Trikking i Göteborg.

Jeg tror mitt favorittmotiv er mennesker, helst mennesker som er fullstendig uvitende om at det er noen som fotograferer dem. Ber høyere makter om unnskyld for at jeg legger ut bilder av disse fine intetanende trikkepassasjerene, men jeg blei så oppslukt den ettermiddagen på trikken, da vi hadde vært på Bokmässan og jeg lengta etter sol og luft etter timesvis i bøkenes verden. En stor takk til dama med sølvhåret for at hun ikke oppdaga meg, hun må ha vært døv –  eller kanskje bare helt i sin egen verden. (De to første bildene er av Julia, Hilde og Johanna.)

Reklamer

Om å eie en skatt.

Morfaren min har jobba som fotograf. Han har lært meg alt jeg kan om fotografi, utenom det jeg har lært meg sjøl eller det lille jeg har lært fra andre. Jeg fikk mitt første kamera da jeg var rundt 10 år, et Olympus [mju:] husker jeg. Du veit, et sånt et med film som man måtte fremkalle etter man hadde brukt sine tilmålte 36 bilder. For filmen stoppa der, den stoppa ubønnhørlig på 36. Kameraet summa som en stor bie, og det var back to square one med ny film. Og man visste jo ikke noe om hvordan bildene kom til å se ut før man henta en konvolutt i fotobutikken. Med bankende hjerte tok man dem ut og bladde igjennom, for å se om noen av dem var ute av fokus eller om man hadde kuttet av noens hoder. Det var også litt som å plutselig gjenoppleve alle de øyeblikkene fanget i filmens kjemi. For det var jo det som stod mellom øyeblikket og nostalgien ved å se på dem etterpå – kjemi. Hva er det nå? Er det 0100001111010010110100101110?

Jeg skal la det stå ubesvart. Og så skal jeg vise frem min største skatt for øyeblikket:

DSC_1336DSC_1340DSC_1345DSC_1366DSC_1408

Jeg føler fortsatt at jeg bare har det til låns. Det er jo morfar sitt. Et Rolleiflex 2.8 D.. Det skal forhåpentligvis snart bli mata med en sånn 120-film, og så skal jeg ta bilder med et kamera som er minst femti år gammelt. Et kamera som har to «øyne», og som man må se ned i «toppen» på. Det er nemlig et speilreflekskamera. Visste du at det var sånn de så ut da de først blei funnet opp? Ikke jeg heller. Og det er skremmende, egentlig. At det er så mange som går rundt og knipser med sitt fancye Canon 400D eller sitt avanserte Nikon D300, men som ikke kan noe om fotografi sånn som det var for et halvt århundre siden. Da var det kjemi, speil og dreiing på fine hjul, og hvis man eide et Rolleiflex 2.8 D hadde man et topp moderne kamera. Tenk om all den kunnskapen om foto som det egentlig var forsvinner? Tenk om framtidas generasjoner av barn ikke forstår at fotokunsten ikke alltid har bestått av å slå på en teknologisk dings, sikte og trykke på en knapp med «auto» ved siden av?

Om barn og fotografering.

Gjestefotografen ved navn Rikke som fyller 6 i slutten av juni og begynner i 1. klasse til høsten:

DSC_0653

Selvsagt helt uvitende om at hennes kunstferdige arbeider blir publisert, men det var tross alt jeg som (ikke uten skrupler) lånte henne frøken D40. Her har dere et utvalg av Rikkes bilder:

DSC_0670DSC_0673DSC_0968DSC_0987DSC_0994DSC_0999DSC_2338DSC_3207DSC_3211DSC_3214DSC_3219DSC_3231DSC_3301DSC_3311DSC_3375

Jeg tror vi som ser på oss sjøl som fotografer eller hobby-/amatørfotografer har mye å lære av barn. De har ikke alle de innlærte begrensningene som vi har plukka opp gjennom livet enda, og bryr seg ikke om objektet man vil ta bilde av er «litt for langt til høyre» eller om man ikke får med hodet til personen. Dessuten er barn så fryktelig nysgjerrige på alt, og går gjerne tett innpå noe for å kunne se skikkelig. Jeg  kan jo snakke for meg sjøl: det hender ofte at jeg er lat og bare zoomer inn i stedet for å bruke beina.

Ved å gi et barn et kamera og fritt spillerom kan man lære mye om hvordan barna ser på verden. Deres «verden» er mindre enn vår, og de tar ofte bilde av ting inni huset, familiemedlemmer eller kosedyr. Jeg snakker av erfaring her. Da jeg var omtrent 10 år fikk jeg mitt første kamera av merket Olympus, selvfølgelig av typen man måtte ha film i for å bruke. Stakkars mamma og pappa som måtte betale for å fremkalle film etter film med bilder av ting på rommet mitt, dårlige sjølportretter, marsvinet og hamsteren vår  og så videre.. De var ofte tatt altfor nærme sånn at det jeg prøvde å ta bilde av blei uklart. Men det var der det starta!