Om mine byks ut i verden i 2011.

Hvis jeg skulle nevne to ting som jeg mener karakteriserer året som gikk, så måtte det bli nye, gode venner og nye språk og land. Ofte i kombinasjon. Egentlig er nok dette innlegget mer en liten tankestrøm rundt hva jeg har lyst til at skal være karakteristisk for hvordan 2011 var for meg enn hvordan det, sånn helt objektivt, var. Jeg bruker en Moleskineplanlegger hvert år (dette er mitt tredje år med samme planleggeren – jeg elsker den!), som jeg er helt avhengig av – hele livet mitt står i den. Lurer jeg på hvordan 2010 eller 2011 var med tanke på hendelser (forelesninger og eksamener, jobbedager, sykedager, besøk av eller hos venner, fester, konserter, styremøter av ymse slag..) er det bare å slå opp. Alt står der. Men det jeg setter mest pris på fra året som gikk er at jeg fikk reise til steder jeg aldri hadde vært før, lære meg språkene og kulturene i noen grad, og at jeg fikk noen bekjentskaper som jeg uten å nøle vil kalle venner. Som har sendt meg postkort og lange mailer. Som jeg skal se igjen.

Men først besøkte jeg en «gammel venn», ei som jeg ikke hadde sett på to år. Hun heter Khuki, og bor i Bangladesh. Jeg var egentlig på et «offisielt oppdrag» for Buskerud KFUK-KFUM, men tillot meg et par dager ekstra opphold sånn at jeg kunne dra til Chandpur og besøke Khuki og familien.

Khuki er utdanna lærer, og tok meg med på jobb en dag. Skolen hun underviste ved lå i en liten landsby med spredt bebyggelse et stykke utafor byen som var omgitt av grønne åkre, altså et deilig fredelig sted.

Jeg var stort sett omgitt av en skokk med barn som stadig prøvde å si noen engelske ord og fraser til meg, men da jeg skulle være med å leike var språkforståelsen oss imellom såppass utilstrekkelig at jeg bare måtte be dem demonstrere leiken en gang først. Da gikk det imidlertid fint! Banglaen var rusten, men med barn funker det ofte overraskende greit uansett språknivå.

Så hopper vi et par måneder fram, nærmere bestemt til juni, da jeg var på Nordkurs på Island for å lære islandsk (se innlegg som er tagga med island for ord og bilder om det).

Der møtte jeg en gjeng fantastiske skandinaviske språknerder!

 Vi la ut på diverse utflukter sammen, blant annet til Vestmannaeyar, der jeg befinner meg på bildet over.

Det blei dobbel kulturutveksling – jeg lærte masse om våre kjære naboland, samtidig som jeg selvfølgelig lærte en god del om Island. Jeg lærte for eksempel at dansker har en imponerende evne til å kverne ut den ene nasjonalromantiske visa etter den andre (se bildet) og at finner generelt er reserverte i begynnelsen, men mykner opp etterhvert. (For å nevne noe.)

På dette bildet befinner de seg som jeg blei aller best kjent med – målet mitt er å se dem igjen en eller annen gang i løpet av 2012! (Arnfrið, Johanna, Julia og Hilde: jeg lover at jeg skal prøve.)

Da jeg forlot Island og Reykjavík føltes det litt som å forlate hjemstedet sitt uten å vite når man får komme tilbake. Det var virkelig fire utrolig bra uker. Så, i juli, befant jeg meg på et annet forblåst øysamfunn, nemlig Træna.

 Der var jeg, i motsetning til i 2010, med som frivillig, og fikk et nytt perspektiv på favorittfestivalen min. Samtidig traff jeg hyggelige mennesker, og et av disse var Gosia (eller Małgorzata, som hun egentlig heter, men jeg er vederstyggelig dårlig på polsk uttale).

Her sitter hun ved teltet mitt etter at vi har sittet oppe hele den siste midnattsolnatta og snart må komme oss på hver vår ferge inn mot fastere land. I år er planen å besøke henne i Manchester, der hun bor og studerer medisin.

Og før jeg visste ordet av det stod jeg ovenfor en av mitt livs hittil største utfordringer, nemlig det å skulle leve, studere og bo i India i fire måneder. Jeg gjorde to gode valg i forbindelse med den turen: jeg valgte å bo hos en familie mens jeg var student i Varanasi, og jeg valgte å stole på en fyr jeg møtte helt tilfeldig på en restaurant i Delhi i løpet av den første uka.  Det resulterte i at jeg nå kjenner en familie i Varanasi som ser på meg som en datter/søster, og at jeg har fått en indisk venn ved navn Vipin som snakka med hele familien min på Skype på julaften i år.

Her er vi på vei til kinoen for å se «Bodyguard», en av de store bollywoodblockbusterne som kom i 2011. På bildet (fra høyre): Malti, min vertsmor, Rani og Aswani, hennes to barn, og Munni, hennes svigerinne.

Vipin i Hauz Khas village, en av de siste dagene vi hang sammen i Delhi før jeg dro hjem til jul. Vi veit ikke når vi ses igjen, men en dag skal han i hvert fall komme på norgesbesøk – det har han lovt meg.

Uten menneskene jeg har møtt på de forskjellige reisene jeg har vært på i år (jeg kunne nevnt flere enn de ovenfor) hadde jeg ikke følt meg så vel på de stedene jeg var, og heller ikke lært så mye nytt – det være seg språk, kultur, eller ting man bare lærer om livet.

Og, bare for å ha sagt det, så kunne heller aldri 2011 blitt et så fint år uten venner og familie som var der fra før, og som fortsatte å være der – også når jeg kom hjem. Begge deler er like viktige.

Reklamer

Sprett-opp-minner #2.

Gopalgonj er og blir det stedet der jeg følte meg mest hjemme. Jeg tok buss til og fra helt på egenhånd, med tilhørende elvebåttur.

Den første kvelden gikk jeg meg en tur, og blei invitert hjem til en helt fremmed fyr. Jeg hadde hele gjestehuset for meg sjøl den uka jeg var der, mashien var verdens søteste lille dame som alltid smilte til meg, og KFUK-damene og alle ungdommene jeg møtte var helt fantastiske. Jeg besøkte mange forskjellige folk, overnatta hos fine Mou, lærte verdens kuleste grønnsakssang.. Jeg kunne nevnt hundrevis av grunner til at Gopalgonj har en spesiell plass i hjertet mitt.

Foran alle disse barna fikk jeg lære min første, skikkelige banglasang. Det var Dipa(di) som egentlig bare skulle ta meg med så jeg skulle få se hvordan hun hadde sangtimer med en gruppe vanskeligstilte barn, og jeg trodde bare jeg skulle sitte og følge med. Slik blei det ikke. Sangen de sang, «Ekbar jete dena», var så utrolig fin, og jeg prøvde så godt jeg kunne å synge litt med. Så spurte jeg om hun ikke kunne skrive ned teksten til meg med latinske bokstaver, og plutselig satt jeg med mikrofonen og sang ord jeg ikke skjønte bæret av foran alle disse barna. Det er et sånt minne jeg aldri glemmer.

Dipadi og lillesøstra hennes skulle også lære meg å danse. Jeg var hjemme hos dem hver dag en halv uke, og hadde intensive dansetimer. Det var liten plass og varmt, jeg blei utrolig sliten og svett, og jeg følte meg som alt annet enn noen dancing queen. Men sørenmeg lærte jeg ikke en dans også.

Før jeg hadde vært i Gopalgonj hadde jeg bare sett mursteinsskorsteinene på avstand, gjerne når vi dro på utflukter ut av hovedstaden Dhaka, der man kunne se skoger av dem stikke opp av det ellers flate landskapet. I Gopalgonj befant jeg meg plutselig rett i nærheten av en, og i følge med ei av de som jobba på KFUK gikk jeg til og med opp der hvor denne mannen er på vei. Det var rart, og veldig varmt under beina (under der han fyren med rød t-skjorte står befinner ovnen seg – den som brenner mursteinene). Jeg brukte det lille jeg kunne av bangla til å snakke med mennene, og jeg kan bare tenke meg hvor utrolig merkelig de må ha syntes at det var å møte ei hvit, ung jente som plutselig dukka opp og ville se hvordan de jobba.

En dag skal jeg dra tilbake. Og kanskje jeg kan få dreisen på måten man drikker vann på også? Hvis Mou greide å lære meg hvordan man spiller harmonium, kan hu sikkert lære meg dette også.

Amar shonar Bangla..

Sprett-opp-minner #1.

Det er som å se gjennom den gale enden av kikkerten. Som å lese en eventyrbok med sprett-opp-figurer som dukker opp mellom bølgene i det som er et stort hav av sammenfiltrede minner. Et åtte måneder stort hav.

01bangla

Hete solstråler. Lukten av banglate. Rickshawer som klirrer med sykkelbjeller for å komme seg frem mellom folk og biler og hull i veien. Ofte besvart av intens tuting fra biler, folk ligger på hornet, lyder over alt. Pruting med CNG-sjåfører og rickshaw-wallaer, jeg begynner å klare å ta meg fram i en by med et svimlende antall millioner mennesker, jeg kan si høyre, rett fram, venstre, stopp. Og takk.

02bangla

Jeg kan ordet for mango også, «aam». Mangoene, som jeg kun har sett i fruktdisken med «Bama – fem om dagen» påklistra, vokser på virkelige trær midt i hovedstaden.

03bangla

Jeg tilbringer om lag en tredjedel av banglalivet mitt sovende inne i kokonger av myggnetting.

04banglaa

Om kvelden synger ikke bare gresshoppene, men også tik-tikien.

04bangla

Disse, mine medsammensvorne, stod muligens for godt over den neste tredelen av tida. Vi var jo bideshi.

06bangla

De fleste kjæledyrene spiser ris. Jeg spiser mer ris i løpet av ei uke enn jeg ville spist på et halvt år i Norge. Ris er et stikkord.

07bangla

Bønder som steller med rismarkene sine, holder dem fuktige nok, tråkker rundt med gjørme til langt oppå leggen, passer på livsgrunnlaget sitt.

08bangla

Jeg blir etterhvert ganske dreven i å spise ris og dal ved bruk av høyre hånd og skyve-på-maten-med-tommelen-teknikk. Jeg blir flinkere i bangla, jeg møter stadig nye folk, stadig nye KFUK-damer, mashier som blir henrykt av å få kle meg opp i sari eller å lære meg å lage rismel for hånd, jeg kan snakke, holde små samtaler, skjønne litt mer av hva folk ler av. For folk ler mye. De smiler mye. Jeg blir møtt av åpne armer.

09bangla

Kvinner uten sko med vakre sarier. I mikrokredittgruppene trer de fram fra sine vante plasser ved gryter og med barn i skjørtene, de har også et ønske om å bidra økonomisk, de vil mer enn det samfunnet forventer av dem.

10bangla

Barn som du føler ser alt inni deg med sine gjennomborende blikk. De ser at du er i uvant terreng, de ser at du er «bare på besøk», de ser at du ikke helt skjønner deg på alle spillereglene.

11bangla

Barn som skriver disse uvante tegnene hengende fra linja om igjen og om igjen i khataene sine.

12bangla

Barn som ber deg tegne noe på tavla, og du prøver å tegne en slags elefant. I øverste hjørne i kjent «la stå!»-stil står det at elevene egentlig har bangla nå, og det er der man kan trekke paralleller, man kan se at barn er barn og at barn elsker sidesprang og krumspring, for de vil høre den norske nasjonalsangen også. Og jeg vil høre dem synge noe, såklart.

Ami aro likbo, kintu ekhon ami ghumabo.

Operasjon hvit brud 01.

Angela og Shirleen, to av jentene som er på utveksling hos Buskerud KFUK-KFUM og Lier TenSing fra YWCA of Bangladesh, drømmer om å gifte seg i en «vestlig», hvit brudekjole. I Bangladesh er det vanlig å gifte seg i nydelige, glitrende sarier med masse gullsmykker til, noe som jeg syns er minst like fint. I India blir det vanligere og vanligere å være hvit brud, og da er det vel bare et spørsmål om tid før det «sprer seg» til Bangladesh også.. Jeg var i to bryllup da jeg var i Bangladesh, og begge var kristne (jeg har skrevet om det første her og det andre her). De har så langt ikke adoptert vår tradisjon med hvit brudekjole, men derimot har ofte kristne bruder hvitt slør.

Da vi gikk forbi utstillingsvinduet til Agape (en brudekjolebutikk i Oslo sentrum) for noen dager siden, fikk både Angela og Shirleen stjerner i øynene. «Ååh, wow..» Vi nøyde oss med å ta bilde utafor butikkvinduet siden vi hadde en avslutningsmiddag med resten av Ungdommens Klimatoppmøte å rekke, men jeg foreslo at vi kunne stikke innom en annen dag og spørre om de kunne få prøve en kjole.

DSC_4782

Dagen to små drømmer gikk i oppfyllelse var torsdag 11. juni, så nå legger jeg ut et innlegg dedikert til hver av dem – de er så utrolig nydelige begge to.

Spor i panna.

Åtte måneder i Bangladesh gjør noe med deg, og med meg har disse månedene satt sine spor midt mellom øyenbryna mine.

DSC_3079DSC_3083DSC_3101

En sånn liten boks med 5 (jeg har tatt ut den ene) klistremerker, «tip» på bangla og «bindi» på hindi, koster deg 20 kroner på Indiska. De er fine til å innlede samtaler med folk også – en fyr på 7 Eleven i Drammen la merke til den, og sa at han hadde sett ei annen jente som hadde det i byen. Så det er flere enn meg. Creds til Stine som kjøpte det til meg i bursdagsgave!

Vi lar Wikipedia snakke:

A bindi (from Sanskrit bindu, meaning «a drop, small particle, dot») is a forehead decoration worn in South Asia (particularly India) and Southeast Asia. Traditionally it is a dot of red color applied in the center of the forehead close to the eyebrows, but it can also consist of a sign or piece of jewelry worn at this location.

Shanglabangla!

Ny tumleplass.

DSC_2275

Ja, hallo, ja – hei. Jeg får hilse pent på Internett, sjøl om vi kjenner hverandre ganske godt fra før. Jeg heter Heidi og jeg skjeler og har vært i Bangladesh og sånt. Se der, det var jo ganske mye personlig informasjon i det første innlegget. Ellers sier man jo at et bilde sier mer enn 10 ganger 100 ord. Da tror jeg det skal bli sagt ganske mye i denne bloggen, jeg. Frøken D40 og jeg har mye på hjertet, og det var tid for å finne en ny tumleplass.