Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.

Advertisements

Små planter og litt større bekymringer.

DSC_5458

Når tilværelsen framstår som litt kaotisk og uoversiktlig, er det fint å bare se at planter vokser. Gi dem litt vann og litt sol, så går resten av seg sjøl. Man trenger ikke lese seg opp, ikke leite etter hull i litteraturen, ikke forklare, ikke argumentere. Ikke tenke på mulige utfall, for det er bare ett av to: å vokse eller ikke vokse. Det er spørsmålet.

DSC_5436 DSC_5441 DSC_5462 DSC_5464 DSC_5480 DSC_5484 DSC_5746 DSC_5831 DSC_5834 DSC_5856

(Psst, jeg har endelig tatt meg sjøl i nakkeskinnet og posta noe på nerdebloggen min. Gå og se, så kan du lese om hva masterprosjektet mitt skal handle om! Hilsen nervøs vordende mor til en masteroppgave.)

Tanker om å forlate Oslo. (07.08.12)

Bilde

Om to uker skal det skje. Jeg skal forlate trygge Oslo, og dumpe ned i en helt ny by uten å kjenne noen. Dette faktumet er i ferd med å gå opp for meg nå..

Og nå som Oslo og Ullevål hageby endelig har begynt å føles som hjemme.. Jeg kommer til å savne folka jeg bor med, å gå til Blindern med en podcast på øret, mørkerommet på Chateau Neuf, Stockfleths, å ta trikken, frokost på Åpent Bakeri på damplass, Tronsmo bokhandel, trikkesløyfa med den nyanlagte «Abels hage».. Jeg har funnet mine steder, mine hjørner av byen, og ikke minst har jeg funnet meg til rette på Blindern. Å starte med blanke ark blir både fint, slitsomt og spennende.

Nå gjelder det å begynne med flytteforberedelser. Hvilke klær skal man ha med, hvor mange bøker skal man drasse med seg og hvilke ting bør man ta med for å føle seg litt hjemme på et helt nytt sted i et nytt kollektiv?

Bilde

Dette innlegget blei først posta på den nye bloggen min, men jeg fant ut at det passa litt bedre her.

Nyttårsfølelse og brødsymbiose.

Jeg sitter på mine femten kvadratmeter et sted i Oslo, Norge, Europa, Universet (har lest Bisettelsen, litt prega) og prøver å bli vant til det nye året. Mange, inkludert meg selv, snakker om julestemning, men jeg vil herved påstå at det også finnes noe som kan kalles nyttårsfølelse – eller nyttårsstemning om du vil. Det jeg snakker om er helt sikkert en følelse som har flere deler – en del oi-nå-må-jeg-huske-å-ikke-skrive-2010-men-2011, en del det-var-deilig-å-komme-hjem-til-mine-egne-ting, en del møte-andre-mennesker-enn-familien, og en del.. ja.. følelsen av å skrive inn ting som skal skje i en ny almanakk eller en ny kalender: nye konserter, nye forelesninger, nye møter og nye bursdager. Kunne sikkert fortsatt og fortsatt.. Men faktum er at det er noe kunstig over en sånn følelse, og den går fort over når hverdagen tar over. Datoer og kalendre er snedige saker.

I dag, da jeg var på butikken for å handle inn noen nødvendigheter til det relativt tomme kjøleskapet, var det noe som fikk meg til å stoppe opp et øyeblikk og bare smile. Ved brødskjæremaskinen stod det et gammelt og krokrygget ektepar. Brødet var ferdig skåret opp og skulle legges tilbake i posen, og mens kona holdt papirposen skjøv mannen omhyggelig og meget sakte brødskivene inn, fullstendig synkronisert med kona som kom han i møte med posen. Ingen av dem var særlig mye høyere enn maskinen. Da brødet var i posen tok kona den, så oppi den vel og lenge – antagelig for å sjekke om brødskivene lå pent på rekke – mens dama som stod foran meg med en handlevogn og med ansiktet i utålmodige folder fordi den gamle dama sperra veien for henne begynte å stange vogna mot hjørnet av skapene der melka står for å signalisere at hun ville forbi. Den gamle dama ensa imidlertid ikke hverken handlevogndama eller noen andre, hun var fullt konsentrert om brødposen sin og holdt nå på med å ta ut skalken på enden for å bytte den ut med en annen, større brødskalk hun fant der brødet kommer ut etter å ha vært igjennom maskinen. Mannen hennes stod og fulgte nøye med. Så, fortsatt uten mine til å registrere omgivelsene sine, begynte den gamle dama å sakte men sikkert lukke posen igjen, for så å gi den til mannen, som putta brødet nedi handlenettet foran på rullatoren. Jeg tror jeg må ha smilt mer enn det er vanlig at kunder på Coop Prix på John Colletts plass gjør, for den butikkansatte som kom mot meg akkurat i det de to gamle var ferdige med brødprosjektet sitt så litt nysgjerrig på meg før han hasta videre ned mot kassene. Klokka var halv fem og folk hadde jo dårlig tid, må vite.

Ny kåk.

Ny utsikt. En hage, noen nypebusker. Lang, bred vinduskarm. En turkisblå vegg, resten hvite. Blått og hvitt kjøkken, spiskammers i det ene hjørnet, og en vinterhage. Store, fine vinduer som slipper inn den sparsomme vårsola. Dempa klassisk musikk høres gjennom den ene døra, fottrinn høres fra overetasjen. Lampa over det lille kjøkkenbordet gynger litt i takt. Ullsokker på beina, «det er litt gulvkaldt» – men her har jeg fått meg et hjem. Før hadde jeg bare et sted å bo.

Om å være skeptisk.

Nå hørte jeg nettopp at det gikk i døra, at noen gikk inn på badet, og en liten stund etterpå hørte jeg doen spyle ned, og en ny dørlyd. Det bor altså noen ved siden av meg. I naborommet. Dagen starta med at jeg sov litt lengre enn jeg burde, forsåvidt helt normalt, og så registrerte jeg plutselig at noen fomla med låsen i den indre ytre døra (altså den som man må låse opp etter at man har gått inn døra til gangen og før døra til rommet mitt) . Det var vaktmesteren. Vi hadde en samtale gjennom døra mi (jeg hadde jo ikke stått opp) om dusjen som jeg hadde bedt om fiksing til, og den skal fikses, kanskje i neste uke. Og så, mens jeg stressa for å bli ferdig med å spise og vaske opp og fikse fasaden før jeg skulle få ræva i gir og på jobb skjedde det igjen. Noen prøvde å låse opp den indre ytre døra, men som tidligere den morgenen var jo døra åpen, og inn kom det skramlende en hel familie på fire med IKEA-møbler og esker på slep. Det skulle vise seg at dette var dagen da jeg skulle få hilse på min nye nabo, og jeg sa hei, jeg heter Heidi. Han, for ja, det er en han, en gutt/mann, sa navnet sitt, og det er altså han, gutten, eller mannen, som skal dele bad med meg. Virker jeg en smule skeptisk? Åneinei, slapp av. For vi veit jo alle hvor velduftende og skinnende herretoaletter pleier å se ut? My point exactly. Om jeg forhåndsdømmer han fordi han ikke er hunkjønn? Pff.

H0415.

DSC_9963

Utsikten min har fått gardiner siden sist.

DSC_9978

Nøkkelen min har fått en elefantvenn, og fast plass på spiker’n ved døra.

DSC_9985DSC_9979

Mamma og jeg har sydd gardiner, og store puter man kan lage en haug av og synke ned i.

DSC_9965

Den foreløpig eneste veggpynten er bildet Stine malte til meg og gav meg i bursdagsgave.

DSC_9970

Stolen har også flytta inn.

DSC_9967DSC_9969

Av totalt fire møbler på rommet mitt er tre stykker kjøpt på loppis eller Fretex. Kommoden og bordet er i sekstitallsstil – akkurat som stolen, og akkurat som jeg ønska meg.

Her bor jeg. Tenkte bare jeg skulle si fra. (Og jeg har endelig funnet ut av internettproblemene mine. Hurra!)

Forresten så har jeg vaska min første klesvask i vaskeriet. Må bli litt venner med de maskinene der, tror jeg, og når hver vask koster 15 kroner må man samle opp endel før man vasker. Siden jeg har minimalt med møbler går det fint å sette tørkestativet ved vinduet, så det gjorde jeg, og nå skal jeg slutte og bable. Må spise. Og gå på jobb. Svisj.

DSC_9961