Blikket framover.

Juleferien min (vi får starte der) inneholdt både et etterlengta besøk (bilde 1), julefeiring i passelig store doser med familien (bilde 2) og hyttenyttår med snø og skiturer der tanker kunne tenkes i sine fulle lengder (bilde 3).

martheogjeg julaftenglobus hytteski

Og nå ser jeg framover. Horisonten nærmer seg, bare et halvt år igjen som masterstudent, og framtida er nok en gang usikker. Om to uker får jeg vite om drømmen jeg har for de neste par åra går i oppfyllelse eller ikke. (Tør ikke fortelle hva det er, i tilfelle det ikke går. Men kryss alt du har for meg, vær så snill, hvis du leser dette i tide.)

Livet som masterstudent tar mye tid og krefter om dagen, og sjøl om jeg prøver å ikke øke presset på meg sjøl ved å innføre «flinkhetsregimer» på andre arenaer er det noen ting som jeg veit er bra for meg. Derav følgende liste over det som skal gjøre tida framover så levelig som mulig:

Yoga. Hver dag, om det så bare er 10 minutter.

Tepauser.  Så ofte som mulig.

Lese bok (skjønnlitteratur) på senga med god samvittighet.

Høre ei plate uten å gjøre noe annet samtidig.

Spise masse appelsiner og mørk sjokolade.

Huske på at det er viktig å møte fine folk og gå på fine konserter.

Advertisements

Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.

Om å miste krefter, samle krefter, og å beholde dem.

Jeg får si (nesten som Herreavdelingen): det har vært litt av et år. Siden jeg blei ferdig på Blindern og flytta  til Nederland har det vært som å dumpe ned på en fremmed planet sånn studiemessig. Plutselig har jeg måttet skrive masse oppgaver, presentere studier innen felt jeg knapt/aldri har vært borti før, lese en haug med artikler og, ikke minst, kjenne på følelsen av å ikke forstå, følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å få karakterer i alle valører. Jeg har virra rundt i fullstendig ukjent terreng det meste av tida, og har virkelig lagt merke til (og gleda meg over) de få øyeblikkene der jeg kjente at jeg var på trygg grunn. Forholdene tatt i betraktning har det meste gått bra, men ikke uten at det har kosta krefter. Det første semesteret er ennå ikke ferdig, men nå er det «bare» eksamener som gjenstår stort sett, og jeg har bestemt meg for at studiehverdagen min skal bli litt annerledes framover. Det vil si, hverdagen skal bli annerledes.

I juleferien tok jeg meg helt fri, og kjente hvordan kreftene pipla tilbake gjennom boksidene fra Tove Nilsens «Skyskraperengler»-trilogi eller bare å sitte foran en ovn med fyr i med Noa inntil meg. Jeg var ganske utmatta i november/desember, og sjøl om jeg elsker det jeg studerer skal jeg tillate meg å lese litt andre ting også. Rett og slett fordi det gir meg energi. Derfor fikk Knausgårds «Ute av verden» bli med til Nijmegen i kofferten – det er en roman som jeg har gleda meg lenge til å lese, og som jeg skal synke ned i før jeg legger meg til å sove mange kvelder framover. En annen ting er at jeg må bevilge meg sjøl minst én fridag i uka, og passe på å trene. Jeg tror aldri jeg har hatt så elendig kondis som jeg oppdaga at jeg hadde i juleferien – etter halvannen mil med rolig skigåing var jeg helt kaputt første juledag. For å overleve de til tider voldsomme mengdene av lesing og skriving er jeg simpelthen nødt til å komme i bedre form.

Omtrent sånn her var ferien:

jul01

Jeg starta en ny julaftentradisjon med Marthe Maren: skitur istedenfor «Tre nøtter til Askepott» og godterifrokost. Her iført mammas gamle, fine anorakk. Julaften var ellers ganske «same procedure», med mormor, morfar, mamma, pappa, Maia og meg (og Noa, da).

jul02 jul03 jul04 jul05 jul06

jul07

Første juledag var dagen da jeg dro på ski med pappa og Marthe Maren, og motvillig innså at halvannen mil var i overkant ambisiøst. Jeg fullførte kun ved hjelp av min velutvikla stahet. Så var det hytteromjul og hyttenyttår resten, med skiturer, lesing, spising, spilling og lesing:

jul08 jul09

Noa liker å sitte på fanget.

jul10 jul11

Champagne i ølglass og andakt på P1 (!). Det er nyttårsfesten sin, det.

jul12

Skjønner ikke hvordan det pelsdyret orker å ligge foran peisen. Men du kan se på uttrykket hans at han koser seg.

jul13 jul14

Dette er egentlig ikke noe nyttårsforsettinnlegg, men bare noen tanker om hva jeg skal gjøre for å ikke kjøre meg helt ned i kjelleren enda en gang. Jeg kjenner at ferien har gjort meg godt, og at jeg er klar for å stå på litt igjen, men med strek under litt.

Om å (ikke) komme i orden.

Jeg fikk meg sykkel før jeg fikk meg madrass. De første par dagene i Nijmegen følte jeg meg litt som et utenomjordisk vesen som faktisk gikk på beina, og da jeg gikk en tur til universitetet for å finne ut hvor studentadministrasjonen var og hvor jeg skulle møte opp første dagen gikk jeg til helt feil ende av campus. Da jeg spurte en nederlandsk student om veien fikk jeg til svar at det var skikkelig langt unna og at jeg helt klart burde ta bussen. Den andre nederlandske studenten nikka megetsigende, men jeg sa, «neida, det går fint, jeg bare går, jeg.» To uforstående blikk var alt jeg fikk til svar. Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde gått helt fra Bottendaal (området der jeg bor) kunne jeg se at siste rest av forståelse rant ut av dem. Nå, etter snart tre uker på min nygamle svarte tohjuling, har jeg allerede begynt å irritere meg over de idiotene som går på sykkelveiene. (Ja, jeg vil heller kalle dem sykkelveier enn sykkelstier: det er egne trafikklys, og til og med egne felt i rundkjøringer der sykler har forkjørsrett.) Men mer om nederlendere og sykling i et annet innlegg.

Det å komme i orden har vist seg å ta ganske lang tid. De to første ukene på universitetet hadde jeg undervisning hver dag til klokka fem, og siden de fleste butikkene stenger klokka seks her i byen var det vanskelig å få gjort noe særlig med innkjøp. Jeg brukte kveldene på å vaske og ordne på et rotete og relativt skittent kjøkken, skyping og lesing av pensum. Denne uka begynte alle fagene på ordentlig, og jeg har jeg vært på biblioteket til en god stund etter solnedgang, for så å male rommet mitt før sengetid. Det er egentlig lettere å liste opp hva jeg har enn hva jeg ikke har av møbler, og jeg har fortsatt ikke fått endelig opptaksbrev fra Radboud Universiteit sånn at jeg kan få studielån.

Men sykkel har jeg i det minste skaffa, da. (Det er den svarte der på bildet.)

Bruddstykker.

Leste «Kompani Orheim» ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen «Mannen som elsket Yngve» er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si «der borte», og peke, eller vi kan si «langt der borte over fjelltoppen». På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt «sneglehus», det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.

Et forsøk på å blogge igjen.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om livet. Livet i Oslo, livet i forelesningssaler og på bibliotek, inne i krampaktig stille lesesaler og med vaffelrøreflekker på t-skjorta som frivillig kaféarbeider. Livet i kollektivet, med oppvask som tårner seg opp og ned i kummen på kjøkkenet, vaskemaskiner som streiker oftere enn de virker, gamle utklipp fra oppslagsbøker på veggen, den litt rare lukta som møter meg hver gang jeg låser meg inn på gangen, den som lukter litt sånn røykaktig blanda med lukten av te og nyvaska klesvask, men som ofte bare lukter middag, eller om at jeg er den eneste på min side av blokka som har et rom utstyrt med utvendig gradestokk. Livet som går opp og ned. Men dette var vel et slags sammendrag allikevel.

En kan merke at noe er annerledes i osloatmosfæren. For noen dager siden kunne man la øynene hvile på hvite snøfnugg som dalte ned fra himmelen, bli salig i blikket og nesten høre lyden av skøyter med ullsokker i mot skøyteis. En kunne ta litt fart fra toppen av bakken ved Kiwi og skli ned, helt ned, til overraskede utrop fra spanske utvekslingsstudenter. Enda har jeg ikke merka noe til det berømte t-banekaoset som angivelig finner sted hvert år på begynnelsen av vinteren. Men det kommer vel. Snøen kommer vel sterkere tilbake. Snart vil det være fullt av mørke fotspor mot hvitfarga bakke når jeg ser ut og ned på veien og plenen. Snart skal jeg ha mine første eksamener på universitetet. Snart skifter kalenderen til desember, snart skal den premature julemarsipanen i butikkene komme til sin rett, snart er det advent, snart. Men først er det novemberregn og lesesaldager. Og allikevel er det mange små og store ting som holder meg flytende. Utfordringen er å se dem og å la meg selv fortjene å ligge under dyna i flere timer en søndagsmorgen lyttende til studentradioen, lenge nok til at jeg med rette kan kalles sjusover, uten å få dårlig samvittighet fordi jeg lar hodet og kroppen ta en pause.

H0415.

DSC_9963

Utsikten min har fått gardiner siden sist.

DSC_9978

Nøkkelen min har fått en elefantvenn, og fast plass på spiker’n ved døra.

DSC_9985DSC_9979

Mamma og jeg har sydd gardiner, og store puter man kan lage en haug av og synke ned i.

DSC_9965

Den foreløpig eneste veggpynten er bildet Stine malte til meg og gav meg i bursdagsgave.

DSC_9970

Stolen har også flytta inn.

DSC_9967DSC_9969

Av totalt fire møbler på rommet mitt er tre stykker kjøpt på loppis eller Fretex. Kommoden og bordet er i sekstitallsstil – akkurat som stolen, og akkurat som jeg ønska meg.

Her bor jeg. Tenkte bare jeg skulle si fra. (Og jeg har endelig funnet ut av internettproblemene mine. Hurra!)

Forresten så har jeg vaska min første klesvask i vaskeriet. Må bli litt venner med de maskinene der, tror jeg, og når hver vask koster 15 kroner må man samle opp endel før man vasker. Siden jeg har minimalt med møbler går det fint å sette tørkestativet ved vinduet, så det gjorde jeg, og nå skal jeg slutte og bable. Må spise. Og gå på jobb. Svisj.

DSC_9961

Fortellingen «De tre rommene».

DSC_9716

God utsikt til andres privatliv? Check. Pappesker på gulvet? Check. Ekle skap og skitten komfyr? Check. Stygg taklampe? Check. Ny rammemadrass og gammel stol? Check. Positivt førsteinntrykk? Definitivt.

Men, la meg fortelle en historie: De tre rommene. Det var en gang ei jente som hadde problemer med å sovne fordi hun hadde flaksende sommerfugler i magen. Hun måtte allikevel opp kriminelt tidlig neste dag for å dra til Studentbyen og gjøre seg til leietaker. Det bar avsted, og da jenta og mora endelig nådde Studentbyen fikk jenta tre nøkler i handa. Dem skulle hun bruke på å låse opp tre forskjellige rom, og når hun hadde sett seg ut et av dem ville hun få 10 kvadratmeter og halve baderomsriket som lønn for strevet. Dette kunne jo ikke jenta takke nei til, og hun la i vei.  Inn i heisen og opp i svimlende høyder bar det. Jenta skulle se på et rom i 6. etasje, men der fant hun bare svinesti og oppvask, så hun bestemte seg for å prøve lykken på neste sted. De to siste nøklene i hånda hennes viste seg å være naborom, og hun vred hendene både lenge og vel før hun omsider bestemte seg for det rommet uten flekker på veggene. Jenta ble venner og vel forlikt med kundebehandlerinnen, og fikk dermed gjort seg til leietaker med 10 kvadrat og halve badet attåt. Om bæringa opp trappene til fjerde etasje kunne jeg også fortalt, men det var en annen historie.