Fjelltur og fjellfestival.

Fikk såvidt tid til å pakke meg ut av de digre koffertene og puste ut etter flyttesjauen fra Nijmegen før tursekken igjen skulle pakkes. Jeg skulle på «Jubeltur» i Jotunheimen og ende opp på Vinjerock. For en innesittende og bleik akademiker som meg blei det en seig tur, men det hjalp veldig at gjengen jeg var så heldig å tilbringe tre dager i fjellheimen med både hadde godt humør og bar sekken min når det røyna på. Da jeg kom fram til Eidsbugarden og Vinjerock forrige torsdag var det med sekken på ryggen, hodet heva og noen små skavanker. Ryggen strakk seg dessuten et par millimeter ekstra av stolthet over å ha forsert 1200 høydemeter opp til Kvitskarstind, 2193 moh, dagen før. Jeg så både røde, gule og blå stjerner da jeg hadde karra meg opp på toppen, men jeg er veldig glad for at staheten min viste seg å være intakt og at jeg hadde en halvsmelta Toppris å styrke meg på mens jeg glante utover det som føltes som halve Norge.

Dag 1: Gjennom Svartdalen til leiren ved Torfinnsbu

DSC_1511

Veldig bratt og trått, men vi var ved godt mot.

DSC_1498 DSC_1527

Jotunheimen er mye stein..

DSC_1591

Godt å komme fram til leiren og slappe av i kveldssola.

Dag 2: Topptur til Kvitskarstinden

DSC_1617

De fine «turleiaradn» våre, Randi og Åslaug, som både holdt oss i øra og i handa alt ettersom.

DSC_1657

Det obligatoriske «yesss, vi greide det!»-bildet på toppen av Kvitskarstind. Tror faktisk ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at jeg var den gladeste (og mest letta).

DSC_1707

DSC_1726

Min fantastiske navnesøster (og sjukesøster) som både plastra meg etter alle kunstens regler og bar sekken min (med glede) hele dagen.

Dag 3: Straka vegen til Vinjerock

DSC_1760 DSC_1763

Her var det ikke akkurat topp stemning, hehe.

DSC_1781

Men så var Bygdin i sikte, og Randi kunne melde om at det var fire kilometer (i luftlinje) til Eidsbugarden!

DSC_1788

Vi festa blikket på festival-lavvoene langt der borte, og gikk på det vi hadde det siste stykket.

Og så var det bare å «kosa seg» på Vinjerock! Der venta Marthe Maren (aka dronninga av myggspray) med tikroninger til dusjen på Fondsbu turisthytte, og jeg stupte under strålene mens hu satte opp teltet.

DSC_1791

Utslitte som vi var endte vi opp med å overvære torsdagskveldens konserter fra teltet, og var over oss av lykke over den utrolig, utrolig fine utsikten.

DSC_1855

Folka på Vinjerock er stort sett friluftslivelskende mennesker, og uniformen blir derfor deretter (og man er jo tross alt på over 1000 moh). I tillegg til ullgenser og/eller fargesterke jakker var det mange som fløy rundt med grønne singelluer fra Turistforeningen.

DSC_1880

Fredagskvelden bød på superbra fotolys, så da tok jeg meg en liten runde med kameraet.

DSC_1865

Fine festivalfjes!

DSC_1889DSC_1900

En representativ camp med hyggelige folk!

Lørdag morgen blei Marthe Maren og jeg med på en liten topptur for jenter med innlagt yogatime. Absolutt ikke den verste starten på dagen jeg har hatt.

DSC_1976

Mens vi satt der oppe og koste oss i sola løp det folk forbi som var med på Vinjerock sin lagkonkurranse («Multisport»), her representert ved dem Marthe kalte «Banan A» og «Banan B».

DSC_1981

DSC_2045

Hadde Store Vinje hatt tak hadde det uten tvil løfta seg da Odd Nordstoga entra scenen. Så god konsertstemning er det sjelden man opplever! Siden ingen ting egentlig kunne toppe Odd tusla vi etterhvert opp til teltet og utsikta igjen (men jeg stakk en liten svipptur nedom festivalområdet for å danse til Lemaitre før kvelden var omme).

DSC_2053 DSC_2062

Åh. Jeg kosa meg glugg ihjel! Savner fjellene og friluftslivet allerede, så det spørs om ikke jeg må bevilge meg en telttur til i løpet av sommeren. Å spise frokost i lyngen, hente vann (og dusje) i fossen, skue utover fjell og daler og ta livet med ro.. Ingen ting kan måle seg med det. Sleng på et par kjempefine konserter, masse friluftsaktiviteter og lokalbrygga øl i tillegg, så har du Vinjerock.

Advertisements

To søndager i Brussel.

Det skrives masteroppgave om dagen, og en sein søndagskveld om mindre enn to måneder sitter jeg på et Norwegian-fly i retning Gardermoen, Norge. Så kort og brutalt kan det altså sies.. Jeg skal nok skrive mer om å forlate Nijmegen, men ikke i natt. (Hvis du har lyst til å lese a) et innlegg som beskriver litt hvordan jeg har det akkurat nå, eller b) bare et skikkelig bra blogginnlegg, anbefaler jeg å ta turen bort til Maren/gietlitevink.) Siden jeg nærmest har bodd på laben/foran dataskjermen de siste par månedene, og dermed har utvikla en slags sitte-foran-en-skjerm-på-kveldstid-allergi, har jeg havna litt i bakevja her på den kjære bloggen min. Jeg tar herved hull på ballongen med noen bilder fra to søndager jeg tilbrakte i Brussel hos Nora.

Den første søndagen var i slutten av mars, da det helt plutselig blei varmt og nesten sommer. Nora hadde invitert på sushi lørdag kveld, og etter ei lang natt i selskap med hyggelige folk blei det en slækk dagen-derpå-søndag. Da jeg stod opp og tusla ut på kjøkkenet fant jeg Akiko, den herlige japanske fiolinisten som Nora deler leilighet med, som var i gang med å lage seg frokost.

DSC_9140

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Punky, den rampete katten som lever opp til navnet sitt, var lys våken og rastløs som vanlig.

DSC_9153

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert stod Nora også opp, og vi bestemte oss for å finne oss frokost nede på søndagsmarkedet på Flagey.

DSC_9148

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi så gjorde, og etterpå vandra vi til et fint område av byen og satte oss på en hjørnekafé i sola og kikka på mennesker med hver vår kaffe til.

DSC_9159 DSC_9164

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En snill herremann på nabobordet knipsa et bilde av de to trøttingene, som ikke blei så verst forholdene tatt i betraktning!

DSC_9175_2

 

 

 

 

 

 

 

 

Ganske nøyaktig én måned seinere var jeg tilbake på besøk hos Nora igjen, og søndag morgen var det same procedure: brunch på det folksomme Flagey-markedet, med påfølgende kaffedrikking. Været var imidlertid ikke så sommerlig som sist.

DSC_9205

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk ikke så langt etter kaffen denne gangen, men satte oss på en hipp kafé i umiddelbar nærhet.

DSC_9241

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde en alt annen enn fotogen dag …

DSC_9222

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nora, derimot, var frisk og fin!

DSC_9212

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert vendte vi nesa hjemover igjen for å starte på prosjekt sitronkake.Vi vispa egg og sukker hvitt for hånd (!) på omgang, noe som gikk overraskende greit!

DSC_9243

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kaka (som jeg hadde fått idéen til dagen før) blei en eksperimentell miks av suksessterte (bunnen) og solskinnsterte (fyllet).

DSC_9272

 

 

 

 

 

 

 

 

Utseendemessig ikke så veldig vellykka, men heldigvis hadde Nora foreslått at vi skulle pynte den med jordbær..

DSC_9283

 

 

 

 

 

 

 

 

Og kaka falt i smak, den! Vi skuffa innpå det vi makta, før vi løp til bussen for å rekke Lykke Li-konsert.

DSC_9292

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gleder meg til flere slække søndager med deg, Nora – hvor i verden det enn blir!

Blikket framover.

Juleferien min (vi får starte der) inneholdt både et etterlengta besøk (bilde 1), julefeiring i passelig store doser med familien (bilde 2) og hyttenyttår med snø og skiturer der tanker kunne tenkes i sine fulle lengder (bilde 3).

martheogjeg julaftenglobus hytteski

Og nå ser jeg framover. Horisonten nærmer seg, bare et halvt år igjen som masterstudent, og framtida er nok en gang usikker. Om to uker får jeg vite om drømmen jeg har for de neste par åra går i oppfyllelse eller ikke. (Tør ikke fortelle hva det er, i tilfelle det ikke går. Men kryss alt du har for meg, vær så snill, hvis du leser dette i tide.)

Livet som masterstudent tar mye tid og krefter om dagen, og sjøl om jeg prøver å ikke øke presset på meg sjøl ved å innføre «flinkhetsregimer» på andre arenaer er det noen ting som jeg veit er bra for meg. Derav følgende liste over det som skal gjøre tida framover så levelig som mulig:

Yoga. Hver dag, om det så bare er 10 minutter.

Tepauser.  Så ofte som mulig.

Lese bok (skjønnlitteratur) på senga med god samvittighet.

Høre ei plate uten å gjøre noe annet samtidig.

Spise masse appelsiner og mørk sjokolade.

Huske på at det er viktig å møte fine folk og gå på fine konserter.

Bringebærsommer.

Den augustdagen i fjor sommer, dagen etter avskjedsfesten hvor vi drakk vin og spiste ost i det blå kjøkkenet og tente stearinlysekrona i vinterhagen, den dagen da sola steika og alt egentlig var såre enkelt.

DSC_1252 DSC_1277

Den dagen jeg egentlig hadde dårlig tid og måtte pakke ned resten av rommet mitt, men heller dro på stranda med MM bare fordi det finnes viktigere ting her i livet enn å bli ferdig med å pakke, som for eksempel å ligge på en strand og spise sommervarme bringebær sammen med sin beste venn som man er i ferd med å flytte langt vekk fra.

En veldig oransje dag.

DSC_4349

Dette er Karlijn, min nye bofelle siden jeg flytta inn på et stort loftsrom for et par måneder siden. I forgårs feira jeg Koninginnedag (dronningens dag) med henne og to av venninnene hennes, og hun hadde ikledd seg en original «krone» i anledning dagen. Dagen fortona seg ganske likt som 17. mai, bare uten barnetoget, og med oransje effekter isteden for bunad. Vi starta dagen i Goffertpark, der det var et enormt loppemarked og masse, masse folk.

DSC_4369

DSC_4365

Som 17. mai er også Koninginnedag i stor grad en dag for barna. Men jeg fikk inntrykk av at de nederlandske barna var mer aktive deltakere enn norske barn kanskje er på 17. mai – de går ikke bare rundt og spiser is og pølser hele dagen, men er også med å bidra til feiringa ved å selge f. eks. muffins, som de to småjentene her. Andre barn hadde tatt med seg instrumentene sine, og stilte seg opp forskjellige steder for å spille og tjene noen småmynter:

DSC_4457

Vi var så heldige å få overvære en liten fiolinduett!

DSC_4372

DSC_4422

DSC_4398

DSC_4442

På ettermiddagen tok  vi turen til Oranjepop som fant sted i en av parkene i byen, der vi først så et par konserter og spiste flamsk pommes frites.

DSC_4561

DSC_4604

Innimellom konsertene gikk jeg på jakt etter mennesker som hadde stæsja seg med oransje effekter. Det er mange måter å løse dette på – her har jeg samla et lite utvalg.

DSC_4541

DSC_4544

DSC_4552

DSC_4549

DSC_4550

DSC_4535

Barna var travelt opptatte med å samle plastglass de voksne hadde kasta på bakken:

DSC_4538

Så avslutta vi kvelden med det som virkelig gjorde dagen min: stilledisco! Et fantastisk konsept, der DJen snurrer plater på et anlegg som overfører lyden trådløst til et sett hodetelefoner. Dermed ender man opp med en gjeng mennesker som står og danser sammen, og som hører den samme musikken, noe som skaper en liten «boble» som utenforstående ikke kan ta del i. Det var en litt annen atmosfære enn på et vanlig dansegulv, ettersom man følte seg litt mer i sin «egen verden», og dermed kanskje turte å slippe seg mer løs, samtidig som det tidvis brøt ut allsang og synkron klapping. Og det beste var at platene som blei spilt kun var av typen gammeldags dansemusikk – rock, pop, reggae og latino, noe som gjorde at mangfoldet blant danseløvene var stor. Kort sagt, jeg hadde det utrolig gøy, og glemte tida og alle bekymringer. Vi blei der med hodetelefonene på i timevis, helt til beina våre ikke orka mer.

DSC_4605

DSC_4611

DSC_4639

DSC_4628

I rykk og napp.

Jeg er ikke en person som greier å holde meg på den gyldne middelvei. Jeg er enten langt ut i den ene grøfta, eller langt ut i den andre. Den siste tida har jeg virkelig vært langt uti den ene grøfta, og har villet klare alt på én gang: lese alt før forelesninger, innrede rommet mitt, treffe gode venner i utlandet, fikse eksamener.. Vel. Når man prøver å gjøre alt på én gang så greier man det sjelden. Jeg hadde noen utrolig fine turer de to foregående helgene, og jeg har lest mange interessante (og noen mindre interessante) artikler, men jeg har sovet for lite og har ikke rukket over alt. Noe som kulminerte i at jeg (faktisk for første gang i mitt liv) strøyk så det sang på en deleksamen i matte på mandag. Da innså jeg virkelig hvor krevende dette masterstudiet er, og ordene Gosia (min polske venninne fra Træna i fjor som jeg besøkte i Manchester helga før prøva) sa tvang seg fram: «Du kan ikke lese alt! Det går bare ikke.» Og dermed innså jeg også at jeg må lære meg å prioritere.

Men mest av alt må jeg lære meg å takle hvordan det føles å ikke fikse alt. Det høres kanskje defensivt ut, og jeg vil ikke si at jeg er en spesielt defensiv person, men det handler vel mest om å være realistisk. Og om å ha en viss balanse.. Jeg kommer aldri til å bli en sånn person som utelukkende prioriterer studier framfor folk som er viktige for meg. For selv om jeg skulle være i stand til, teoretisk sett, å lese alt og å aldri henge etter med studier ved å ikke ta meg tid til annet, så vil det alltid skje ting som gjør at en trenger gode venner som er der. Men kanskje enda viktigere er det å ha gode venner som man kan skape fine minner med, og som kan være med på røske deg ut av det sporet du er i sånn at du ikke kjører deg fast i et monotont mønster.

Og.. uansett hvor mye jeg bestemmer meg for å bruke hele dagen på studier så funker det rett og slett aldri. På ett eller annet tidspunkt sier hjernen stopp, og jeg innser at jeg burde gjøre andre ting, som å vaske klær eller handle mat. Eller blogge.. Og da er det gjort.

De to siste helgene var luftlommer i en til tider ganske overveldende og stressende studietilværelse i Nijmegen. Jeg traff fine folk, og jeg fotograferte, noe som er en ultimat kombinasjon, egentlig.

Først, for to uker sida, var jeg i Göteborg og hadde en liten reunion med Julia, Johanna og Hilde fra Island i fjor sommer. Det var høst i lufta, det var første tur ut av Nijmegen siden jeg flytta hit, og det var nordisk språknerding og en svær bokmesse. Men mest av alt var det utrolig hyggelig.

BildeBilde

Så tok jeg en tur til Manchester med tog for å se Gosia igjen, over et år etter at vi møttes første gang – det var virkelig verdt turen, selv om jeg ikke rakk å kjøpe billett fra Nijmegen, blei oppdaga og måtte gå av for å kjøpe billett og ta neste tog, dermed mista toget til London og måtte ut med en god del pund for en ny billett fra London til Manchester. (Det gikk heldigvis knirkefritt på tilbaketuren.) Jeg gikk på muséer, prata litt bedre britisk engelsk for hver dag og hadde en serie nerdesamtaler med interessante folk på Gosias bursdagsfest. Det var et godt gjensyn! Hun og jeg skal fortsette å skrive lange mailer til hverandre om livet «i eksil», og om alt annet.

BildeBilde

Det var to små pustepauser.. I hvertfall nesten. Jeg brukte omtrent all min våkne tid på toget/flyet til og fra Göteborg og Manchester med en tettskrevet vitenskapelig artikkel på fanget, markeringstusj parat og notater i margen. Sånn er det visst å være masterstudent.

Om mine byks ut i verden i 2011.

Hvis jeg skulle nevne to ting som jeg mener karakteriserer året som gikk, så måtte det bli nye, gode venner og nye språk og land. Ofte i kombinasjon. Egentlig er nok dette innlegget mer en liten tankestrøm rundt hva jeg har lyst til at skal være karakteristisk for hvordan 2011 var for meg enn hvordan det, sånn helt objektivt, var. Jeg bruker en Moleskineplanlegger hvert år (dette er mitt tredje år med samme planleggeren – jeg elsker den!), som jeg er helt avhengig av – hele livet mitt står i den. Lurer jeg på hvordan 2010 eller 2011 var med tanke på hendelser (forelesninger og eksamener, jobbedager, sykedager, besøk av eller hos venner, fester, konserter, styremøter av ymse slag..) er det bare å slå opp. Alt står der. Men det jeg setter mest pris på fra året som gikk er at jeg fikk reise til steder jeg aldri hadde vært før, lære meg språkene og kulturene i noen grad, og at jeg fikk noen bekjentskaper som jeg uten å nøle vil kalle venner. Som har sendt meg postkort og lange mailer. Som jeg skal se igjen.

Men først besøkte jeg en «gammel venn», ei som jeg ikke hadde sett på to år. Hun heter Khuki, og bor i Bangladesh. Jeg var egentlig på et «offisielt oppdrag» for Buskerud KFUK-KFUM, men tillot meg et par dager ekstra opphold sånn at jeg kunne dra til Chandpur og besøke Khuki og familien.

Khuki er utdanna lærer, og tok meg med på jobb en dag. Skolen hun underviste ved lå i en liten landsby med spredt bebyggelse et stykke utafor byen som var omgitt av grønne åkre, altså et deilig fredelig sted.

Jeg var stort sett omgitt av en skokk med barn som stadig prøvde å si noen engelske ord og fraser til meg, men da jeg skulle være med å leike var språkforståelsen oss imellom såppass utilstrekkelig at jeg bare måtte be dem demonstrere leiken en gang først. Da gikk det imidlertid fint! Banglaen var rusten, men med barn funker det ofte overraskende greit uansett språknivå.

Så hopper vi et par måneder fram, nærmere bestemt til juni, da jeg var på Nordkurs på Island for å lære islandsk (se innlegg som er tagga med island for ord og bilder om det).

Der møtte jeg en gjeng fantastiske skandinaviske språknerder!

 Vi la ut på diverse utflukter sammen, blant annet til Vestmannaeyar, der jeg befinner meg på bildet over.

Det blei dobbel kulturutveksling – jeg lærte masse om våre kjære naboland, samtidig som jeg selvfølgelig lærte en god del om Island. Jeg lærte for eksempel at dansker har en imponerende evne til å kverne ut den ene nasjonalromantiske visa etter den andre (se bildet) og at finner generelt er reserverte i begynnelsen, men mykner opp etterhvert. (For å nevne noe.)

På dette bildet befinner de seg som jeg blei aller best kjent med – målet mitt er å se dem igjen en eller annen gang i løpet av 2012! (Arnfrið, Johanna, Julia og Hilde: jeg lover at jeg skal prøve.)

Da jeg forlot Island og Reykjavík føltes det litt som å forlate hjemstedet sitt uten å vite når man får komme tilbake. Det var virkelig fire utrolig bra uker. Så, i juli, befant jeg meg på et annet forblåst øysamfunn, nemlig Træna.

 Der var jeg, i motsetning til i 2010, med som frivillig, og fikk et nytt perspektiv på favorittfestivalen min. Samtidig traff jeg hyggelige mennesker, og et av disse var Gosia (eller Małgorzata, som hun egentlig heter, men jeg er vederstyggelig dårlig på polsk uttale).

Her sitter hun ved teltet mitt etter at vi har sittet oppe hele den siste midnattsolnatta og snart må komme oss på hver vår ferge inn mot fastere land. I år er planen å besøke henne i Manchester, der hun bor og studerer medisin.

Og før jeg visste ordet av det stod jeg ovenfor en av mitt livs hittil største utfordringer, nemlig det å skulle leve, studere og bo i India i fire måneder. Jeg gjorde to gode valg i forbindelse med den turen: jeg valgte å bo hos en familie mens jeg var student i Varanasi, og jeg valgte å stole på en fyr jeg møtte helt tilfeldig på en restaurant i Delhi i løpet av den første uka.  Det resulterte i at jeg nå kjenner en familie i Varanasi som ser på meg som en datter/søster, og at jeg har fått en indisk venn ved navn Vipin som snakka med hele familien min på Skype på julaften i år.

Her er vi på vei til kinoen for å se «Bodyguard», en av de store bollywoodblockbusterne som kom i 2011. På bildet (fra høyre): Malti, min vertsmor, Rani og Aswani, hennes to barn, og Munni, hennes svigerinne.

Vipin i Hauz Khas village, en av de siste dagene vi hang sammen i Delhi før jeg dro hjem til jul. Vi veit ikke når vi ses igjen, men en dag skal han i hvert fall komme på norgesbesøk – det har han lovt meg.

Uten menneskene jeg har møtt på de forskjellige reisene jeg har vært på i år (jeg kunne nevnt flere enn de ovenfor) hadde jeg ikke følt meg så vel på de stedene jeg var, og heller ikke lært så mye nytt – det være seg språk, kultur, eller ting man bare lærer om livet.

Og, bare for å ha sagt det, så kunne heller aldri 2011 blitt et så fint år uten venner og familie som var der fra før, og som fortsatte å være der – også når jeg kom hjem. Begge deler er like viktige.