Smårusk fra mobilen.

Her kommer et knippe mobilbilder, bare sånn halvtilfeldig plukka ut i et anfall av kombinert prokrastinering og lakenskrekk på en regntung lørdagskveld, og «historiene» bak dem.

IMAG0326Mens jeg bodde i Oslo lærte jeg meg å fremkalle mine egne bilder i Studentenes Fotoklubb på Chateau Neuf. Her viser jeg stolt fram skylling av film (og skjeler litt i samme slengen). Å tilbringe fem timer i strekk inne på mørkerommet med brente CDer på CD-spilleren blanda med de skvulpende lydene fra fremkallingsbadene ga meg mer ro i sjela enn det meste annet jeg har prøvd, så jeg må si at jeg savner å drive med det. Har dessverre ikke finni meg et like bra analogfotomiljø her i Nijmegen.

IMAG0414Et forsøk på å lage en ugletatovering med hennamaling.. Jeg kjøpte med meg et par tuber hjem fra Bangladesh da jeg var der en tur våren 2011, og fikk vel antagelig ånden over meg i et kjedsomt øyeblikk. Heldigvis varer sånne «tatoveringer» bare i cirka ei uke.

IMAG0416 Jeg er stor tilhenger av notering i margen. Jo barnsligere, jo bedre. Skal ikke akkurat påstå at jeg er noe tegnetalent, dog..

IMAG0495Gode minner fra Nordkurs på Island. Dette her var den første hjemmeleksa vi leverte inn: «Deg selv og familien din». Det er jammen over to år siden alt – da jeg var «tuttugu og tveir ára» (tjueto år).. Dessverre sitter det ikke mye igjen av den islandsken jeg lærte, men jeg har fortsatt kontakt med tre av vennene jeg fikk der.

IMAG0573Jeg liker å ta tog. Jeg er rett og slett en togentusiast! Det er jo miljøvennlig, men det er også fint fordi man får et forhold til at man beveger seg fra et sted til et annet. Det er noe annet enn å fly, da er det liksom «svupp» opp, og «svupp» ned, og så er man der (og så må man gjennom så mye styr med sikkerhetskontroll og bagasjehelvete). Jeg liker å følge med på hvordan landskapet endrer seg, liker å være på vei. Når man sitter sånn på toget så går det opp for en at man er på tur, og man får litt tid til å tenke.

IMAG0651Hadde drøssevis av bilder liggende av han karen her. Savner gryntelydene hans når han legger seg ned for å slappe av (les: detter sammen som en sekk poteter) og de svarte, tindrende øynene som alltid følger med og som får med seg absolutt alt som skjer. Gleder meg til å komme hjem til høye lykkebjeff og mjuk pels til jul.

IMAG0692 Jeg går mye rundt og ser opp. På skyer, på trekroner, på fjell.

IMAG0985I India er folk utrolig hjelpsomme, spesielt overfor turister. Derfor syns jeg disse skiltene, som hang på togstasjonen i Amritsar, tok indisk hjelpsomhet så utrolig på kornet..

IMAG1002

Den fine, fine sarien jeg kjøpte meg i India (men som jeg dessverre er ute av stand til å ta på uten hjelp) den gangen jeg hadde den på for første gang.

IMAG1126 Jeg liker å spise med fingrene. Helt siden jeg lærte meg kunsten da jeg dro til Bangladesh som 19-åring har jeg alltid følt en viss trang til å bruke fingrene når jeg har spist sørasiatisk mat. Det gir en helt annen opplevelse enn å spise med kniv og gaffel, en helt annen nærhet til maten. Jeg vil nesten påstå at maten smaker bedre. Bildet er fra en «bedre middag» vi fikk en gang vi var på utflukt med hindistudentene i Varanasi, der vi fikk smake en spesiell type lokal mat servert på veldig miljøvennlige tallerkner (!).

IMAG1180Da jeg dro på tur til Kolkata i Vest-Bengal etter at hindikurset i Varanasi var over sofasurfa jeg hos ei som var journalist, og da jeg var med henne på kontoret en dag endte det med at jeg havna i avisa hun jobba i. Sånn kan det gå.

IMAG1329Mens jeg studerte i Oslo var jeg så heldig å bo i Ullevål Hageby, i et kollektiv der vi hadde tilgang til en stor hage. Å spise frokost ute på trappa med utsikt til grønt gress og trær med radioen på inne fra stua er noe jeg savner.

IMAG1813Jeg har nok et «rykte» på meg for å gå med litt spenstige strømpebukser. En gang for ikke så lenge siden opplevde jeg at ei av de jeg studerer med kom opp ved siden av meg på vei til forelesning og sa noe sånt som at «jeg kjente deg igjen på strømpebuksene»..

IMAG1894

Nederlandsk er et gøy språk, syns jeg. Etter et drøyt år har jeg, ved hjelp av pågangsmot og entusiasme ispedd en god del bommerter og språklige misforståelser, greid å komme opp på et akseptabelt nivå. En av tingene jeg har gjort for å lære meg språket er å lese om Ole Brumm, her illustrert ved et utsnitt fra kapittelet som handler om når Ole Brumm og Nasse Nøff jakter på Heffalumpen. I den nederlandske versjonen blir dette vesenet kalt «Klontenmiggel», et navn som fikk meg til å bryte ut i latter da jeg leste det første gang.. (Nasse Nøff heter «Knorretje».)

Takk for oppmerksomheten, og god natt.

Reklamer

Det som betyr noe (for meg).

Å finne ut noe nytt, å komme framover, bygge videre på kunnskap.

Bilder og gamle minner.

At dyr blir behandla med kjærlighet, respekt og omtanke.

Å danse til en sang jeg elsker, helt uten hemninger.

Fremmede mennesker som smiler varmt og sier «hei».

Å ikke kaste mat.

Lukta av årstider når de skifter.

Å lære og å mestre et nytt språk.

Å snakke med folk jeg er glad i, og bli mint på hvorfor jeg er glad i dem.

Turer i skogen og på fjellet med stillhet og trær på alle kanter, eller med ski på beina.

Postkort og brev.

Å være våken etter at alle andre har sovna, og være det treet som faller i skogen med et dump mens ingen hører eller ser.

Jordbær.

Jeg går nesten kappgang tvers over torget i Drammen i retning elva og Ypsilon, og har melkesyre i armene etter å ha båret på en fryktelig tung bag med banglating. Småsvett på ryggen som bærer på fk-sekken. I den har jeg =Oslo fra gårsdagen, da jeg så alle de narkomane sitte på plenen bak Oslo S og fortalte banglajentene at, ja, vi har narkomane i Norge også. Nå sitter de, banglajentene altså, i bilen på vei til neste post på programmet. Jeg blei nesten overfalt da jeg møtte de nylig ankomne på kontoret, og det føles så fint at alle er her. Ja, jeg er verdens flinkeste til aldri å komme til poenget, men nå kommer jeg til det, nemlig jordbær.

Jeg tripper altså avgåde over brosteinene og får øye på jordbærkurvene som lyser rødt fra torgselgerne, jeg tar en titt. De er belgiske, stygge og skjoldete, og koster 30 kroner hos den første jeg kommer til. Mannen som selger dem vil gjerne at jeg skal ta en kurv, og begynner faktisk å ta fram en plastpose, men nei, jeg går videre, til dama med hijab. Han sier halvhøyt til meg i det jeg snur meg for å gå at, «hu der borte selger dem for 70 kroner!» Jeg bare fortsetter å gå. Jeg kjenner henne igjen, hijabdama, hun står der hver dag. Jeg har helt sikkert kjøpt jordbær hos henne før, og hun selger attpåtil de samme belgiske for 25 kroner. Jeg ser at hun har noen som er norske også, men prisen står ikke på plakaten. Dermed blir skeptiske meg mistenksom.. Og joda, mannen hadde rett: 70 kroner. Jeg sier det, kanskje litt for høyt, «70 kroner???! Tuller du?»

Så nå sitter jeg på Papirbredden med utsikt over ei elv prikkete av regndråpene som faller, men her inne er det varmt nok, og jeg har kaffe, Maia Hirasawa på Spotify .. og en kurv nesten uspiselige belgiske jordbær til 25 kroner.

Om å kjenne det på huden.

Prins var treig og ville snuse, men jeg overtalte han til å få opp farta og løpe. Sola hang lavt på himmelen og bante seg vei mellom grenene på trærne i skogen. Det klødde allerede på håndleddet og i nakken, og jeg gravde opp kreftene og sprinta så de nye sandalene klaska ned på tjukke lag med brune barnåler, løp i sikksakk mellom røtter, pesa oppmuntrende ord til Prins. På huden kjente jeg små, bløte klask. Små, svermende, syngende.

Jeg kræsja i mygg.

Innlegg blir til mens man skriver.

Undertegnede har jubla (dog en anelse rødmende) over Alexander Rybak, drukket te av typen «grønn gresshoppe» (uten gresshopper, men derimot med tørkede blomster i) og bruker disse to gjerningene som dårlig kamuflasje for at jeg må lage et innlegg der jeg registrerer meg på Bloggurat. Da var dét gjort, hvertfall.

Og mens vi er i gang med random stuff..

DSC_1006

Hvis du er sulten og befinner deg i nærheten av Pilestredet i Oslo kan du snike deg innat veggen, opp ei trapp og inn i byens mest nedtagga kafé – Blitz. Der får du akkuratt sånn baguett som Stine skal til å gafle i seg på bildet til 15 kroner. Stine er forøvrig min Tegan-and-Sara-gitar-H&M-kaffe-te-SingStar-sjiraffbestevenn, eventuelt bare bestevenn, og blogger om Monkey Business. Nå er det seint, men er man B-menneske, så er man det. Og vi er de mest effektive på jobb, i følge Aftenposten (creds til Anne-Line, fellow nattdyr).

Natta nå? Yeah, right.