Bringebærsommer.

Den augustdagen i fjor sommer, dagen etter avskjedsfesten hvor vi drakk vin og spiste ost i det blå kjøkkenet og tente stearinlysekrona i vinterhagen, den dagen da sola steika og alt egentlig var såre enkelt.

DSC_1252 DSC_1277

Den dagen jeg egentlig hadde dårlig tid og måtte pakke ned resten av rommet mitt, men heller dro på stranda med MM bare fordi det finnes viktigere ting her i livet enn å bli ferdig med å pakke, som for eksempel å ligge på en strand og spise sommervarme bringebær sammen med sin beste venn som man er i ferd med å flytte langt vekk fra.

Reklamer

Trikking i Göteborg.

Jeg tror mitt favorittmotiv er mennesker, helst mennesker som er fullstendig uvitende om at det er noen som fotograferer dem. Ber høyere makter om unnskyld for at jeg legger ut bilder av disse fine intetanende trikkepassasjerene, men jeg blei så oppslukt den ettermiddagen på trikken, da vi hadde vært på Bokmässan og jeg lengta etter sol og luft etter timesvis i bøkenes verden. En stor takk til dama med sølvhåret for at hun ikke oppdaga meg, hun må ha vært døv –  eller kanskje bare helt i sin egen verden. (De to første bildene er av Julia, Hilde og Johanna.)

Om å eie en skatt.

Morfaren min har jobba som fotograf. Han har lært meg alt jeg kan om fotografi, utenom det jeg har lært meg sjøl eller det lille jeg har lært fra andre. Jeg fikk mitt første kamera da jeg var rundt 10 år, et Olympus [mju:] husker jeg. Du veit, et sånt et med film som man måtte fremkalle etter man hadde brukt sine tilmålte 36 bilder. For filmen stoppa der, den stoppa ubønnhørlig på 36. Kameraet summa som en stor bie, og det var back to square one med ny film. Og man visste jo ikke noe om hvordan bildene kom til å se ut før man henta en konvolutt i fotobutikken. Med bankende hjerte tok man dem ut og bladde igjennom, for å se om noen av dem var ute av fokus eller om man hadde kuttet av noens hoder. Det var også litt som å plutselig gjenoppleve alle de øyeblikkene fanget i filmens kjemi. For det var jo det som stod mellom øyeblikket og nostalgien ved å se på dem etterpå – kjemi. Hva er det nå? Er det 0100001111010010110100101110?

Jeg skal la det stå ubesvart. Og så skal jeg vise frem min største skatt for øyeblikket:

DSC_1336DSC_1340DSC_1345DSC_1366DSC_1408

Jeg føler fortsatt at jeg bare har det til låns. Det er jo morfar sitt. Et Rolleiflex 2.8 D.. Det skal forhåpentligvis snart bli mata med en sånn 120-film, og så skal jeg ta bilder med et kamera som er minst femti år gammelt. Et kamera som har to «øyne», og som man må se ned i «toppen» på. Det er nemlig et speilreflekskamera. Visste du at det var sånn de så ut da de først blei funnet opp? Ikke jeg heller. Og det er skremmende, egentlig. At det er så mange som går rundt og knipser med sitt fancye Canon 400D eller sitt avanserte Nikon D300, men som ikke kan noe om fotografi sånn som det var for et halvt århundre siden. Da var det kjemi, speil og dreiing på fine hjul, og hvis man eide et Rolleiflex 2.8 D hadde man et topp moderne kamera. Tenk om all den kunnskapen om foto som det egentlig var forsvinner? Tenk om framtidas generasjoner av barn ikke forstår at fotokunsten ikke alltid har bestått av å slå på en teknologisk dings, sikte og trykke på en knapp med «auto» ved siden av?