Vakuum.

Natta er et vakuum mellom «i dag» og «i morgen». Du er ferdig med en dag, men du trenger fortsatt ikke ta fatt på den neste. Du kan lese deg inn i boka, langt inn, og bli der i mange timer. Du kan legge fra deg , skal, burde og la mørket synke rundt deg og bokstavene kan ta deg med langt vekk. Til slutt ser du ikke bokstaver, du ser ikke ord – du ser ansikter og bordkanter og dører som går opp, og natta er noe som finnes utenfor vinduet. Du er et helt annet sted. Helt til øyelokkene gir opp, natta siger tilbake mellom boksidene og det snart er «i morgen».

Reklamer

Klokker burde gå saktere om natta.

Ok, dette er ikke morsomt en gang. Ikke bare litt morsomt. Ikke sjarmerende, ikke det minste lille grann fint/koselig/stemningsfullt/[insert positive adjective here]. Det er rett og slett jævlig irriterende.

Klokka nærmer seg faretruende halv tre, den tikker, tid er en forbannelse tenker jeg her jeg sitter i stolen min med fullstendig og total lakenskrekk. Morsomt ord, egentlig – lakenskrekk. Men kjære hjernen min, KJÆRE HEIDIS HJERNE. Kan du være så snill å ikke tenke alle de millionene av tanker du har sendt gjennom nervetrådene dine i løpet av de siste seks kvarterene? Kan du slappe av? Chille’n, slække’n, ta det kuli? Can you, rett og slett, give me a break? For det her orker jeg bare ikke altså, kjære hjerne. Egentlig burde jeg sløyfe «kjære» – jeg er jo sint på deg.

Jeg prøvde å skrive det av meg. Prøvde å skrive ned alle tankene som krølla seg sammen og kleba seg fast, alle bekymringene, alle jeg-burde-ha-gjort’ene, alt jeg har glemt som jeg ikke må glemme mer, alt jeg skal i morra, og til helga, og neste uke, og etter eksamen, og-og-og..! Prøvde å snakke til hjernen via blekket mot arket, jeg skreiv det ned, alt sammen. Oppgitt som fy. Men det hjalp ikke. Og jeg gjesper, jeg er jo trøtt, men det hjelper lite når tenkeboksen går på høygir.

Så nå, som du kanskje ser, prøver jeg å blogge det av meg. Mon tro om det har en effekt, men det er jo verdt et forsøk.

S.O.S.

Om min 77 år gamle bestevenn.

Han ser på meg med bedende valpeøyne (han greier fortsatt trikset sjøl om han snart er 10 år) når jeg står og lager meg knekkebrød med ost (stikkord: ost), han kommer bort til meg når jeg sitter i sofaen og snur seg med snuta andre veien så jeg skal klø han der halen sitter fast og han er helt umulig å jogge med fordi han er så inni huleste heiteste treig. Han har en ånde som kunne holdt uvedkommende på avstand om han visste å utnytte det (men han er ingen glefsende vakthund), og han røyter i perioder så mye at jeg kan finne nok «ull» til en liten genser i kriker og kroker av huset. Mamma er altfor snill med han og gir han tomme leverposteibokser rett fra frokostbordet. Jeg er ikke så fan av sånn «snillisme», men mamma parerer alltid protestene mine med at, «han skal jo ikke bli statsminister!»

Jeg tror han opplever familien vår som en flokk. Pappa er definitivt lederen, og Prins blir masete og urolig hvis pappa ikke er hjemme (eller bare er på butikken en tur). Så kommer kanskje mamma, eller så er vi to på samme «nivå». Jeg er ikke helt sikker, for mamma skjemmer han jo mer bort enn meg. Men lillesøstra mi tror jeg at han regner som den som er mest på nivå med han – henne får han nemlig sleike i ansiktet.

Åtte måneder i Bangladesh uten Prins fikk meg til å skjønne hvor mye jeg savner å ikke ha han (og hans stinkende ånde) rundt meg. Han er nesten som en katt.. Tasser stille rundt i huset og gjør ikke så mye av seg. Prins er ofte å finne under bordet når noen spiser – jeg pleier å kalle han «støvsugeren» – og ellers liggende ved ytterdører der det kommer kjølig luft inn. Men det er disse små tingene han gjør.. Hvis jeg setter meg ned på gulvet med beina i kors kommer han og enten «setter seg på fanget» eller legger seg i fanget mitt. Hvis jeg er borte lengre enn en dag eller to pleier han å gå inn på rommet mitt og se etter meg. Og nå de siste nettene som jeg har ligget ute på balkongen har han kommet og lagt seg ved siden av madrassen min. Da jeg våkna opp i dag morres gikk han ingen steder før jeg kom meg ut av dyna og inn på badet, og dit fulgte han også med. Så la han seg til å vente ved trappa, og blei med ned da jeg skulle lage meg frokost.

Hvis man skal regne ut alderen hans i hundeår, er man nødt til å ta [menneskelige år] x 7 + 7. De 7 årene man plusser på er på grunn av at de utvikler seg mye raskere enn oss de første månedene/det første året. Skal man tro denne formelen har jeg altså en 77 år gammel bestevenn! Men det merker jeg ikke noe særlig til – joda, han har noen grå hår på snuten og hører litt dårlig. Men nå ligger han ved dørstokken til rommet mitt og venter, så vi skal snart legge oss ut på balkongen sammen. Jeg lurer egentlig litt på hvorfor han legger seg ved siden av madrassen min. Kanskje han passer på meg?

DSC_4170DSC_4218

Om å drikke te.

Jeg er et tedrikkende nattdyr. Jeg tuller meg inn i et pledd, lister meg bort til kjøkkenbenken, tar ut en liten og svart kasserolle som jeg fyller med vann og setter på høyeste varme på ei av kokeplatene. Vannkokeren bråker for mye klokka 00:43 om natta. Jeg har fem sorter løsvekt-te, og alle sammen må man bråke litt for å drikke, hvertfall i et så stille hus som huset vårt er etter midnatt. Knitre, knitre..

DSC_3144

 Jeg har store Indiska-kopper som jeg fyller med flere desiliter te om gangen.

DSC_3150

Jeg lar alltid tehjertet mitt (ja, den har hjerteform) ligge i for lenge så det blir en bitter og glemsom smak på teen min. Men noen ganger har jeg oppi honning, og da er det ikke så farlig om jeg glemmer den litt.

DSC_3159

I natt falt valget på mango.

DSC_3148

Værsågod.