Fjelltur og fjellfestival.

Fikk såvidt tid til å pakke meg ut av de digre koffertene og puste ut etter flyttesjauen fra Nijmegen før tursekken igjen skulle pakkes. Jeg skulle på «Jubeltur» i Jotunheimen og ende opp på Vinjerock. For en innesittende og bleik akademiker som meg blei det en seig tur, men det hjalp veldig at gjengen jeg var så heldig å tilbringe tre dager i fjellheimen med både hadde godt humør og bar sekken min når det røyna på. Da jeg kom fram til Eidsbugarden og Vinjerock forrige torsdag var det med sekken på ryggen, hodet heva og noen små skavanker. Ryggen strakk seg dessuten et par millimeter ekstra av stolthet over å ha forsert 1200 høydemeter opp til Kvitskarstind, 2193 moh, dagen før. Jeg så både røde, gule og blå stjerner da jeg hadde karra meg opp på toppen, men jeg er veldig glad for at staheten min viste seg å være intakt og at jeg hadde en halvsmelta Toppris å styrke meg på mens jeg glante utover det som føltes som halve Norge.

Dag 1: Gjennom Svartdalen til leiren ved Torfinnsbu

DSC_1511

Veldig bratt og trått, men vi var ved godt mot.

DSC_1498 DSC_1527

Jotunheimen er mye stein..

DSC_1591

Godt å komme fram til leiren og slappe av i kveldssola.

Dag 2: Topptur til Kvitskarstinden

DSC_1617

De fine «turleiaradn» våre, Randi og Åslaug, som både holdt oss i øra og i handa alt ettersom.

DSC_1657

Det obligatoriske «yesss, vi greide det!»-bildet på toppen av Kvitskarstind. Tror faktisk ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at jeg var den gladeste (og mest letta).

DSC_1707

DSC_1726

Min fantastiske navnesøster (og sjukesøster) som både plastra meg etter alle kunstens regler og bar sekken min (med glede) hele dagen.

Dag 3: Straka vegen til Vinjerock

DSC_1760 DSC_1763

Her var det ikke akkurat topp stemning, hehe.

DSC_1781

Men så var Bygdin i sikte, og Randi kunne melde om at det var fire kilometer (i luftlinje) til Eidsbugarden!

DSC_1788

Vi festa blikket på festival-lavvoene langt der borte, og gikk på det vi hadde det siste stykket.

Og så var det bare å «kosa seg» på Vinjerock! Der venta Marthe Maren (aka dronninga av myggspray) med tikroninger til dusjen på Fondsbu turisthytte, og jeg stupte under strålene mens hu satte opp teltet.

DSC_1791

Utslitte som vi var endte vi opp med å overvære torsdagskveldens konserter fra teltet, og var over oss av lykke over den utrolig, utrolig fine utsikten.

DSC_1855

Folka på Vinjerock er stort sett friluftslivelskende mennesker, og uniformen blir derfor deretter (og man er jo tross alt på over 1000 moh). I tillegg til ullgenser og/eller fargesterke jakker var det mange som fløy rundt med grønne singelluer fra Turistforeningen.

DSC_1880

Fredagskvelden bød på superbra fotolys, så da tok jeg meg en liten runde med kameraet.

DSC_1865

Fine festivalfjes!

DSC_1889DSC_1900

En representativ camp med hyggelige folk!

Lørdag morgen blei Marthe Maren og jeg med på en liten topptur for jenter med innlagt yogatime. Absolutt ikke den verste starten på dagen jeg har hatt.

DSC_1976

Mens vi satt der oppe og koste oss i sola løp det folk forbi som var med på Vinjerock sin lagkonkurranse («Multisport»), her representert ved dem Marthe kalte «Banan A» og «Banan B».

DSC_1981

DSC_2045

Hadde Store Vinje hatt tak hadde det uten tvil løfta seg da Odd Nordstoga entra scenen. Så god konsertstemning er det sjelden man opplever! Siden ingen ting egentlig kunne toppe Odd tusla vi etterhvert opp til teltet og utsikta igjen (men jeg stakk en liten svipptur nedom festivalområdet for å danse til Lemaitre før kvelden var omme).

DSC_2053 DSC_2062

Åh. Jeg kosa meg glugg ihjel! Savner fjellene og friluftslivet allerede, så det spørs om ikke jeg må bevilge meg en telttur til i løpet av sommeren. Å spise frokost i lyngen, hente vann (og dusje) i fossen, skue utover fjell og daler og ta livet med ro.. Ingen ting kan måle seg med det. Sleng på et par kjempefine konserter, masse friluftsaktiviteter og lokalbrygga øl i tillegg, så har du Vinjerock.

Uitstapje: Den Bosch.

Jeg er fortsatt mett. For snart fem timer siden spiste jeg den største krembolla jeg noen sinne har spist (jeg er faktisk ikke sikker på om jeg har spist en krembolle før), og det faktum at jeg fortsatt ikke er sulten (snarere litt småkvalm) forteller meg at den antagelig burde ha blitt delt med noen. Men siden jeg tok turen til Den Bosch (‘s-Hertogenbosch hvis man skal være korrekt) på egenhånd, og siden jeg hadde fått streng beskjed av studievenninne Linda om at jeg måtte spise en bossche bol hvis jeg dro til hjembyen hennes, var det jo ingen vei utenom. Til ære for bloggen tok jeg før- og etterbilder:

DSC_8136 DSC_8137

Den var faktisk veldig god, men jeg tror som sagt jeg deler den med noen neste gang. Jeg ser forresten et begynnende mønster her når det gjelder å spise søte kaloribomber i ulike nederlandske byer – da jeg dro til Groningen var det poffertjes som stod på menyen. Dette mønsteret avspeiler også et faktum som gjelder mange nederlandske spesialiteter: de inneholder stort sett mengder av fett og/eller sukker.

Jeg hadde faktisk et annet ærend i Den Bosch også, utenom å spise digre kremboller, og det ærendet var så kjedelig som at jeg trengte ei jakke. Den jakka jeg ville ha fantes å få kjøpt på Zara, og .. Nijmegen har jo vanligvis det meste man trenger, men Zara finnes altså ikke her i byen. Dermed dro jeg likesågodt på en liten dagstur til Lindas fødeby, som hun stadig skryter av. Etter at jakka var kjøpt tilbragte jeg et par timer med å vandre rundt i sentrum av byen, og fikk egentlig en ganske liknende «byfølelse» som den jeg har i Nijmegen. Den Bosch er litt større, og har dermed et større sentrum også, men ellers følte jeg ikke at det var så annerledes atmosfære. Folks «lynne» virker ganske likt som her – avslappa og over middels folkelig. Det som slo meg var hvor utrolig mange kaféer og spisesteder det var over alt, og hvor digert torget var. Jeg syns egentlig at torget her i Nijmegen er ganske luftig, men kontrastene mellom de trange, koselige gatene og de digre åpne plassene er en god del større i Den Bosch.

DSC_8117 DSC_8127 DSC_8110

Jeg syns det er litt festlig at en gate kan hete «Bak rådhuset».

DSC_8113

Litt «galtvortfølelse» over den bygningen til høyre der. Tror det var riksarkivet.

DSC_8111 DSC_8101 DSC_8130 DSC_8100 DSC_8134Og til slutt sier man (på ekte brabantsk): houdoe!

Lørdagsmarkedet i Nijmegen.

Hver lørdag etter frokost tar jeg på meg sekken og går på Nijmegens ukentlige marked. Det er så mye morsommere enn å gå på matbutikken og handle, og så er det en fin måte å støtte opp om lokale bønder på. Man kan gå fra bod til bod og glede seg over alle fargene, og så kan man velge ut de saftigste plommene og de fineste gulrøttene fra én selger, mens en annen kanskje har eplene du er på jakt etter. Det finnes boder med bakervarer, klær, fisk, kjøtt, metervarer, postkort, sykkelutstyr, tapasretter, frukt, blomster, ost, og grønnsaker. Jeg bruker markedet hovedsaklig som frukt- og grønnsakshandel. Her foregår det stort sett på «gamlemåten»: man sier til de som selger hva man vil ha, og hvor mye. Det har medført at jeg har blitt ganske stø på hva grønnsaker og frukt heter på nederlandsk etterhvert, men jeg har også begynt å få en litt bedre følelse av hvor mye «en halv kilo» er.

DSC_8064 DSC_8066 DSC_8068 DSC_8073 DSC_8074 DSC_8070

Her er gårsdagens fangst:

DSC_8087 DSC_8096

Gleder meg til å lage grønnsakssuppa med rotgrønnsaker, hvite bønner og sopp som jeg fant oppskrift på i går!

Uitstapje: Groningen.

«Uitstapje»? Det er nederlandsk, og betyr (liten) utflukt. Forrige fredag tok jeg med meg kameraet og nysgjerrigheten til Groningen, en nordlig by i Nederland. Det er en utprega studentby, akkurat som Nijmegen, og jeg blei fortalt at en fjerdedel av innbyggerne er studenter.

Det hele starta med at jeg kjøpte en billig dagsbillett, og tenkte at jeg skulle bruke den på å utforske en ny nederlandsk by. Sjøl om Nederland er et ganske lite land (du kan reise helt fra sør til nord på 3-4 timer med toget) med godt utbygd tognett har jeg ikke vært så flink til å utnytte det. Jeg har vært et par ganger i Amsterdam for å gå på konserter, og én gang i Utrecht (som er en utrolig fin by – dit må jeg snart dra igjen), men ellers har det vært bedrøvelig lite reising. Så det var det på tide å gjøre noe med. Jeg tenkte rett og slett at det smarteste måtte være å utnytte sjansen denne dagsbilletten gav, og reise (nesten) så langt til en annen kant av landet som mulig. Dermed falt valget på Groningen, rett og slett fordi magefølelsen sa at det kunne være et bra sted å starte. Dessuten kom jeg i kontakt med ei nederlandsk jente ved navn Marlou (hun har en fin blogg om reising) som gjerne ville være guide, og som til alt overmål kunne flytende norsk. Så – bli med meg på tur til Groningen!

Vi starter på toget. Turen tok mindre enn to og en halv time, og jeg var litt spent på hvordan landskapet ville se ut etterhvert som jeg suste nordover. Ville det endre seg, ville utsikten bli annerledes enn den jeg kjente fra sør? Nei – det kan jeg si med én gang.. Nederland, på denne strekningen i alle fall, ser ganske likt ut hele veien: grønne jorder så langt øyet kan se, noen rekker av trær hist og her, kuer og sauer, industriområder, og byer med mørkebrune mursteinshus. Generelt syns jeg landskapet er prega av plutselige, skarpe overganger: kulturlandskap. Urørt natur er en mangelvare.

DSC_5879 DSC_5888 DSC_5901

Vel framme på Groningen stasjon møtte jeg Marlou. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde snakka norsk på en stund, og var litt rusten, men jeg syns ikke det var noe problem å forstå henne. Det morsomme er at hun har en dialekt som kan minne veldig om arendalsdialekt, men hun har jo aldri bodd på Sørlandet (derimot på Vestlandet og i Trondheim). Jaja. Her er hun, hvertfall, fotografert i Prinsentuin («Prinsens hage»):

DSC_5910

For en som meg med en helt elendig stedssans er det godt å ha en person som er kjent. Uten kyndig guiding av Marlou hadde jeg nok totalt oversett den porten som leda inn hit:

DSC_5903 DSC_5905 DSC_5908

Dette var en av mange såkalte «hofjes» som finnes i Groningen (de finnes også i andre byer), der folk .. bor. Rett og slett. Det er bare at de har en åpen plass mellom husene, og har inngangsdørene sine vendt mot denne plassen – ikke mot gata. I tillegg til at det ser utrolig koselig ut å bo der, selvsagt. Vi tusla innom flere av dem, og alle framsto for meg som små fredelige oaser midt i byen. Litt sånn så byen ut ellers, utafor disse små «enklavene»:

DSC_5911 DSC_5921

Mens vi vandra rundt i de trange gatene spurte Marlou meg, «har du noen gang spist poffertjes?» Jeg hadde aldri hørt om det en gang, men da jeg fikk vite at det var minipannekaker (hva er det med Nederland og pannekaker, egentlig?) bestemte jeg meg for å teste det ut. Vi gikk til et ganske kitchy sted midt på torget og fikk servert ti bittesmå pannekaker hver, fulle av smør, med et lass melis på toppen. En kaloribombe av dimensjoner, og veeeldig søtt, men det er jo ofte nederlandsk bakverk. Og det var godt!

DSC_5916DSC_5917

(Sjekk den mursteinen av en smørklump..)

DSC_5924 DSC_5933

Vi avslutta vandringa på Humanistisk fakultet på universitetet, der en av Marlou sine favorittrestauranter også lå. Så tok hun et småteit hoppebilde av meg, bare for å ta et «jeg var her!»-bilde.

DSC_5947

Etter en lang dag med vandring rundt i byen var det på tide å komme seg sørover igjen, og før jeg satte meg på toget måtte jeg bare ta noen bilder av stasjonen. Groningen stasjon må være den fineste jernbanestasjonen jeg noen gang har vært på.

DSC_5948 DSC_5951

Og så toga jeg ned til Nijmegen igjen, mens himmelen mørkna og regnet sildra nedover rutene. Det var deilig med en uitstapje, og det blir forhåpentligvis flere av dem. Byer jeg har på lista er ‘s Hertogenbosch, Haarlem og Maastricht (og jeg er åpen for andre forslag!). Hvilken som blir neste by ut veit jeg ikke, men jeg lover å rapportere om neste uitstapje også!

En veldig oransje dag.

DSC_4349

Dette er Karlijn, min nye bofelle siden jeg flytta inn på et stort loftsrom for et par måneder siden. I forgårs feira jeg Koninginnedag (dronningens dag) med henne og to av venninnene hennes, og hun hadde ikledd seg en original «krone» i anledning dagen. Dagen fortona seg ganske likt som 17. mai, bare uten barnetoget, og med oransje effekter isteden for bunad. Vi starta dagen i Goffertpark, der det var et enormt loppemarked og masse, masse folk.

DSC_4369

DSC_4365

Som 17. mai er også Koninginnedag i stor grad en dag for barna. Men jeg fikk inntrykk av at de nederlandske barna var mer aktive deltakere enn norske barn kanskje er på 17. mai – de går ikke bare rundt og spiser is og pølser hele dagen, men er også med å bidra til feiringa ved å selge f. eks. muffins, som de to småjentene her. Andre barn hadde tatt med seg instrumentene sine, og stilte seg opp forskjellige steder for å spille og tjene noen småmynter:

DSC_4457

Vi var så heldige å få overvære en liten fiolinduett!

DSC_4372

DSC_4422

DSC_4398

DSC_4442

På ettermiddagen tok  vi turen til Oranjepop som fant sted i en av parkene i byen, der vi først så et par konserter og spiste flamsk pommes frites.

DSC_4561

DSC_4604

Innimellom konsertene gikk jeg på jakt etter mennesker som hadde stæsja seg med oransje effekter. Det er mange måter å løse dette på – her har jeg samla et lite utvalg.

DSC_4541

DSC_4544

DSC_4552

DSC_4549

DSC_4550

DSC_4535

Barna var travelt opptatte med å samle plastglass de voksne hadde kasta på bakken:

DSC_4538

Så avslutta vi kvelden med det som virkelig gjorde dagen min: stilledisco! Et fantastisk konsept, der DJen snurrer plater på et anlegg som overfører lyden trådløst til et sett hodetelefoner. Dermed ender man opp med en gjeng mennesker som står og danser sammen, og som hører den samme musikken, noe som skaper en liten «boble» som utenforstående ikke kan ta del i. Det var en litt annen atmosfære enn på et vanlig dansegulv, ettersom man følte seg litt mer i sin «egen verden», og dermed kanskje turte å slippe seg mer løs, samtidig som det tidvis brøt ut allsang og synkron klapping. Og det beste var at platene som blei spilt kun var av typen gammeldags dansemusikk – rock, pop, reggae og latino, noe som gjorde at mangfoldet blant danseløvene var stor. Kort sagt, jeg hadde det utrolig gøy, og glemte tida og alle bekymringer. Vi blei der med hodetelefonene på i timevis, helt til beina våre ikke orka mer.

DSC_4605

DSC_4611

DSC_4639

DSC_4628

Favorittbilder: de første ukene.

De første ukene i et nytt land gjelder det å bruke kameraet flittig, for da er alt nytt. Etterhvert som man slår seg litt til ro, blir syn du først syntes var merkelige og eksotiske til hverdag. Her er Varanasi slik jeg så den med nye øyne i september:

Utsikt fra takterrassen.

En far (med rød neglelakk!) og sin lille gutt på en hinduhøytidsdag der man barberer av håret til sønnene sine og ofrer det til en gud.

Et bilde tatt samme dag som det over, på hovedgata i Assi.

Et ganske vanlig skue..

Søte, men smittebærende griser. Indere flest skyr dem som pesten.

En mann som jobber på i en stor vevebedrift eid og drevet av muslimer i Varanasi. Han jobber med en silkesari - Varanasis mest berømte eksportvare.

Her går jeg forbi omtrent hver dag.

Klesvasken til naboen.

En av Varanasis mange "gallier". "Galli" betyr trang, ofte steinbelagt gate.