Fjelltur og fjellfestival.

Fikk såvidt tid til å pakke meg ut av de digre koffertene og puste ut etter flyttesjauen fra Nijmegen før tursekken igjen skulle pakkes. Jeg skulle på «Jubeltur» i Jotunheimen og ende opp på Vinjerock. For en innesittende og bleik akademiker som meg blei det en seig tur, men det hjalp veldig at gjengen jeg var så heldig å tilbringe tre dager i fjellheimen med både hadde godt humør og bar sekken min når det røyna på. Da jeg kom fram til Eidsbugarden og Vinjerock forrige torsdag var det med sekken på ryggen, hodet heva og noen små skavanker. Ryggen strakk seg dessuten et par millimeter ekstra av stolthet over å ha forsert 1200 høydemeter opp til Kvitskarstind, 2193 moh, dagen før. Jeg så både røde, gule og blå stjerner da jeg hadde karra meg opp på toppen, men jeg er veldig glad for at staheten min viste seg å være intakt og at jeg hadde en halvsmelta Toppris å styrke meg på mens jeg glante utover det som føltes som halve Norge.

Dag 1: Gjennom Svartdalen til leiren ved Torfinnsbu

DSC_1511

Veldig bratt og trått, men vi var ved godt mot.

DSC_1498 DSC_1527

Jotunheimen er mye stein..

DSC_1591

Godt å komme fram til leiren og slappe av i kveldssola.

Dag 2: Topptur til Kvitskarstinden

DSC_1617

De fine «turleiaradn» våre, Randi og Åslaug, som både holdt oss i øra og i handa alt ettersom.

DSC_1657

Det obligatoriske «yesss, vi greide det!»-bildet på toppen av Kvitskarstind. Tror faktisk ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at jeg var den gladeste (og mest letta).

DSC_1707

DSC_1726

Min fantastiske navnesøster (og sjukesøster) som både plastra meg etter alle kunstens regler og bar sekken min (med glede) hele dagen.

Dag 3: Straka vegen til Vinjerock

DSC_1760 DSC_1763

Her var det ikke akkurat topp stemning, hehe.

DSC_1781

Men så var Bygdin i sikte, og Randi kunne melde om at det var fire kilometer (i luftlinje) til Eidsbugarden!

DSC_1788

Vi festa blikket på festival-lavvoene langt der borte, og gikk på det vi hadde det siste stykket.

Og så var det bare å «kosa seg» på Vinjerock! Der venta Marthe Maren (aka dronninga av myggspray) med tikroninger til dusjen på Fondsbu turisthytte, og jeg stupte under strålene mens hu satte opp teltet.

DSC_1791

Utslitte som vi var endte vi opp med å overvære torsdagskveldens konserter fra teltet, og var over oss av lykke over den utrolig, utrolig fine utsikten.

DSC_1855

Folka på Vinjerock er stort sett friluftslivelskende mennesker, og uniformen blir derfor deretter (og man er jo tross alt på over 1000 moh). I tillegg til ullgenser og/eller fargesterke jakker var det mange som fløy rundt med grønne singelluer fra Turistforeningen.

DSC_1880

Fredagskvelden bød på superbra fotolys, så da tok jeg meg en liten runde med kameraet.

DSC_1865

Fine festivalfjes!

DSC_1889DSC_1900

En representativ camp med hyggelige folk!

Lørdag morgen blei Marthe Maren og jeg med på en liten topptur for jenter med innlagt yogatime. Absolutt ikke den verste starten på dagen jeg har hatt.

DSC_1976

Mens vi satt der oppe og koste oss i sola løp det folk forbi som var med på Vinjerock sin lagkonkurranse («Multisport»), her representert ved dem Marthe kalte «Banan A» og «Banan B».

DSC_1981

DSC_2045

Hadde Store Vinje hatt tak hadde det uten tvil løfta seg da Odd Nordstoga entra scenen. Så god konsertstemning er det sjelden man opplever! Siden ingen ting egentlig kunne toppe Odd tusla vi etterhvert opp til teltet og utsikta igjen (men jeg stakk en liten svipptur nedom festivalområdet for å danse til Lemaitre før kvelden var omme).

DSC_2053 DSC_2062

Åh. Jeg kosa meg glugg ihjel! Savner fjellene og friluftslivet allerede, så det spørs om ikke jeg må bevilge meg en telttur til i løpet av sommeren. Å spise frokost i lyngen, hente vann (og dusje) i fossen, skue utover fjell og daler og ta livet med ro.. Ingen ting kan måle seg med det. Sleng på et par kjempefine konserter, masse friluftsaktiviteter og lokalbrygga øl i tillegg, så har du Vinjerock.

Advertisements

En veldig oransje dag.

DSC_4349

Dette er Karlijn, min nye bofelle siden jeg flytta inn på et stort loftsrom for et par måneder siden. I forgårs feira jeg Koninginnedag (dronningens dag) med henne og to av venninnene hennes, og hun hadde ikledd seg en original «krone» i anledning dagen. Dagen fortona seg ganske likt som 17. mai, bare uten barnetoget, og med oransje effekter isteden for bunad. Vi starta dagen i Goffertpark, der det var et enormt loppemarked og masse, masse folk.

DSC_4369

DSC_4365

Som 17. mai er også Koninginnedag i stor grad en dag for barna. Men jeg fikk inntrykk av at de nederlandske barna var mer aktive deltakere enn norske barn kanskje er på 17. mai – de går ikke bare rundt og spiser is og pølser hele dagen, men er også med å bidra til feiringa ved å selge f. eks. muffins, som de to småjentene her. Andre barn hadde tatt med seg instrumentene sine, og stilte seg opp forskjellige steder for å spille og tjene noen småmynter:

DSC_4457

Vi var så heldige å få overvære en liten fiolinduett!

DSC_4372

DSC_4422

DSC_4398

DSC_4442

På ettermiddagen tok  vi turen til Oranjepop som fant sted i en av parkene i byen, der vi først så et par konserter og spiste flamsk pommes frites.

DSC_4561

DSC_4604

Innimellom konsertene gikk jeg på jakt etter mennesker som hadde stæsja seg med oransje effekter. Det er mange måter å løse dette på – her har jeg samla et lite utvalg.

DSC_4541

DSC_4544

DSC_4552

DSC_4549

DSC_4550

DSC_4535

Barna var travelt opptatte med å samle plastglass de voksne hadde kasta på bakken:

DSC_4538

Så avslutta vi kvelden med det som virkelig gjorde dagen min: stilledisco! Et fantastisk konsept, der DJen snurrer plater på et anlegg som overfører lyden trådløst til et sett hodetelefoner. Dermed ender man opp med en gjeng mennesker som står og danser sammen, og som hører den samme musikken, noe som skaper en liten «boble» som utenforstående ikke kan ta del i. Det var en litt annen atmosfære enn på et vanlig dansegulv, ettersom man følte seg litt mer i sin «egen verden», og dermed kanskje turte å slippe seg mer løs, samtidig som det tidvis brøt ut allsang og synkron klapping. Og det beste var at platene som blei spilt kun var av typen gammeldags dansemusikk – rock, pop, reggae og latino, noe som gjorde at mangfoldet blant danseløvene var stor. Kort sagt, jeg hadde det utrolig gøy, og glemte tida og alle bekymringer. Vi blei der med hodetelefonene på i timevis, helt til beina våre ikke orka mer.

DSC_4605

DSC_4611

DSC_4639

DSC_4628

Inspirert av herr Kalvø: ting jeg liker med Norge.

Jeg leste nettopp «Ting vi liker med dette samfunnet» fra 2011 hos Are Kalvø (sjekk omfanget på kommentarfeltet der!), og syntes det var et så bra initiativ at jeg like godt bestemte meg for å lage en liknende liste. Nå hadde herr Kalvø crowdsourca sine punkter, men jeg tror jeg skal klare å komme på en del sjøl. Så værsågod, her er noe av det jeg setter aller mest pris på ved mitt kjære, lille land, delvis inspirert av lista i Are Kalvøs innlegg:

At man alltid kan være trygg på å få hjelp når man trenger det, det være seg av redningsetatene (ambulanse, brann eller et ukorrupt politi) – helt gratis.

Ja, i det hele tatt – tryggheten.

Godt vann i krana (her i Nederland smaker det.. kalk).

At man kan si «Jens» til statsministeren, og at man kan møte en fra regjering/storting på gata – det være seg i valgtider eller helt tilfeldig. Og slå av en prat.

Årstidene. Det er ikke alle i verden som har fire stykker.

At alle barn lærer å svømme og lese.

Allemannsretten. At man kan gå tur hvor man vil bare vi rydder etter oss, og at man kan sette opp telt hvor man vil (det kan man ikke her i Nederland).

At folk blir glade når det er sol, og strømmer til parkene selv om det bare er april og seksten grader. Og vind.

At vi hilser på hverandre når vi møtes i skog og mark, men aldri på gata.

NRK.

Konseptet «dugnad».

At det eneste stedet vi møter på en sikkerhetskontroll er på flyplassen.

Lokalaviser og festivaler.

Å ta Bergensbanen, og se hvordan landskapet endrer seg.

Jordbær og rips om sommeren, blåbær og epler om høsten.

Markjordbær

At ingen nasjonale markeringer kjennetegnes av militæroppvisninger, men heller folkefest i gatene for alle som vil delta.

Når toget stopper uten grunn, og folk som sitter ved siden av hverandre og ikke engang har hilst kommer i snakk fordi man endelig har noe som starter samtalen.

Russefeiring.

Pappapermisjon.

At vi kan snakke vårt eget språk med og forstå svensker og dansker, og at de forstår oss (sånn cirka). Og mangelen på standardtalespråk, men desto større dialektmangfold.

Norsk humor. (Ja, men tenk, da: Dagfinn Lyngbø, Ylvis, Raske Menn, Pernille Sørensen, Espen Beranek Holm, Nytt på nytt, Uti vår hage, .. Are Kalvø!)

Folk som leverer inn mista lommebøker og andre ting.

At skogen aldri er langt unna.

[Sett inn transportmiddel her] minutt for minutt.

At man kan ringe Opplysningen og spørre etter både telefonnumre og vaffeloppskrift.

Spleising. (Både et morsomt ord og betegnende for samfunnet.)

At sola nesten ikke går ned om sommeren.

Sommernatt

I rykk og napp.

Jeg er ikke en person som greier å holde meg på den gyldne middelvei. Jeg er enten langt ut i den ene grøfta, eller langt ut i den andre. Den siste tida har jeg virkelig vært langt uti den ene grøfta, og har villet klare alt på én gang: lese alt før forelesninger, innrede rommet mitt, treffe gode venner i utlandet, fikse eksamener.. Vel. Når man prøver å gjøre alt på én gang så greier man det sjelden. Jeg hadde noen utrolig fine turer de to foregående helgene, og jeg har lest mange interessante (og noen mindre interessante) artikler, men jeg har sovet for lite og har ikke rukket over alt. Noe som kulminerte i at jeg (faktisk for første gang i mitt liv) strøyk så det sang på en deleksamen i matte på mandag. Da innså jeg virkelig hvor krevende dette masterstudiet er, og ordene Gosia (min polske venninne fra Træna i fjor som jeg besøkte i Manchester helga før prøva) sa tvang seg fram: «Du kan ikke lese alt! Det går bare ikke.» Og dermed innså jeg også at jeg må lære meg å prioritere.

Men mest av alt må jeg lære meg å takle hvordan det føles å ikke fikse alt. Det høres kanskje defensivt ut, og jeg vil ikke si at jeg er en spesielt defensiv person, men det handler vel mest om å være realistisk. Og om å ha en viss balanse.. Jeg kommer aldri til å bli en sånn person som utelukkende prioriterer studier framfor folk som er viktige for meg. For selv om jeg skulle være i stand til, teoretisk sett, å lese alt og å aldri henge etter med studier ved å ikke ta meg tid til annet, så vil det alltid skje ting som gjør at en trenger gode venner som er der. Men kanskje enda viktigere er det å ha gode venner som man kan skape fine minner med, og som kan være med på røske deg ut av det sporet du er i sånn at du ikke kjører deg fast i et monotont mønster.

Og.. uansett hvor mye jeg bestemmer meg for å bruke hele dagen på studier så funker det rett og slett aldri. På ett eller annet tidspunkt sier hjernen stopp, og jeg innser at jeg burde gjøre andre ting, som å vaske klær eller handle mat. Eller blogge.. Og da er det gjort.

De to siste helgene var luftlommer i en til tider ganske overveldende og stressende studietilværelse i Nijmegen. Jeg traff fine folk, og jeg fotograferte, noe som er en ultimat kombinasjon, egentlig.

Først, for to uker sida, var jeg i Göteborg og hadde en liten reunion med Julia, Johanna og Hilde fra Island i fjor sommer. Det var høst i lufta, det var første tur ut av Nijmegen siden jeg flytta hit, og det var nordisk språknerding og en svær bokmesse. Men mest av alt var det utrolig hyggelig.

BildeBilde

Så tok jeg en tur til Manchester med tog for å se Gosia igjen, over et år etter at vi møttes første gang – det var virkelig verdt turen, selv om jeg ikke rakk å kjøpe billett fra Nijmegen, blei oppdaga og måtte gå av for å kjøpe billett og ta neste tog, dermed mista toget til London og måtte ut med en god del pund for en ny billett fra London til Manchester. (Det gikk heldigvis knirkefritt på tilbaketuren.) Jeg gikk på muséer, prata litt bedre britisk engelsk for hver dag og hadde en serie nerdesamtaler med interessante folk på Gosias bursdagsfest. Det var et godt gjensyn! Hun og jeg skal fortsette å skrive lange mailer til hverandre om livet «i eksil», og om alt annet.

BildeBilde

Det var to små pustepauser.. I hvertfall nesten. Jeg brukte omtrent all min våkne tid på toget/flyet til og fra Göteborg og Manchester med en tettskrevet vitenskapelig artikkel på fanget, markeringstusj parat og notater i margen. Sånn er det visst å være masterstudent.

Trænakjærleik.

Trænafestivalen er lang reise.

Trænafestivalen er varm velkomst med gule vimpler der det står «Velkommen til havfolket!» og barn med traller som vil tjene noen sommerkroner på å hjelpe slitne havfolk med bagasje.

Trænafestivalen er liten.

Trænafestivalen er dugnad.

Trænafestivalen er teltliv med utsikt.

Trænafestivalen er vannklosetter i røde trebrakker.

Trænafestivalen er vin med rusk i.

Trænafestivalen er vakre netter.

Trænafestivalen er god stemning i allslags vær.

Trænafestivalen er konserter i kirken med plass til 180 personer.

Trænafestivalen er kreative løsninger når ikke alle får plass i kapellet.

Trænafestivalen er mennesker i alle aldre.

Trænafestivalen er nordlendinger med attitude.

Trænafestivalen er folk som blåser såpebobler på konsert.

Trænafestivalen er folk med merkelige antrekk.

Trænafestivalen er overraskelser og fine øyeblikk.

Trænafestivalen er å være på konsert i ullgenser men hoppe og danse allikevel.

Trænafestivalen er å danse til sola skinner høyt på himmelen på Klubb Kåkkejævel med Erlend Øye og DJ Lång-Kalle som spiller Jackson 5 og klubb-beats om hverandre.

Trænafestivalen er lav VIP-faktor hos artistene.

Trænafestivalen er nye venner.

Trænafestivalen er den fineste festivalen.

(Psst. Jeg var der i fjor også.)

33 nautiske mil langt te havs.

Jeg dro på min første sommermusikkfestival aleine. Med en ryggsekk som gav meg bloduttredelser ved skulderleddene og et telt fra 1980-tallet på slep skulle jeg ta toget i 16 timer, buss i 1 1/2 og ferge i 2 1/2 time.

På vei ut fra Trondheim med Bodø-nattoget skulle jeg prøve å sove litt, men så..

Med midnattssol hele natta sov jeg lett i den gammeldagse liggestolen. Se film som en av mine nye festivalvenner, Martine, har laga.

Så mange stod i kø på bittelille Stokkvågen kai med telt, campingstoler og Trænabillett i sekken for å ta ferga. For det var dit vi alle sammen skulle: til Trænafestivalen 2010!

Det var «han Haarek» som tok oss med dit.

Vel i land ble vi møtt med vimpler i alle flaggstenger: «Velkommen til Havfolket!», og av barn med traller/trillebårer som ville trille bagasje for oss. Jeg takka pent nei og fortsatte bloduttredelsene det lille stykket opp til campen. Og for en camp.

Jeg og ei som kom nesten samme vei som meg, Margrete, gikk på rekognoseringsrunde før jeg fant den perfekte teltplassen. Det fikk stå i en slak nedoverbakke der jeg både kunne se utover sjøen og bort på naboøya Sanna (vi oppholdt oss stort sett på Husøya). Dessuten var jeg skjerma fra partycampene nede på flata.

Og sånn starta den første kvelden.

Hånda og beina tilhører Silje, Margretes venninne som dukka opp etterhvert. De slo opp teltet sitt like nedafor meg.

Her har vi tatt oppstilling før Dumdum Boys sammen med Lise og Martine, som vi satt med/sov med/drakk kaffe med på ferga over.

Kl. 01:11.

Etter en iskald morgendusj tilbragte jeg formiddagen i Lillekos-teltet der XRK, Bodøs rockeklubb, holdt hus. Det var små, fine konserter der. (Forresten solgte de også veggisburgere til 40 kroner, noe som redda meg fra knekkebrødhelvete innimellom)

Moddi spøkte med at det kanskje måtte kalles «Pålivalen» (han heter Pål til fornavn) hvis han ikke beherska seg med antall konserter på Trænafestivalen. Her spilte han bare sammen med cellisten sin, Ofelia.

Etter han hadde spilt et par sanger fikk vi greie på hvor den «hemmelige» Trippelkonserten med han, Therese Aune og Einar Stray var hen: i Petter Dass-kapellet. Og resten ble histore.

Dronninga av Træna, Ingrid Olava, spilte med sola midt i fleisen.

Campen kl. 22:39.

Træna har faktisk vannklosetter på festivalcampen. Vannklosetter i rødmalte tre..hus? Uansett. VANNklosetter, folkens.

Og VANN.. eh, dusj. Inni det svarte huset der. Iskald, som sagt. Men fortsatt dusj.

Så hopper vi glatt til neste kveld. Mellom her var kanskje det beste med hele Træna 2010, men det ble foreviget på svarthvittfilm, men så satt vi altså i Lillekos igjen, og hørte på at to gutter fra XRK satt inni en haug med ballonger og akkompagnerte The Real Ones som hadde konsert på Træna Fyr utafor.

Anna, som jeg tilfeldigvis jobber sammen med i sommer på Røde Kors og som tilfeldigvis også var på Træna, matcha doene sammen med Ane:

Da Kråkesølv skulle spille var det ikke høyere VIP-faktor enn at de rigga sjøl. Sånn er det på Træna. Og der ble de siste bildene tatt av frøken D40 før batteriet hennes gikk ut:

Så kom siste natt med midnattssol, måkeskrik og bare .. Træna. Så jeg var oppe nesten hele natta. Tok med det analoge kameraet ut på ekspedisjon til andre sida av øya, og gikk så tilbake til campområdet igjen for å se soloppgangen over havet. Da sola hadde satt begge beina ut av senga sovna jeg på liggeunderlaget i teltet ved siden av en ferdigpakka sekk, og våkna et par timer seinere for å pakke det ned igjen. Et døgn seinere var jeg hjemme i Oslo. Selvfølgelig skal jeg dit igjen neste år. Selvfølgelig.