To søndager i Brussel.

Det skrives masteroppgave om dagen, og en sein søndagskveld om mindre enn to måneder sitter jeg på et Norwegian-fly i retning Gardermoen, Norge. Så kort og brutalt kan det altså sies.. Jeg skal nok skrive mer om å forlate Nijmegen, men ikke i natt. (Hvis du har lyst til å lese a) et innlegg som beskriver litt hvordan jeg har det akkurat nå, eller b) bare et skikkelig bra blogginnlegg, anbefaler jeg å ta turen bort til Maren/gietlitevink.) Siden jeg nærmest har bodd på laben/foran dataskjermen de siste par månedene, og dermed har utvikla en slags sitte-foran-en-skjerm-på-kveldstid-allergi, har jeg havna litt i bakevja her på den kjære bloggen min. Jeg tar herved hull på ballongen med noen bilder fra to søndager jeg tilbrakte i Brussel hos Nora.

Den første søndagen var i slutten av mars, da det helt plutselig blei varmt og nesten sommer. Nora hadde invitert på sushi lørdag kveld, og etter ei lang natt i selskap med hyggelige folk blei det en slækk dagen-derpå-søndag. Da jeg stod opp og tusla ut på kjøkkenet fant jeg Akiko, den herlige japanske fiolinisten som Nora deler leilighet med, som var i gang med å lage seg frokost.

DSC_9140

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Punky, den rampete katten som lever opp til navnet sitt, var lys våken og rastløs som vanlig.

DSC_9153

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert stod Nora også opp, og vi bestemte oss for å finne oss frokost nede på søndagsmarkedet på Flagey.

DSC_9148

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi så gjorde, og etterpå vandra vi til et fint område av byen og satte oss på en hjørnekafé i sola og kikka på mennesker med hver vår kaffe til.

DSC_9159 DSC_9164

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En snill herremann på nabobordet knipsa et bilde av de to trøttingene, som ikke blei så verst forholdene tatt i betraktning!

DSC_9175_2

 

 

 

 

 

 

 

 

Ganske nøyaktig én måned seinere var jeg tilbake på besøk hos Nora igjen, og søndag morgen var det same procedure: brunch på det folksomme Flagey-markedet, med påfølgende kaffedrikking. Været var imidlertid ikke så sommerlig som sist.

DSC_9205

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk ikke så langt etter kaffen denne gangen, men satte oss på en hipp kafé i umiddelbar nærhet.

DSC_9241

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde en alt annen enn fotogen dag …

DSC_9222

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nora, derimot, var frisk og fin!

DSC_9212

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert vendte vi nesa hjemover igjen for å starte på prosjekt sitronkake.Vi vispa egg og sukker hvitt for hånd (!) på omgang, noe som gikk overraskende greit!

DSC_9243

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kaka (som jeg hadde fått idéen til dagen før) blei en eksperimentell miks av suksessterte (bunnen) og solskinnsterte (fyllet).

DSC_9272

 

 

 

 

 

 

 

 

Utseendemessig ikke så veldig vellykka, men heldigvis hadde Nora foreslått at vi skulle pynte den med jordbær..

DSC_9283

 

 

 

 

 

 

 

 

Og kaka falt i smak, den! Vi skuffa innpå det vi makta, før vi løp til bussen for å rekke Lykke Li-konsert.

DSC_9292

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gleder meg til flere slække søndager med deg, Nora – hvor i verden det enn blir!

Uitstapje: Den Bosch.

Jeg er fortsatt mett. For snart fem timer siden spiste jeg den største krembolla jeg noen sinne har spist (jeg er faktisk ikke sikker på om jeg har spist en krembolle før), og det faktum at jeg fortsatt ikke er sulten (snarere litt småkvalm) forteller meg at den antagelig burde ha blitt delt med noen. Men siden jeg tok turen til Den Bosch (‘s-Hertogenbosch hvis man skal være korrekt) på egenhånd, og siden jeg hadde fått streng beskjed av studievenninne Linda om at jeg måtte spise en bossche bol hvis jeg dro til hjembyen hennes, var det jo ingen vei utenom. Til ære for bloggen tok jeg før- og etterbilder:

DSC_8136 DSC_8137

Den var faktisk veldig god, men jeg tror som sagt jeg deler den med noen neste gang. Jeg ser forresten et begynnende mønster her når det gjelder å spise søte kaloribomber i ulike nederlandske byer – da jeg dro til Groningen var det poffertjes som stod på menyen. Dette mønsteret avspeiler også et faktum som gjelder mange nederlandske spesialiteter: de inneholder stort sett mengder av fett og/eller sukker.

Jeg hadde faktisk et annet ærend i Den Bosch også, utenom å spise digre kremboller, og det ærendet var så kjedelig som at jeg trengte ei jakke. Den jakka jeg ville ha fantes å få kjøpt på Zara, og .. Nijmegen har jo vanligvis det meste man trenger, men Zara finnes altså ikke her i byen. Dermed dro jeg likesågodt på en liten dagstur til Lindas fødeby, som hun stadig skryter av. Etter at jakka var kjøpt tilbragte jeg et par timer med å vandre rundt i sentrum av byen, og fikk egentlig en ganske liknende «byfølelse» som den jeg har i Nijmegen. Den Bosch er litt større, og har dermed et større sentrum også, men ellers følte jeg ikke at det var så annerledes atmosfære. Folks «lynne» virker ganske likt som her – avslappa og over middels folkelig. Det som slo meg var hvor utrolig mange kaféer og spisesteder det var over alt, og hvor digert torget var. Jeg syns egentlig at torget her i Nijmegen er ganske luftig, men kontrastene mellom de trange, koselige gatene og de digre åpne plassene er en god del større i Den Bosch.

DSC_8117 DSC_8127 DSC_8110

Jeg syns det er litt festlig at en gate kan hete «Bak rådhuset».

DSC_8113

Litt «galtvortfølelse» over den bygningen til høyre der. Tror det var riksarkivet.

DSC_8111 DSC_8101 DSC_8130 DSC_8100 DSC_8134Og til slutt sier man (på ekte brabantsk): houdoe!

Uitstapje: Groningen.

«Uitstapje»? Det er nederlandsk, og betyr (liten) utflukt. Forrige fredag tok jeg med meg kameraet og nysgjerrigheten til Groningen, en nordlig by i Nederland. Det er en utprega studentby, akkurat som Nijmegen, og jeg blei fortalt at en fjerdedel av innbyggerne er studenter.

Det hele starta med at jeg kjøpte en billig dagsbillett, og tenkte at jeg skulle bruke den på å utforske en ny nederlandsk by. Sjøl om Nederland er et ganske lite land (du kan reise helt fra sør til nord på 3-4 timer med toget) med godt utbygd tognett har jeg ikke vært så flink til å utnytte det. Jeg har vært et par ganger i Amsterdam for å gå på konserter, og én gang i Utrecht (som er en utrolig fin by – dit må jeg snart dra igjen), men ellers har det vært bedrøvelig lite reising. Så det var det på tide å gjøre noe med. Jeg tenkte rett og slett at det smarteste måtte være å utnytte sjansen denne dagsbilletten gav, og reise (nesten) så langt til en annen kant av landet som mulig. Dermed falt valget på Groningen, rett og slett fordi magefølelsen sa at det kunne være et bra sted å starte. Dessuten kom jeg i kontakt med ei nederlandsk jente ved navn Marlou (hun har en fin blogg om reising) som gjerne ville være guide, og som til alt overmål kunne flytende norsk. Så – bli med meg på tur til Groningen!

Vi starter på toget. Turen tok mindre enn to og en halv time, og jeg var litt spent på hvordan landskapet ville se ut etterhvert som jeg suste nordover. Ville det endre seg, ville utsikten bli annerledes enn den jeg kjente fra sør? Nei – det kan jeg si med én gang.. Nederland, på denne strekningen i alle fall, ser ganske likt ut hele veien: grønne jorder så langt øyet kan se, noen rekker av trær hist og her, kuer og sauer, industriområder, og byer med mørkebrune mursteinshus. Generelt syns jeg landskapet er prega av plutselige, skarpe overganger: kulturlandskap. Urørt natur er en mangelvare.

DSC_5879 DSC_5888 DSC_5901

Vel framme på Groningen stasjon møtte jeg Marlou. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde snakka norsk på en stund, og var litt rusten, men jeg syns ikke det var noe problem å forstå henne. Det morsomme er at hun har en dialekt som kan minne veldig om arendalsdialekt, men hun har jo aldri bodd på Sørlandet (derimot på Vestlandet og i Trondheim). Jaja. Her er hun, hvertfall, fotografert i Prinsentuin («Prinsens hage»):

DSC_5910

For en som meg med en helt elendig stedssans er det godt å ha en person som er kjent. Uten kyndig guiding av Marlou hadde jeg nok totalt oversett den porten som leda inn hit:

DSC_5903 DSC_5905 DSC_5908

Dette var en av mange såkalte «hofjes» som finnes i Groningen (de finnes også i andre byer), der folk .. bor. Rett og slett. Det er bare at de har en åpen plass mellom husene, og har inngangsdørene sine vendt mot denne plassen – ikke mot gata. I tillegg til at det ser utrolig koselig ut å bo der, selvsagt. Vi tusla innom flere av dem, og alle framsto for meg som små fredelige oaser midt i byen. Litt sånn så byen ut ellers, utafor disse små «enklavene»:

DSC_5911 DSC_5921

Mens vi vandra rundt i de trange gatene spurte Marlou meg, «har du noen gang spist poffertjes?» Jeg hadde aldri hørt om det en gang, men da jeg fikk vite at det var minipannekaker (hva er det med Nederland og pannekaker, egentlig?) bestemte jeg meg for å teste det ut. Vi gikk til et ganske kitchy sted midt på torget og fikk servert ti bittesmå pannekaker hver, fulle av smør, med et lass melis på toppen. En kaloribombe av dimensjoner, og veeeldig søtt, men det er jo ofte nederlandsk bakverk. Og det var godt!

DSC_5916DSC_5917

(Sjekk den mursteinen av en smørklump..)

DSC_5924 DSC_5933

Vi avslutta vandringa på Humanistisk fakultet på universitetet, der en av Marlou sine favorittrestauranter også lå. Så tok hun et småteit hoppebilde av meg, bare for å ta et «jeg var her!»-bilde.

DSC_5947

Etter en lang dag med vandring rundt i byen var det på tide å komme seg sørover igjen, og før jeg satte meg på toget måtte jeg bare ta noen bilder av stasjonen. Groningen stasjon må være den fineste jernbanestasjonen jeg noen gang har vært på.

DSC_5948 DSC_5951

Og så toga jeg ned til Nijmegen igjen, mens himmelen mørkna og regnet sildra nedover rutene. Det var deilig med en uitstapje, og det blir forhåpentligvis flere av dem. Byer jeg har på lista er ‘s Hertogenbosch, Haarlem og Maastricht (og jeg er åpen for andre forslag!). Hvilken som blir neste by ut veit jeg ikke, men jeg lover å rapportere om neste uitstapje også!

Trikking i Göteborg.

Jeg tror mitt favorittmotiv er mennesker, helst mennesker som er fullstendig uvitende om at det er noen som fotograferer dem. Ber høyere makter om unnskyld for at jeg legger ut bilder av disse fine intetanende trikkepassasjerene, men jeg blei så oppslukt den ettermiddagen på trikken, da vi hadde vært på Bokmässan og jeg lengta etter sol og luft etter timesvis i bøkenes verden. En stor takk til dama med sølvhåret for at hun ikke oppdaga meg, hun må ha vært døv –  eller kanskje bare helt i sin egen verden. (De to første bildene er av Julia, Hilde og Johanna.)

I rykk og napp.

Jeg er ikke en person som greier å holde meg på den gyldne middelvei. Jeg er enten langt ut i den ene grøfta, eller langt ut i den andre. Den siste tida har jeg virkelig vært langt uti den ene grøfta, og har villet klare alt på én gang: lese alt før forelesninger, innrede rommet mitt, treffe gode venner i utlandet, fikse eksamener.. Vel. Når man prøver å gjøre alt på én gang så greier man det sjelden. Jeg hadde noen utrolig fine turer de to foregående helgene, og jeg har lest mange interessante (og noen mindre interessante) artikler, men jeg har sovet for lite og har ikke rukket over alt. Noe som kulminerte i at jeg (faktisk for første gang i mitt liv) strøyk så det sang på en deleksamen i matte på mandag. Da innså jeg virkelig hvor krevende dette masterstudiet er, og ordene Gosia (min polske venninne fra Træna i fjor som jeg besøkte i Manchester helga før prøva) sa tvang seg fram: «Du kan ikke lese alt! Det går bare ikke.» Og dermed innså jeg også at jeg må lære meg å prioritere.

Men mest av alt må jeg lære meg å takle hvordan det føles å ikke fikse alt. Det høres kanskje defensivt ut, og jeg vil ikke si at jeg er en spesielt defensiv person, men det handler vel mest om å være realistisk. Og om å ha en viss balanse.. Jeg kommer aldri til å bli en sånn person som utelukkende prioriterer studier framfor folk som er viktige for meg. For selv om jeg skulle være i stand til, teoretisk sett, å lese alt og å aldri henge etter med studier ved å ikke ta meg tid til annet, så vil det alltid skje ting som gjør at en trenger gode venner som er der. Men kanskje enda viktigere er det å ha gode venner som man kan skape fine minner med, og som kan være med på røske deg ut av det sporet du er i sånn at du ikke kjører deg fast i et monotont mønster.

Og.. uansett hvor mye jeg bestemmer meg for å bruke hele dagen på studier så funker det rett og slett aldri. På ett eller annet tidspunkt sier hjernen stopp, og jeg innser at jeg burde gjøre andre ting, som å vaske klær eller handle mat. Eller blogge.. Og da er det gjort.

De to siste helgene var luftlommer i en til tider ganske overveldende og stressende studietilværelse i Nijmegen. Jeg traff fine folk, og jeg fotograferte, noe som er en ultimat kombinasjon, egentlig.

Først, for to uker sida, var jeg i Göteborg og hadde en liten reunion med Julia, Johanna og Hilde fra Island i fjor sommer. Det var høst i lufta, det var første tur ut av Nijmegen siden jeg flytta hit, og det var nordisk språknerding og en svær bokmesse. Men mest av alt var det utrolig hyggelig.

BildeBilde

Så tok jeg en tur til Manchester med tog for å se Gosia igjen, over et år etter at vi møttes første gang – det var virkelig verdt turen, selv om jeg ikke rakk å kjøpe billett fra Nijmegen, blei oppdaga og måtte gå av for å kjøpe billett og ta neste tog, dermed mista toget til London og måtte ut med en god del pund for en ny billett fra London til Manchester. (Det gikk heldigvis knirkefritt på tilbaketuren.) Jeg gikk på muséer, prata litt bedre britisk engelsk for hver dag og hadde en serie nerdesamtaler med interessante folk på Gosias bursdagsfest. Det var et godt gjensyn! Hun og jeg skal fortsette å skrive lange mailer til hverandre om livet «i eksil», og om alt annet.

BildeBilde

Det var to små pustepauser.. I hvertfall nesten. Jeg brukte omtrent all min våkne tid på toget/flyet til og fra Göteborg og Manchester med en tettskrevet vitenskapelig artikkel på fanget, markeringstusj parat og notater i margen. Sånn er det visst å være masterstudent.

Tanker om å forlate Oslo. (07.08.12)

Bilde

Om to uker skal det skje. Jeg skal forlate trygge Oslo, og dumpe ned i en helt ny by uten å kjenne noen. Dette faktumet er i ferd med å gå opp for meg nå..

Og nå som Oslo og Ullevål hageby endelig har begynt å føles som hjemme.. Jeg kommer til å savne folka jeg bor med, å gå til Blindern med en podcast på øret, mørkerommet på Chateau Neuf, Stockfleths, å ta trikken, frokost på Åpent Bakeri på damplass, Tronsmo bokhandel, trikkesløyfa med den nyanlagte «Abels hage».. Jeg har funnet mine steder, mine hjørner av byen, og ikke minst har jeg funnet meg til rette på Blindern. Å starte med blanke ark blir både fint, slitsomt og spennende.

Nå gjelder det å begynne med flytteforberedelser. Hvilke klær skal man ha med, hvor mange bøker skal man drasse med seg og hvilke ting bør man ta med for å føle seg litt hjemme på et helt nytt sted i et nytt kollektiv?

Bilde

Dette innlegget blei først posta på den nye bloggen min, men jeg fant ut at det passa litt bedre her.

Om mine byks ut i verden i 2011.

Hvis jeg skulle nevne to ting som jeg mener karakteriserer året som gikk, så måtte det bli nye, gode venner og nye språk og land. Ofte i kombinasjon. Egentlig er nok dette innlegget mer en liten tankestrøm rundt hva jeg har lyst til at skal være karakteristisk for hvordan 2011 var for meg enn hvordan det, sånn helt objektivt, var. Jeg bruker en Moleskineplanlegger hvert år (dette er mitt tredje år med samme planleggeren – jeg elsker den!), som jeg er helt avhengig av – hele livet mitt står i den. Lurer jeg på hvordan 2010 eller 2011 var med tanke på hendelser (forelesninger og eksamener, jobbedager, sykedager, besøk av eller hos venner, fester, konserter, styremøter av ymse slag..) er det bare å slå opp. Alt står der. Men det jeg setter mest pris på fra året som gikk er at jeg fikk reise til steder jeg aldri hadde vært før, lære meg språkene og kulturene i noen grad, og at jeg fikk noen bekjentskaper som jeg uten å nøle vil kalle venner. Som har sendt meg postkort og lange mailer. Som jeg skal se igjen.

Men først besøkte jeg en «gammel venn», ei som jeg ikke hadde sett på to år. Hun heter Khuki, og bor i Bangladesh. Jeg var egentlig på et «offisielt oppdrag» for Buskerud KFUK-KFUM, men tillot meg et par dager ekstra opphold sånn at jeg kunne dra til Chandpur og besøke Khuki og familien.

Khuki er utdanna lærer, og tok meg med på jobb en dag. Skolen hun underviste ved lå i en liten landsby med spredt bebyggelse et stykke utafor byen som var omgitt av grønne åkre, altså et deilig fredelig sted.

Jeg var stort sett omgitt av en skokk med barn som stadig prøvde å si noen engelske ord og fraser til meg, men da jeg skulle være med å leike var språkforståelsen oss imellom såppass utilstrekkelig at jeg bare måtte be dem demonstrere leiken en gang først. Da gikk det imidlertid fint! Banglaen var rusten, men med barn funker det ofte overraskende greit uansett språknivå.

Så hopper vi et par måneder fram, nærmere bestemt til juni, da jeg var på Nordkurs på Island for å lære islandsk (se innlegg som er tagga med island for ord og bilder om det).

Der møtte jeg en gjeng fantastiske skandinaviske språknerder!

 Vi la ut på diverse utflukter sammen, blant annet til Vestmannaeyar, der jeg befinner meg på bildet over.

Det blei dobbel kulturutveksling – jeg lærte masse om våre kjære naboland, samtidig som jeg selvfølgelig lærte en god del om Island. Jeg lærte for eksempel at dansker har en imponerende evne til å kverne ut den ene nasjonalromantiske visa etter den andre (se bildet) og at finner generelt er reserverte i begynnelsen, men mykner opp etterhvert. (For å nevne noe.)

På dette bildet befinner de seg som jeg blei aller best kjent med – målet mitt er å se dem igjen en eller annen gang i løpet av 2012! (Arnfrið, Johanna, Julia og Hilde: jeg lover at jeg skal prøve.)

Da jeg forlot Island og Reykjavík føltes det litt som å forlate hjemstedet sitt uten å vite når man får komme tilbake. Det var virkelig fire utrolig bra uker. Så, i juli, befant jeg meg på et annet forblåst øysamfunn, nemlig Træna.

 Der var jeg, i motsetning til i 2010, med som frivillig, og fikk et nytt perspektiv på favorittfestivalen min. Samtidig traff jeg hyggelige mennesker, og et av disse var Gosia (eller Małgorzata, som hun egentlig heter, men jeg er vederstyggelig dårlig på polsk uttale).

Her sitter hun ved teltet mitt etter at vi har sittet oppe hele den siste midnattsolnatta og snart må komme oss på hver vår ferge inn mot fastere land. I år er planen å besøke henne i Manchester, der hun bor og studerer medisin.

Og før jeg visste ordet av det stod jeg ovenfor en av mitt livs hittil største utfordringer, nemlig det å skulle leve, studere og bo i India i fire måneder. Jeg gjorde to gode valg i forbindelse med den turen: jeg valgte å bo hos en familie mens jeg var student i Varanasi, og jeg valgte å stole på en fyr jeg møtte helt tilfeldig på en restaurant i Delhi i løpet av den første uka.  Det resulterte i at jeg nå kjenner en familie i Varanasi som ser på meg som en datter/søster, og at jeg har fått en indisk venn ved navn Vipin som snakka med hele familien min på Skype på julaften i år.

Her er vi på vei til kinoen for å se «Bodyguard», en av de store bollywoodblockbusterne som kom i 2011. På bildet (fra høyre): Malti, min vertsmor, Rani og Aswani, hennes to barn, og Munni, hennes svigerinne.

Vipin i Hauz Khas village, en av de siste dagene vi hang sammen i Delhi før jeg dro hjem til jul. Vi veit ikke når vi ses igjen, men en dag skal han i hvert fall komme på norgesbesøk – det har han lovt meg.

Uten menneskene jeg har møtt på de forskjellige reisene jeg har vært på i år (jeg kunne nevnt flere enn de ovenfor) hadde jeg ikke følt meg så vel på de stedene jeg var, og heller ikke lært så mye nytt – det være seg språk, kultur, eller ting man bare lærer om livet.

Og, bare for å ha sagt det, så kunne heller aldri 2011 blitt et så fint år uten venner og familie som var der fra før, og som fortsatte å være der – også når jeg kom hjem. Begge deler er like viktige.