Trænakjærleik.

Trænafestivalen er lang reise.

Trænafestivalen er varm velkomst med gule vimpler der det står «Velkommen til havfolket!» og barn med traller som vil tjene noen sommerkroner på å hjelpe slitne havfolk med bagasje.

Trænafestivalen er liten.

Trænafestivalen er dugnad.

Trænafestivalen er teltliv med utsikt.

Trænafestivalen er vannklosetter i røde trebrakker.

Trænafestivalen er vin med rusk i.

Trænafestivalen er vakre netter.

Trænafestivalen er god stemning i allslags vær.

Trænafestivalen er konserter i kirken med plass til 180 personer.

Trænafestivalen er kreative løsninger når ikke alle får plass i kapellet.

Trænafestivalen er mennesker i alle aldre.

Trænafestivalen er nordlendinger med attitude.

Trænafestivalen er folk som blåser såpebobler på konsert.

Trænafestivalen er folk med merkelige antrekk.

Trænafestivalen er overraskelser og fine øyeblikk.

Trænafestivalen er å være på konsert i ullgenser men hoppe og danse allikevel.

Trænafestivalen er å danse til sola skinner høyt på himmelen på Klubb Kåkkejævel med Erlend Øye og DJ Lång-Kalle som spiller Jackson 5 og klubb-beats om hverandre.

Trænafestivalen er lav VIP-faktor hos artistene.

Trænafestivalen er nye venner.

Trænafestivalen er den fineste festivalen.

(Psst. Jeg var der i fjor også.)

Reklamer

Det er larm i byen.

To dager på rad har jeg begitt meg ut i Oslosnøstormen for å løpe mellom forskjellige konserter med band som er mer eller mindre ukjente for meg. I dag er siste dagen med blått bånd med by:Larm på armen, og siden jeg var så «frekk» og tok bilder med speilrefleks uten pressekort på fredag kommer det noen bilder her.

Julie Stokkendal på Mono kl. 18:

Therese Aune på Rockefeller kl. 20:

Asha Ali på Blå kl. 21:30 (kveldens desiderte høydepunkt):

Maria Due på John Dee kl. 22:

Jeg så Kira Kira på Fisk & Vilt også, men gikk raskt ut igjen – det var en pine for ørene.

I går kveld, med Marthe Maren ved min side, så jeg både Giana Factory, Bjørn Hellfuck, The Deer Tracks, Ingrid Olava og Moddi, hvorav de to siste var klart kveldens beste. Ingrid Olava stilte opp i en muligens litt for kort svart kjole til at det var kledelig, og dertil tilhørende svarte skoletter, men spilte og sang som en gudinne. Hun fikk stående applaus og måtte inn igjen for å spille en sang aleine uten band for en stappfull sal på Folketeatret. Da siste tangent på pianoet var trykket ned så hun opp på publikum, smilte og sa «..hadet!», og løp av scenen. En halvtime etterpå var Moddi på scenen med to celloer, fiolinist, flygel, diverse eksotiske slagverk og bass. Selv hadde han to gitarer og et trekkspill, og sang så inderlig at jeg bare kunne lene meg tilbake og smile. I kveld blir siste kveld, og jeg skal sette meg ned og planlegge den nå snart, men det som er sikkert er at jeg skal se Kråkesølv på Sentrum Scene kl. 01:00 og at det kommer til å bli fantastisk.

Om min eksamenslesingssynd.

21. november begikk jeg en eksamenslesingssynd – jeg tok toget fra Oslo til Lund for å se Tegan and Sara. Jeg pakka med meg SUM1000-pensum, et klesskift, sovepose og andre nødvendigheter i en sprengt Berganssekk. Dette var altså lørdagen før onsdag 25. november, dagen da min første eksamen på Blindern fant sted. Jeg overnatta hos en couchsurfer, Klara  – student og klimaaktivist som nå befinner seg i byen alle snakker om. Hun lot meg sove på sofaen hennes i to netter (selv om jeg egentlig bare skulle sove der en natt – #togfail..). Uansett. T&S var fantastiske, selv om Tegan glemte teksten på Livingroom og selvom de spilte feil synkront på en The Con-sang (jeg tror det var Like O, like h). De smilte og prata. Ok, kanskje i overkant mye prat om IKEA (*host* Tegan) og et visst bord som hadde kranglete bein, og det var en jævla irriterende fyr som hele tida ropte diverse ting til dem. Sympatiske som de er, svarer de som regel også, men jeg tror det kom til et punkt. Og så sang vi Call it off sammen, alle sammen. Det var fint.

Astronautalis varma opp. Han var.. passe gæren, men alle elska ham til slutt.

Sara.

Tegan.

CocoRosie @ Cosmopolite.

På fredag hadde jeg det meget travelt. Jeg løp ut av lokalene til Håndverkeren i Oslo fra Ungdommens Klimatoppmøte og tok første trikk til Torshov. Klokka hadde allerede passert 21:30, og da jeg kom litt andpusten opp bakken til Soria Moria-huset med fine, gammeldagse søyler sammen med et par andre etternølere, slapp jeg inn med utskrevet billett i hånda. Jeg tok kameraet rundt halsen og gikk inn med garderobelappen innafor tightsen (i mangel på ei lomme). Resten er en eventyrlig historie om to søstre ved navn Bianca og Sierra som fikk enkelte publikummere til å strekke armene i været, vrikke på hoftene og lukke øynene. Vi skulle helst sett at de aldri gikk av scenen..

DSC_4275DSC_4321DSC_4327DSC_4340DSC_4363DSC_4376DSC_4382DSC_4420DSC_4447DSC_4475DSC_4480DSC_4540DSC_4554DSC_4556

Fine vaarloek stod et par meter unna meg, og har skrevet om konserten sånn at du som ikke var der kan bli dratt inn i eventyret, og sånn at du som var der kan gjenoppleve det i tankene.