Bokorm: Alberte-trilogien av Cora Sandel.

Og med dette skriver jeg det første innlegget i en kommende «serie» av innlegg om bøker. Kall det anmeldelser, betraktninger, omtaler.. Jeg vil ikke kalle det annet enn innlegg skrevet om bøker jeg har lest som på en eller annen måte føltes viktige å skrive om. Håper at det kan være til inspirasjon, og at det vil komme kommentarer (gjerne av typen, «hvis du likte denne her er jeg sikker på at du vil like [bok] også!»).

Det tok meg noen sider med litt stakkato lesing på riksmål fra første halvdel av 1900-tallet før jeg blei varm i språktrøya. Men, og det må jeg bare si med én gang: aldri har jeg blitt så oppslukt av en roman før. Eller, teknisk sett er det jo tre romaner jeg skriver om her. Men ja, du skjønner. Disse bøkene er så bra. Mens jeg satt i stolen min i hjørnet og leste dem i fjor høst tok jeg meg stadig i å ønske at boka aldri skulle ta slutt. Så jeg prøvde å ikke lese for mye om gangen, spinka og sparte, men til slutt kom siste side. Og det første jeg tenkte var, «jeg kommer nok aldri til å lese ei bok som er like bra – noen sinne.» En liten ferdiglesingsdepresjon der, altså.

Sara Cecilia Görvell Fabricius, som Cora Sandel egentlig het, skreiv disse tre bøkende om Alberte på 1920- og 30-tallet, og etter hennes egen livshistorie å dømme er det nok mye av henne i Alberte. Begge vokste opp i Tromsø og flytta til Paris som unge. Det er imidlertid mange andre grunner til at dette er gode bøker, og det at de er selvbiografiske kan man egentlig bare skyve inn i en liten parentes. Viktigere er språket – hvertfall for meg. En roman kan ha en så bra handling den bare vil, men hvis språket ikke sitter er slaget tapt for min del.

Disse romanene er bra fordi forfatteren er så utrolig flink til å fortelle, til å skildre Albertes liv. Hun blei rett og slett en person for meg, en lys levende ung kvinne som snubler seg litt uvørent gjennom livet. Som har et eget univers inni seg selv som er minst like stort som universet der ute, akkurat som jeg. Dette fortellende og skildrende språket skapte klare bilder i hodet mitt, både av Albertes introverte og varme person og av det som omgir henne: kalde vintermorgener i det trekkfulle huset hjemme, det trange og slitte værelset hennes i Paris, pinefulle selskapeligheter og ensomme vandringer. Følelsene som ligger i lufta ved middagsbordet på en restaurant på Montmartre i Paris, kampen med ordene hun stryker ut, bytter om på og sakte fyller ark etter ark med i skjul på et svaberg en sommerdag.. Og ikke minst: alt det usagte, alle de små tingene som bare Alberte ser og opplever. Språket tar meg dit, tar meg inn i Albertes verden, selv om både den og språket er fra en helt annen tid.

Som Maren (puddersky) sa her:

«En bok du vil lese igjen: Bøkene om Alberte. Alltid. Igjen og igjen og igjen.»

Advertisements

3 thoughts on “Bokorm: Alberte-trilogien av Cora Sandel.

  1. Åh, nå fikk du i allefall meg til å ville lese serien! Jeg har alltid ment at de bøkene hvor man virkelig blir kjent med hovedpersonen, og dermed også føler og ser det samme som hovedpersonen føler og ser gjennom boka, er de beste. Denne noteres definitivt på skal lese-lista!

  2. hei! du. jeg skal på nordkurset på island (*lykkerus*) i sommer, og lurer på om jeg kunne spurt deg noen spørsmål via. epost? :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s