Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.

En veldig oransje dag.

DSC_4349

Dette er Karlijn, min nye bofelle siden jeg flytta inn på et stort loftsrom for et par måneder siden. I forgårs feira jeg Koninginnedag (dronningens dag) med henne og to av venninnene hennes, og hun hadde ikledd seg en original «krone» i anledning dagen. Dagen fortona seg ganske likt som 17. mai, bare uten barnetoget, og med oransje effekter isteden for bunad. Vi starta dagen i Goffertpark, der det var et enormt loppemarked og masse, masse folk.

DSC_4369

DSC_4365

Som 17. mai er også Koninginnedag i stor grad en dag for barna. Men jeg fikk inntrykk av at de nederlandske barna var mer aktive deltakere enn norske barn kanskje er på 17. mai – de går ikke bare rundt og spiser is og pølser hele dagen, men er også med å bidra til feiringa ved å selge f. eks. muffins, som de to småjentene her. Andre barn hadde tatt med seg instrumentene sine, og stilte seg opp forskjellige steder for å spille og tjene noen småmynter:

DSC_4457

Vi var så heldige å få overvære en liten fiolinduett!

DSC_4372

DSC_4422

DSC_4398

DSC_4442

På ettermiddagen tok  vi turen til Oranjepop som fant sted i en av parkene i byen, der vi først så et par konserter og spiste flamsk pommes frites.

DSC_4561

DSC_4604

Innimellom konsertene gikk jeg på jakt etter mennesker som hadde stæsja seg med oransje effekter. Det er mange måter å løse dette på – her har jeg samla et lite utvalg.

DSC_4541

DSC_4544

DSC_4552

DSC_4549

DSC_4550

DSC_4535

Barna var travelt opptatte med å samle plastglass de voksne hadde kasta på bakken:

DSC_4538

Så avslutta vi kvelden med det som virkelig gjorde dagen min: stilledisco! Et fantastisk konsept, der DJen snurrer plater på et anlegg som overfører lyden trådløst til et sett hodetelefoner. Dermed ender man opp med en gjeng mennesker som står og danser sammen, og som hører den samme musikken, noe som skaper en liten «boble» som utenforstående ikke kan ta del i. Det var en litt annen atmosfære enn på et vanlig dansegulv, ettersom man følte seg litt mer i sin «egen verden», og dermed kanskje turte å slippe seg mer løs, samtidig som det tidvis brøt ut allsang og synkron klapping. Og det beste var at platene som blei spilt kun var av typen gammeldags dansemusikk – rock, pop, reggae og latino, noe som gjorde at mangfoldet blant danseløvene var stor. Kort sagt, jeg hadde det utrolig gøy, og glemte tida og alle bekymringer. Vi blei der med hodetelefonene på i timevis, helt til beina våre ikke orka mer.

DSC_4605

DSC_4611

DSC_4639

DSC_4628

Tiddelibom.

I dag lå det et anseelig snølag på bakken da jeg våkna. Det er jo ikke hver dag sånt skjer her i Nijmegen, så derfor fikk herr D90 bli med ut da Emma inviterte meg ut på en «promenad» (hun er svensk).

DSC_3793

Vi gikk til Kronenburgerpark. Der står det et digert, «hårete» tre som alltid fanger oppmerksomheten min. Jeg syns det ser ut som en gammel, langhåret hippie. Legg merke til måka som troner på toppen – derfra kan den se utover hele Nijmegen.

DSC_3796

Hils på Emma! Hun er på «utbyte» fra Lunds universitet, og går master i fransk. Men hun er ikke dårlig i lingvistikk heller, og hun er like språknerd som meg. Dessuten elsker hun Ylvis! Vi spiser middag sammen stadig vekk, og det er deilig å ha noen å snakke «skandinavisk» med.

DSC_3807

Sånn her så gata mi ut i dag.

DSC_3811

Sykkelveskene mine har fått et fint snølag på seg, og likner nesten røde kaker med melis på.

DSC_3810

Men så var det inn igjen!

Om å miste krefter, samle krefter, og å beholde dem.

Jeg får si (nesten som Herreavdelingen): det har vært litt av et år. Siden jeg blei ferdig på Blindern og flytta  til Nederland har det vært som å dumpe ned på en fremmed planet sånn studiemessig. Plutselig har jeg måttet skrive masse oppgaver, presentere studier innen felt jeg knapt/aldri har vært borti før, lese en haug med artikler og, ikke minst, kjenne på følelsen av å ikke forstå, følelsen av å ikke strekke til, følelsen av å få karakterer i alle valører. Jeg har virra rundt i fullstendig ukjent terreng det meste av tida, og har virkelig lagt merke til (og gleda meg over) de få øyeblikkene der jeg kjente at jeg var på trygg grunn. Forholdene tatt i betraktning har det meste gått bra, men ikke uten at det har kosta krefter. Det første semesteret er ennå ikke ferdig, men nå er det «bare» eksamener som gjenstår stort sett, og jeg har bestemt meg for at studiehverdagen min skal bli litt annerledes framover. Det vil si, hverdagen skal bli annerledes.

I juleferien tok jeg meg helt fri, og kjente hvordan kreftene pipla tilbake gjennom boksidene fra Tove Nilsens «Skyskraperengler»-trilogi eller bare å sitte foran en ovn med fyr i med Noa inntil meg. Jeg var ganske utmatta i november/desember, og sjøl om jeg elsker det jeg studerer skal jeg tillate meg å lese litt andre ting også. Rett og slett fordi det gir meg energi. Derfor fikk Knausgårds «Ute av verden» bli med til Nijmegen i kofferten – det er en roman som jeg har gleda meg lenge til å lese, og som jeg skal synke ned i før jeg legger meg til å sove mange kvelder framover. En annen ting er at jeg må bevilge meg sjøl minst én fridag i uka, og passe på å trene. Jeg tror aldri jeg har hatt så elendig kondis som jeg oppdaga at jeg hadde i juleferien – etter halvannen mil med rolig skigåing var jeg helt kaputt første juledag. For å overleve de til tider voldsomme mengdene av lesing og skriving er jeg simpelthen nødt til å komme i bedre form.

Omtrent sånn her var ferien:

jul01

Jeg starta en ny julaftentradisjon med Marthe Maren: skitur istedenfor «Tre nøtter til Askepott» og godterifrokost. Her iført mammas gamle, fine anorakk. Julaften var ellers ganske «same procedure», med mormor, morfar, mamma, pappa, Maia og meg (og Noa, da).

jul02 jul03 jul04 jul05 jul06

jul07

Første juledag var dagen da jeg dro på ski med pappa og Marthe Maren, og motvillig innså at halvannen mil var i overkant ambisiøst. Jeg fullførte kun ved hjelp av min velutvikla stahet. Så var det hytteromjul og hyttenyttår resten, med skiturer, lesing, spising, spilling og lesing:

jul08 jul09

Noa liker å sitte på fanget.

jul10 jul11

Champagne i ølglass og andakt på P1 (!). Det er nyttårsfesten sin, det.

jul12

Skjønner ikke hvordan det pelsdyret orker å ligge foran peisen. Men du kan se på uttrykket hans at han koser seg.

jul13 jul14

Dette er egentlig ikke noe nyttårsforsettinnlegg, men bare noen tanker om hva jeg skal gjøre for å ikke kjøre meg helt ned i kjelleren enda en gang. Jeg kjenner at ferien har gjort meg godt, og at jeg er klar for å stå på litt igjen, men med strek under litt.

So you think you can bike?

For én gangs skyld kom jeg tidlig hjem (les: kl. 20) fra biblioteket, så jeg tenkte å bruke litt av mitt voldsomme overskudd på å skrive litt om sykling i Nederland (ut fra erfaringer så langt fra Nijmegen). For en nordmann som har bodd tre år i Oslo og hovedsaklig sykla bysykkel for å «få litt trening» er det smått eksotisk å plutselig skulle bruke sykkelen som primært framkomstmiddel.

Det er visse ting som er viktige å si noe om når det gjelder den nederlandske sykkelkulturen. For det første: når du sitter på en sykkel og beveger deg på en sykkelvei er du konge. Ingenting skal kunne hindre deg i å komme deg dit du vil, og selv om du egentlig har vikeplikt noen ganger overholder du den sjeldent. Syklister befinner seg øverst i trafikkhierarkiet.

For det andre: du sykler (nesten) uansett hvor kort du skal, og går du avstander som overstiger 500 meter blir du uglesett. Jeg har allerede begynt å gjøre meg tanker om folk jeg ser som bruker apostlenes hester: «er sykkelen deres stjålet?», «er dekkene flate?», «var de ute på byen i går og var så fulle at de ikke kunne finne igjen sykkelen sin/ikke greide å sykle hjem?», osv., osv.

For det tredje: (nesten) alt kan transporteres på sykkelen. Sykkelvesker er et must, men om det så er en annen sykkel som skal transporteres gjør du det uten å løfte et øyelokk. Jeg så en mann som holdt en barnesykkel opp fra bakken med én hånd mens han sykla; en annen sykla mens han holdt én hånd på sitt eget styre og den andre på sykkelen han trilla parallellt med sin egen. (Denne øvelsen måtte jeg faktisk gjøre sjøl da jeg kjøpte meg sykkel: sykle hjem på den nye sykkelen mens jeg trilla den lånte ved siden av. Det gikk overraskende greit!)

Og, mens vi er inne på det: det du kan gjøre mens du går eller sitter på bussen kan du selvfølgelig også gjøre mens du sykler. Observasjoner så langt inkluderer skriving av SMS (uten å vise antydning til å ikke ha kontroll), snakking i telefon, røyking, spising av potetgull (det var snakk om en liten gjeng tenåringsgutter som hang rundt og spiste potetgull mens de sykla), i tillegg til transportering av ymse slag, som tidligere nevnt.

Og når du har sykla deg målretta fra A til B som seg hør og bør, og kanskje skrevet og lest et par SMSer på veien, er det på tide å parkere. Første, siste og mellomste bud er som følger: husk for guds skyld hvor du satte fra deg sykkelen din. (Ofte er den nemlig i selskap med et par hundre andre eksemplarer.)

Foreløpig er jeg fortsatt i «åh-alt-er-så-fint-og-eksotisk-fasen», så jeg synes det å sykle til og fra universitetet hver dag og få den forseggjorte sveisen omgjort til en forblåst høysåte eller bli overraska av en regnskur er sjarmerende og «en del av greia». Vi får se hvor lenge det varer!

Om å (ikke) komme i orden.

Jeg fikk meg sykkel før jeg fikk meg madrass. De første par dagene i Nijmegen følte jeg meg litt som et utenomjordisk vesen som faktisk gikk på beina, og da jeg gikk en tur til universitetet for å finne ut hvor studentadministrasjonen var og hvor jeg skulle møte opp første dagen gikk jeg til helt feil ende av campus. Da jeg spurte en nederlandsk student om veien fikk jeg til svar at det var skikkelig langt unna og at jeg helt klart burde ta bussen. Den andre nederlandske studenten nikka megetsigende, men jeg sa, «neida, det går fint, jeg bare går, jeg.» To uforstående blikk var alt jeg fikk til svar. Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde gått helt fra Bottendaal (området der jeg bor) kunne jeg se at siste rest av forståelse rant ut av dem. Nå, etter snart tre uker på min nygamle svarte tohjuling, har jeg allerede begynt å irritere meg over de idiotene som går på sykkelveiene. (Ja, jeg vil heller kalle dem sykkelveier enn sykkelstier: det er egne trafikklys, og til og med egne felt i rundkjøringer der sykler har forkjørsrett.) Men mer om nederlendere og sykling i et annet innlegg.

Det å komme i orden har vist seg å ta ganske lang tid. De to første ukene på universitetet hadde jeg undervisning hver dag til klokka fem, og siden de fleste butikkene stenger klokka seks her i byen var det vanskelig å få gjort noe særlig med innkjøp. Jeg brukte kveldene på å vaske og ordne på et rotete og relativt skittent kjøkken, skyping og lesing av pensum. Denne uka begynte alle fagene på ordentlig, og jeg har jeg vært på biblioteket til en god stund etter solnedgang, for så å male rommet mitt før sengetid. Det er egentlig lettere å liste opp hva jeg har enn hva jeg ikke har av møbler, og jeg har fortsatt ikke fått endelig opptaksbrev fra Radboud Universiteit sånn at jeg kan få studielån.

Men sykkel har jeg i det minste skaffa, da. (Det er den svarte der på bildet.)

Fine Nijmegen.

Hils på mitt nye, lille hjørne av verden: Nijmegen. Her skal jeg bo i (minst) to år for å studere kognitiv nevrovitenskap. Jeg blogger mer om dette på en ny blogg jeg har laga, som skal være et supplement til denne bloggen  (http://lingvistheidi.wordpress.com, se også RSS på høyresida her!). Skal skrive litt mer når jeg er kommet mer ovapå praktiske utfordringer og generelt i livet (!). Inntil da kan dere få se noen flere bilder jeg tok de første par dagene, da alt var splitter nytt og lykkerusen overskygga det meste annet: