring på et ganske fremmed språk, og .. masse annet som jeg sannsynligvis ikke kan forestille meg akkurat nå.

Ny kåk.

Ny utsikt. En hage, noen nypebusker. Lang, bred vinduskarm. En turkisblå vegg, resten hvite. Blått og hvitt kjøkken, spiskammers i det ene hjørnet, og en vinterhage. Store, fine vinduer som slipper inn den sparsomme vårsola. Dempa klassisk musikk høres gjennom den ene døra, fottrinn høres fra overetasjen. Lampa over det lille kjøkkenbordet gynger litt i takt. Ullsokker på beina, «det er litt gulvkaldt» – men her har jeg fått meg et hjem. Før hadde jeg bare et sted å bo.

Kaffe og pannekaker.

(Litt inspirert av vaarloek.)

Barndom 18

Jeg er en av dem som har gått på førskolen. Nullteklasse. Jeg husker at vi pleide å sitte i en firkant på sånne lave benker hver morgen, husker at vi var mange barn. I 1989 var det såkalt babyboom – foreldrene mine valgte et lite originalt år å få sin eldste datter, med andre ord. Det eneste jeg kan huske fra den tida er at vi leika masse. Jeg og ei venninne pleide alltid å lage mat på kjøkkenet. Kaffe og pannekaker lagde vi. Og som vi lo! Vi syntes det var en ustyrtelig komisk kombinasjon – kaffe og pannekaker?! For hvem spiste vel det? Kaffe var jo noe de voksne drakk, noe svart og varmt noe de slurpa i seg mens de leste i avisa. De voksne leste alltid i avisa, den som var så stor at man nesten kunne pakke inn halve meg med den.. Og hva har skjedd nå? Det er 13 år seinere, og jeg drikker kaffe. Hver dag drar jeg ned på Blindern og fyller termokoppen min med kaffe. Svart. Og jeg sluker studentavisa Universitas så fort det er nytt nummer hver uke. Aftenposten. Drammens Tidende når jeg er hjemme hos familien. Jeg har flytta ut. Jeg går på universitetet. Allikevel har det bare gått 13 år.

Noe har fått meg til å tenke, nemlig. Nærmere bestemt: noen lærere og noen elever på Årvoll Skole har satt i gang noe oppe i hodet mitt. Fem episoder på rappen – jeg bare måtte se alle episodene. Hvorfor? Jeg blei rett og slett fascinert. Det er som å fylle ut litt mer av dimensjonen som definerer meg som person, litt mer av hva lille-Heidi opplevde da hun satt som et tent lys på en liten skolepult. Vi måtte jo alltid stille opp to og to, stå ved pulten, hilse, sette oss på likt.. Og hvis rektor eller en annen lærer kom på besøk spratt vi opp fra pulten på et blunk. Så stas det var! En gang da han kom på besøk, jeg gikk muligens i 1./2. klasse eller noe sånt, telte alle sammen til 100 i kor. Så stolte vi var. Det var så mye vi skulle lære! Å skrive løkkeskrift var ikke alltid like enkelt – jeg hadde store problemer med å få til krøllen på t’ene og f’ene. Vi hadde musikktimer hvor vi spilte blokkfløyte og sang, vi hadde skolekjøkken, vi begynte å lære engelsk i 4. eller 5. klasse og vi dansa jenka ute i skolegården hvis det var noen som satte på musikk. Jeg syns det er helt absurd å tenke på at det også var meg som gjorde alle de tingene og som lærte alle de tingene som jeg nå tar som en selvfølge.

Jeg lurer på om våre lærere også hadde det sånn som de vi møter i «Lærerne» på NRK1. Om de fikk kronisk hodepine, om de måtte fylle ut skjemaer, om de grudde seg til konferansetimer. Jeg lurer på om det ikke kan være noe i det en av lærerne sa: «(..) en lærer kan aldri digitaliseres». Og hva er da viktigst – flere laptoper eller flere pedagoger? Da jeg trava rundt på barneskolen jeg gikk på var klasseforstanderen, frøken, en person alle i klassen hadde enorm respekt for og som vi stolte veldig på. Vi følte oss trygge. Og det tror jeg er noe som fort kan bli glemt i det skolesystemet vi har i Norge der jaget etter å gjøre det best på Nasjonale prøver er et faktum, der det stadig blir flere skjemaer å fylle ut og der det å være barn kanskje ikke er helt det samme som da jeg var 7 år.

Englebarnet har blitt 20 år og kaffedrikker, og har kanskje glemt mye av hvordan det egentlig var å se ut gjennom de øynene hun så nysgjerrig titta på verden med.