Smårusk fra mobilen.

Her kommer et knippe mobilbilder, bare sånn halvtilfeldig plukka ut i et anfall av kombinert prokrastinering og lakenskrekk på en regntung lørdagskveld, og «historiene» bak dem.

IMAG0326Mens jeg bodde i Oslo lærte jeg meg å fremkalle mine egne bilder i Studentenes Fotoklubb på Chateau Neuf. Her viser jeg stolt fram skylling av film (og skjeler litt i samme slengen). Å tilbringe fem timer i strekk inne på mørkerommet med brente CDer på CD-spilleren blanda med de skvulpende lydene fra fremkallingsbadene ga meg mer ro i sjela enn det meste annet jeg har prøvd, så jeg må si at jeg savner å drive med det. Har dessverre ikke finni meg et like bra analogfotomiljø her i Nijmegen.

IMAG0414Et forsøk på å lage en ugletatovering med hennamaling.. Jeg kjøpte med meg et par tuber hjem fra Bangladesh da jeg var der en tur våren 2011, og fikk vel antagelig ånden over meg i et kjedsomt øyeblikk. Heldigvis varer sånne «tatoveringer» bare i cirka ei uke.

IMAG0416 Jeg er stor tilhenger av notering i margen. Jo barnsligere, jo bedre. Skal ikke akkurat påstå at jeg er noe tegnetalent, dog..

IMAG0495Gode minner fra Nordkurs på Island. Dette her var den første hjemmeleksa vi leverte inn: «Deg selv og familien din». Det er jammen over to år siden alt – da jeg var «tuttugu og tveir ára» (tjueto år).. Dessverre sitter det ikke mye igjen av den islandsken jeg lærte, men jeg har fortsatt kontakt med tre av vennene jeg fikk der.

IMAG0573Jeg liker å ta tog. Jeg er rett og slett en togentusiast! Det er jo miljøvennlig, men det er også fint fordi man får et forhold til at man beveger seg fra et sted til et annet. Det er noe annet enn å fly, da er det liksom «svupp» opp, og «svupp» ned, og så er man der (og så må man gjennom så mye styr med sikkerhetskontroll og bagasjehelvete). Jeg liker å følge med på hvordan landskapet endrer seg, liker å være på vei. Når man sitter sånn på toget så går det opp for en at man er på tur, og man får litt tid til å tenke.

IMAG0651Hadde drøssevis av bilder liggende av han karen her. Savner gryntelydene hans når han legger seg ned for å slappe av (les: detter sammen som en sekk poteter) og de svarte, tindrende øynene som alltid følger med og som får med seg absolutt alt som skjer. Gleder meg til å komme hjem til høye lykkebjeff og mjuk pels til jul.

IMAG0692 Jeg går mye rundt og ser opp. På skyer, på trekroner, på fjell.

IMAG0985I India er folk utrolig hjelpsomme, spesielt overfor turister. Derfor syns jeg disse skiltene, som hang på togstasjonen i Amritsar, tok indisk hjelpsomhet så utrolig på kornet..

IMAG1002

Den fine, fine sarien jeg kjøpte meg i India (men som jeg dessverre er ute av stand til å ta på uten hjelp) den gangen jeg hadde den på for første gang.

IMAG1126 Jeg liker å spise med fingrene. Helt siden jeg lærte meg kunsten da jeg dro til Bangladesh som 19-åring har jeg alltid følt en viss trang til å bruke fingrene når jeg har spist sørasiatisk mat. Det gir en helt annen opplevelse enn å spise med kniv og gaffel, en helt annen nærhet til maten. Jeg vil nesten påstå at maten smaker bedre. Bildet er fra en «bedre middag» vi fikk en gang vi var på utflukt med hindistudentene i Varanasi, der vi fikk smake en spesiell type lokal mat servert på veldig miljøvennlige tallerkner (!).

IMAG1180Da jeg dro på tur til Kolkata i Vest-Bengal etter at hindikurset i Varanasi var over sofasurfa jeg hos ei som var journalist, og da jeg var med henne på kontoret en dag endte det med at jeg havna i avisa hun jobba i. Sånn kan det gå.

IMAG1329Mens jeg studerte i Oslo var jeg så heldig å bo i Ullevål Hageby, i et kollektiv der vi hadde tilgang til en stor hage. Å spise frokost ute på trappa med utsikt til grønt gress og trær med radioen på inne fra stua er noe jeg savner.

IMAG1813Jeg har nok et «rykte» på meg for å gå med litt spenstige strømpebukser. En gang for ikke så lenge siden opplevde jeg at ei av de jeg studerer med kom opp ved siden av meg på vei til forelesning og sa noe sånt som at «jeg kjente deg igjen på strømpebuksene»..

IMAG1894

Nederlandsk er et gøy språk, syns jeg. Etter et drøyt år har jeg, ved hjelp av pågangsmot og entusiasme ispedd en god del bommerter og språklige misforståelser, greid å komme opp på et akseptabelt nivå. En av tingene jeg har gjort for å lære meg språket er å lese om Ole Brumm, her illustrert ved et utsnitt fra kapittelet som handler om når Ole Brumm og Nasse Nøff jakter på Heffalumpen. I den nederlandske versjonen blir dette vesenet kalt «Klontenmiggel», et navn som fikk meg til å bryte ut i latter da jeg leste det første gang.. (Nasse Nøff heter «Knorretje».)

Takk for oppmerksomheten, og god natt.

Advertisements

Uitstapje: Den Bosch.

Jeg er fortsatt mett. For snart fem timer siden spiste jeg den største krembolla jeg noen sinne har spist (jeg er faktisk ikke sikker på om jeg har spist en krembolle før), og det faktum at jeg fortsatt ikke er sulten (snarere litt småkvalm) forteller meg at den antagelig burde ha blitt delt med noen. Men siden jeg tok turen til Den Bosch (‘s-Hertogenbosch hvis man skal være korrekt) på egenhånd, og siden jeg hadde fått streng beskjed av studievenninne Linda om at jeg måtte spise en bossche bol hvis jeg dro til hjembyen hennes, var det jo ingen vei utenom. Til ære for bloggen tok jeg før- og etterbilder:

DSC_8136 DSC_8137

Den var faktisk veldig god, men jeg tror som sagt jeg deler den med noen neste gang. Jeg ser forresten et begynnende mønster her når det gjelder å spise søte kaloribomber i ulike nederlandske byer – da jeg dro til Groningen var det poffertjes som stod på menyen. Dette mønsteret avspeiler også et faktum som gjelder mange nederlandske spesialiteter: de inneholder stort sett mengder av fett og/eller sukker.

Jeg hadde faktisk et annet ærend i Den Bosch også, utenom å spise digre kremboller, og det ærendet var så kjedelig som at jeg trengte ei jakke. Den jakka jeg ville ha fantes å få kjøpt på Zara, og .. Nijmegen har jo vanligvis det meste man trenger, men Zara finnes altså ikke her i byen. Dermed dro jeg likesågodt på en liten dagstur til Lindas fødeby, som hun stadig skryter av. Etter at jakka var kjøpt tilbragte jeg et par timer med å vandre rundt i sentrum av byen, og fikk egentlig en ganske liknende «byfølelse» som den jeg har i Nijmegen. Den Bosch er litt større, og har dermed et større sentrum også, men ellers følte jeg ikke at det var så annerledes atmosfære. Folks «lynne» virker ganske likt som her – avslappa og over middels folkelig. Det som slo meg var hvor utrolig mange kaféer og spisesteder det var over alt, og hvor digert torget var. Jeg syns egentlig at torget her i Nijmegen er ganske luftig, men kontrastene mellom de trange, koselige gatene og de digre åpne plassene er en god del større i Den Bosch.

DSC_8117 DSC_8127 DSC_8110

Jeg syns det er litt festlig at en gate kan hete «Bak rådhuset».

DSC_8113

Litt «galtvortfølelse» over den bygningen til høyre der. Tror det var riksarkivet.

DSC_8111 DSC_8101 DSC_8130 DSC_8100 DSC_8134Og til slutt sier man (på ekte brabantsk): houdoe!

Lørdagsmarkedet i Nijmegen.

Hver lørdag etter frokost tar jeg på meg sekken og går på Nijmegens ukentlige marked. Det er så mye morsommere enn å gå på matbutikken og handle, og så er det en fin måte å støtte opp om lokale bønder på. Man kan gå fra bod til bod og glede seg over alle fargene, og så kan man velge ut de saftigste plommene og de fineste gulrøttene fra én selger, mens en annen kanskje har eplene du er på jakt etter. Det finnes boder med bakervarer, klær, fisk, kjøtt, metervarer, postkort, sykkelutstyr, tapasretter, frukt, blomster, ost, og grønnsaker. Jeg bruker markedet hovedsaklig som frukt- og grønnsakshandel. Her foregår det stort sett på «gamlemåten»: man sier til de som selger hva man vil ha, og hvor mye. Det har medført at jeg har blitt ganske stø på hva grønnsaker og frukt heter på nederlandsk etterhvert, men jeg har også begynt å få en litt bedre følelse av hvor mye «en halv kilo» er.

DSC_8064 DSC_8066 DSC_8068 DSC_8073 DSC_8074 DSC_8070

Her er gårsdagens fangst:

DSC_8087 DSC_8096

Gleder meg til å lage grønnsakssuppa med rotgrønnsaker, hvite bønner og sopp som jeg fant oppskrift på i går!

Bringebærsommer.

Den augustdagen i fjor sommer, dagen etter avskjedsfesten hvor vi drakk vin og spiste ost i det blå kjøkkenet og tente stearinlysekrona i vinterhagen, den dagen da sola steika og alt egentlig var såre enkelt.

DSC_1252 DSC_1277

Den dagen jeg egentlig hadde dårlig tid og måtte pakke ned resten av rommet mitt, men heller dro på stranda med MM bare fordi det finnes viktigere ting her i livet enn å bli ferdig med å pakke, som for eksempel å ligge på en strand og spise sommervarme bringebær sammen med sin beste venn som man er i ferd med å flytte langt vekk fra.

Det som betyr noe (for meg).

Å finne ut noe nytt, å komme framover, bygge videre på kunnskap.

Bilder og gamle minner.

At dyr blir behandla med kjærlighet, respekt og omtanke.

Å danse til en sang jeg elsker, helt uten hemninger.

Fremmede mennesker som smiler varmt og sier «hei».

Å ikke kaste mat.

Lukta av årstider når de skifter.

Å lære og å mestre et nytt språk.

Å snakke med folk jeg er glad i, og bli mint på hvorfor jeg er glad i dem.

Turer i skogen og på fjellet med stillhet og trær på alle kanter, eller med ski på beina.

Postkort og brev.

Å være våken etter at alle andre har sovna, og være det treet som faller i skogen med et dump mens ingen hører eller ser.

Uitstapje: Groningen.

«Uitstapje»? Det er nederlandsk, og betyr (liten) utflukt. Forrige fredag tok jeg med meg kameraet og nysgjerrigheten til Groningen, en nordlig by i Nederland. Det er en utprega studentby, akkurat som Nijmegen, og jeg blei fortalt at en fjerdedel av innbyggerne er studenter.

Det hele starta med at jeg kjøpte en billig dagsbillett, og tenkte at jeg skulle bruke den på å utforske en ny nederlandsk by. Sjøl om Nederland er et ganske lite land (du kan reise helt fra sør til nord på 3-4 timer med toget) med godt utbygd tognett har jeg ikke vært så flink til å utnytte det. Jeg har vært et par ganger i Amsterdam for å gå på konserter, og én gang i Utrecht (som er en utrolig fin by – dit må jeg snart dra igjen), men ellers har det vært bedrøvelig lite reising. Så det var det på tide å gjøre noe med. Jeg tenkte rett og slett at det smarteste måtte være å utnytte sjansen denne dagsbilletten gav, og reise (nesten) så langt til en annen kant av landet som mulig. Dermed falt valget på Groningen, rett og slett fordi magefølelsen sa at det kunne være et bra sted å starte. Dessuten kom jeg i kontakt med ei nederlandsk jente ved navn Marlou (hun har en fin blogg om reising) som gjerne ville være guide, og som til alt overmål kunne flytende norsk. Så – bli med meg på tur til Groningen!

Vi starter på toget. Turen tok mindre enn to og en halv time, og jeg var litt spent på hvordan landskapet ville se ut etterhvert som jeg suste nordover. Ville det endre seg, ville utsikten bli annerledes enn den jeg kjente fra sør? Nei – det kan jeg si med én gang.. Nederland, på denne strekningen i alle fall, ser ganske likt ut hele veien: grønne jorder så langt øyet kan se, noen rekker av trær hist og her, kuer og sauer, industriområder, og byer med mørkebrune mursteinshus. Generelt syns jeg landskapet er prega av plutselige, skarpe overganger: kulturlandskap. Urørt natur er en mangelvare.

DSC_5879 DSC_5888 DSC_5901

Vel framme på Groningen stasjon møtte jeg Marlou. Hun unnskyldte seg med at hun ikke hadde snakka norsk på en stund, og var litt rusten, men jeg syns ikke det var noe problem å forstå henne. Det morsomme er at hun har en dialekt som kan minne veldig om arendalsdialekt, men hun har jo aldri bodd på Sørlandet (derimot på Vestlandet og i Trondheim). Jaja. Her er hun, hvertfall, fotografert i Prinsentuin («Prinsens hage»):

DSC_5910

For en som meg med en helt elendig stedssans er det godt å ha en person som er kjent. Uten kyndig guiding av Marlou hadde jeg nok totalt oversett den porten som leda inn hit:

DSC_5903 DSC_5905 DSC_5908

Dette var en av mange såkalte «hofjes» som finnes i Groningen (de finnes også i andre byer), der folk .. bor. Rett og slett. Det er bare at de har en åpen plass mellom husene, og har inngangsdørene sine vendt mot denne plassen – ikke mot gata. I tillegg til at det ser utrolig koselig ut å bo der, selvsagt. Vi tusla innom flere av dem, og alle framsto for meg som små fredelige oaser midt i byen. Litt sånn så byen ut ellers, utafor disse små «enklavene»:

DSC_5911 DSC_5921

Mens vi vandra rundt i de trange gatene spurte Marlou meg, «har du noen gang spist poffertjes?» Jeg hadde aldri hørt om det en gang, men da jeg fikk vite at det var minipannekaker (hva er det med Nederland og pannekaker, egentlig?) bestemte jeg meg for å teste det ut. Vi gikk til et ganske kitchy sted midt på torget og fikk servert ti bittesmå pannekaker hver, fulle av smør, med et lass melis på toppen. En kaloribombe av dimensjoner, og veeeldig søtt, men det er jo ofte nederlandsk bakverk. Og det var godt!

DSC_5916DSC_5917

(Sjekk den mursteinen av en smørklump..)

DSC_5924 DSC_5933

Vi avslutta vandringa på Humanistisk fakultet på universitetet, der en av Marlou sine favorittrestauranter også lå. Så tok hun et småteit hoppebilde av meg, bare for å ta et «jeg var her!»-bilde.

DSC_5947

Etter en lang dag med vandring rundt i byen var det på tide å komme seg sørover igjen, og før jeg satte meg på toget måtte jeg bare ta noen bilder av stasjonen. Groningen stasjon må være den fineste jernbanestasjonen jeg noen gang har vært på.

DSC_5948 DSC_5951

Og så toga jeg ned til Nijmegen igjen, mens himmelen mørkna og regnet sildra nedover rutene. Det var deilig med en uitstapje, og det blir forhåpentligvis flere av dem. Byer jeg har på lista er ‘s Hertogenbosch, Haarlem og Maastricht (og jeg er åpen for andre forslag!). Hvilken som blir neste by ut veit jeg ikke, men jeg lover å rapportere om neste uitstapje også!

Om det å (kanskje) føle seg voksen.

Siden jeg blei 24 år for et par måneder siden (akkurat to måneder i dag, faktisk) har jeg gått rundt og grubla litt på hva det egentlig betyr å bli voksen, og hvordan det føles. Det er noe med tallet 24 – da er man nesten 25, og da er man jo «midt i tjueåra» og .. snart 30. Det er noe annet enn å være 23, da man fortsatt befinner seg «tidlig» i tjueåra.

Uansett, jeg har altså tenkt litt (ok, ganske mye – jeg er en person som grubler mye på ting). Mest av alt har jeg tenkt en del på ansvaret jeg har for meg sjøl. Altså.. Nå er det faktisk jeg som tar ansvar for meg. Jeg sørger for å komme meg til tannlegen, jeg får i meg næringsstoffene jeg trenger, jeg velger hvor jeg vil hen i ferier, og i livet. Alt fra de små til de store tingene. Det virker litt banalt når jeg skriver det sånn her, men.. Det føles ikke trivielt. Noen ganger ser jeg meg sjøl dypt inn i øynene i speilet og lurer på om jeg ser voksen ut. Om andre tenker at, «ja, hun der ser ut som om hun kan ta vare på seg sjøl, hun er voksen.» (Hvis folk tenker på sånt i det hele tatt.)

Jeg har jo egentlig tatt ansvar for meg sjøl en god stund allerede. Det store spranget tok jeg da jeg dro til Bangladesh i åtte måneder året jeg fylte 18, sjøl om jeg forsåvidt aldri har hatt problemer med å gjøre ting på egenhånd. Men jeg tror  allikevel ikke at jeg hadde tenkt over alle de tingene en voksen person må fikse sjøl før jeg flytta hit til Nederland. Da jeg skulle flytte hit jeg bor nå tidligere i år måtte jeg plutselig finne en måte å transportere mine sparsomme eiendeler fra A til B, uten en pappa som kunne stille opp med bil og henger. Løsningen blei en studiekamerat som kunne låne mors bil.

Da jeg var midt i flytteproesessen, og stressa med å finne en løsning, gikk det opp for meg at det ikke er gitt at ting ordner seg (sjøl om de jo ofte gjør det), og at det er veldig viktig å ha mennesker man stoler på og kan regne med der man er. Som man kan være noe for, og som man kan ringe både for å bare «ta en kaffe» en onsdag ettermiddag og hvis man trenger noen å snakke med. Jeg har vært heldig og truffet flere fine folk på min vei, men jeg mangler noen som det er «selvfølgelig» å ringe hvis det skulle være noe. Det er kanskje noe av det vanskeligste med å starte helt på nytt et sted, det der med å finne de menneskene. Sånne mennesker  man trenger å ha sjøl om man er voksen.

Små planter og litt større bekymringer.

DSC_5458

Når tilværelsen framstår som litt kaotisk og uoversiktlig, er det fint å bare se at planter vokser. Gi dem litt vann og litt sol, så går resten av seg sjøl. Man trenger ikke lese seg opp, ikke leite etter hull i litteraturen, ikke forklare, ikke argumentere. Ikke tenke på mulige utfall, for det er bare ett av to: å vokse eller ikke vokse. Det er spørsmålet.

DSC_5436 DSC_5441 DSC_5462 DSC_5464 DSC_5480 DSC_5484 DSC_5746 DSC_5831 DSC_5834 DSC_5856

(Psst, jeg har endelig tatt meg sjøl i nakkeskinnet og posta noe på nerdebloggen min. Gå og se, så kan du lese om hva masterprosjektet mitt skal handle om! Hilsen nervøs vordende mor til en masteroppgave.)