Om uforløst skrivekløe.

Jeg må bare få lov å tilstå en ting: jeg går rundt med en sånn mer eller mindre konstant skrivekløe. Men greia er at det klør mest inni hodet mitt, og ikke så mye i fingrene. Det er blitt en slags modus jeg glir inn og ut av, og sånn sett føler jeg egentlig mer at det er skrivekløens litt late og drømmende kusine som har tatt bolig i pannebrasken min. Stasig vekk kommer det små blaff av inspirasjon, men fingrene følger ikke opp med handling. Jeg er veldig vant til å ha hodet fullt av surr og idéer og innfall og drømmer og ting jeg burde si men ikke sa, asså, men nå har jeg fått denne late kusina på besøk i tillegg.. Og det er lenge siden sist. Kanskje det er fordi jeg har hatt 3 måneder med ferie, og at hodet dermed har begynt å funke litt som det pleide før jeg blei sugd ned i mastersumpen? At jeg nå liksom har kravla meg opp på land og begynt å tørke litt i sola?

Jeg er ikke helt sikker på hva det er hun vil ennå, denne skrivekløen, og om hun egentlig har noe av substans å komme med. Kanskje hun bare trenger litt mer tankeplass? Jeg veit ikke. Hun må nok kjempe ganske hardt for å komme til orde i den konstante strømmen av Cambridge-relaterte tanker* som til enhver tid okkuperer mye av bevisstheten min i disse dager. Men kanskje jeg burde gi henne litt plass og se hva som skjer. Jeg har nemlig følelsen av at det ville gjort meg godt.

Før, da jeg var yngre, pleide jeg å skrive veldig mye. Det handla stort sett om meg og mitt – en form for dagbokskriving, kan man vel si, men det hendte at det este ut og blei større, og det hendte jeg våkna dagen etter og likte det jeg hadde skribla ned. Jeg tror jeg må gi meg sjøl lov til å dyrke den skrivende sida av meg sjøl igjen. Jeg sier at jeg må gi meg sjøl lov, for en av de mest dominerende tankene jeg har er den som med myndig stemme proklamerer at alt jeg gjør må være konstruktivt, nyttig og bra. Helst veldig bra. At det må føre til noe som på en eller annen måte finnes i verden der ute, noe som kan fortelles om eller vises fram. Det er godt mulig at de tankene har fått for stor plass, og at det blir litt sånn, «jamen, hva er det som er så jævla konstruktivt med å sette av tid til å skrive ned diverse innfall og tanker i ei notatbok?» Før pleide det å være min ventil – et rom der det ikke trengte å skje så mye, der jeg bare kunne sitte med pennen og notatboka og falle innover i meg sjøl. Etterhvert som jeg begynner å innse hva det vil si å være et introvert menneske, som jeg jo er, ser jeg at det er viktig å ikke skyve vekk den delen av meg sjøl som har behov for å bruke tid på å tenke og skrive. Det fører ikke med seg noe av betydning der ute i verden, kanskje, men det betyr noe for meg og gir meg ro. Jeg tror det er tidsånden, denne evinnelige delemanien som har gitt oss Twitter, Snapchat og Instagram (og blogger!), som har tatt litt rotta på den Heidi som en gang fant stor glede i å ikke skrive for andre øyne enn sine egne. Og derfor er det kanskje ekstra ironisk at disse tankene nå blir publisert i et blogginnlegg hele verden kan lese.

 

*Akkurat, ja. Dette her er et lite blogginnlegg jeg skreiv for ei drøy uke sida som bare blei liggende som kladd:

Høsten har begynt å sige innover landet og fylt skogen med sopp og tyttebær, men fortsatt kan man sitte med bare bein og skuldre ute en solvarm seinsommerdag og kjenne en mild bris stryke over ansiktet. Over hele landet trasker nye og gamle studenter til auditoriene og lesesalene med veska full av pågangsmot og notatbøker, mens jeg fortsatt har ferie og er hjemme hos foreldra mine enn så lenge. Jeg venter, går lange turer i skauen og glemmer at jeg venter, før jeg kommer hjem og fortsetter ventinga der jeg slapp. Men i dag snakka jeg med noen, endelig snakka jeg med et menneske som faktisk finnes der, i Cambridge, på Magdalene College, som var hyggelig og som ville meg vel. Det var en engelskmann der i andre enden av telefonen, og plutselig forstod jeg det: jeg skal faktisk dit. Til Cambridge. De venter meg der. Der skal jeg få et rom, ei seng, en skrivebord, et vindu. Dit skal jeg ta med meg tesamlinga, noen bøker, lesebrillene og .. ja, hvordan var det nå igjen når man skulle flytte til et annet land? Jeg har jo gjort det før. Men det skal jeg nok finne ut av om ei uke eller to når avreisa endelig står for døra. Nå er det akkurat som om hjernen min har greid å slippe litt tak i bekymringene, at den lille nissen som satt bak øret mitt og hviska at jeg kanskje ikke fikk dra allikevel, at noe kom til å skjære seg, at jeg plutselig skulle få en mail som starta med, «Dear Miss Solberg Okland, We are very sorry, but …». Men i steden har jeg fått emailer som åpner med «Dear Heidi, I am pleased to let you know that …», og andre positive vendinger. Det er nesten ikke til å tro. Snart skal jeg starte på doktorgraden min, snart er jeg der.

Fjelltur og fjellfestival.

Fikk såvidt tid til å pakke meg ut av de digre koffertene og puste ut etter flyttesjauen fra Nijmegen før tursekken igjen skulle pakkes. Jeg skulle på «Jubeltur» i Jotunheimen og ende opp på Vinjerock. For en innesittende og bleik akademiker som meg blei det en seig tur, men det hjalp veldig at gjengen jeg var så heldig å tilbringe tre dager i fjellheimen med både hadde godt humør og bar sekken min når det røyna på. Da jeg kom fram til Eidsbugarden og Vinjerock forrige torsdag var det med sekken på ryggen, hodet heva og noen små skavanker. Ryggen strakk seg dessuten et par millimeter ekstra av stolthet over å ha forsert 1200 høydemeter opp til Kvitskarstind, 2193 moh, dagen før. Jeg så både røde, gule og blå stjerner da jeg hadde karra meg opp på toppen, men jeg er veldig glad for at staheten min viste seg å være intakt og at jeg hadde en halvsmelta Toppris å styrke meg på mens jeg glante utover det som føltes som halve Norge.

Dag 1: Gjennom Svartdalen til leiren ved Torfinnsbu

Veldig bratt og trått, men vi var ved godt mot.

Jotunheimen er mye stein..

Godt å komme fram til leiren og slappe av i kveldssola.

Dag 2: Topptur til Kvitskarstinden

De fine «turleiaradn» våre, Randi og Åslaug, som både holdt oss i øra og i handa alt ettersom.

Det obligatoriske «yesss, vi greide det!»-bildet på toppen av Kvitskarstind. Tror faktisk ikke jeg overdriver hvis jeg påstår at jeg var den gladeste (og mest letta).

Min fantastiske navnesøster (og sjukesøster) som både plastra meg etter alle kunstens regler og bar sekken min (med glede) hele dagen.

Dag 3: Straka vegen til Vinjerock

Her var det ikke akkurat topp stemning, hehe.

Men så var Bygdin i sikte, og Randi kunne melde om at det var fire kilometer (i luftlinje) til Eidsbugarden!

Vi festa blikket på festival-lavvoene langt der borte, og gikk på det vi hadde det siste stykket.

Og så var det bare å «kosa seg» på Vinjerock! Der venta Marthe Maren (aka dronninga av myggspray) med tikroninger til dusjen på Fondsbu turisthytte, og jeg stupte under strålene mens hu satte opp teltet.

Utslitte som vi var endte vi opp med å overvære torsdagskveldens konserter fra teltet, og var over oss av lykke over den utrolig, utrolig fine utsikten.

Folka på Vinjerock er stort sett friluftslivelskende mennesker, og uniformen blir derfor deretter (og man er jo tross alt på over 1000 moh). I tillegg til ullgenser og/eller fargesterke jakker var det mange som fløy rundt med grønne singelluer fra Turistforeningen.

Fredagskvelden bød på superbra fotolys, så da tok jeg meg en liten runde med kameraet.

Fine festivalfjes!

En representativ camp med hyggelige folk!

Lørdag morgen blei Marthe Maren og jeg med på en liten topptur for jenter med innlagt yogatime. Absolutt ikke den verste starten på dagen jeg har hatt.

Mens vi satt der oppe og koste oss i sola løp det folk forbi som var med på Vinjerock sin lagkonkurranse («Multisport»), her representert ved dem Marthe kalte «Banan A» og «Banan B».

Hadde Store Vinje hatt tak hadde det uten tvil løfta seg da Odd Nordstoga entra scenen. Så god konsertstemning er det sjelden man opplever! Siden ingen ting egentlig kunne toppe Odd tusla vi etterhvert opp til teltet og utsikta igjen (men jeg stakk en liten svipptur nedom festivalområdet for å danse til Lemaitre før kvelden var omme).

Åh. Jeg kosa meg glugg ihjel! Savner fjellene og friluftslivet allerede, så det spørs om ikke jeg må bevilge meg en telttur til i løpet av sommeren. Å spise frokost i lyngen, hente vann (og dusje) i fossen, skue utover fjell og daler og ta livet med ro.. Ingen ting kan måle seg med det. Sleng på et par kjempefine konserter, masse friluftsaktiviteter og lokalbrygga øl i tillegg, så har du Vinjerock.

Og så var det sommerferie.

Da masteren var levert og forsvart, sykkelen var solgt, overvekta var betalt og første natta i Krokstadelva var unnagjort var det bare å starte sommerferien. Det var veldig merkelig å forlate Nijmegen, men jeg var så sliten at jeg nesten ikke følte noen ting da jeg landa på norsk jord seint på kvelden 11. juli. Først hadde jeg noen dager hjemme med familien der det blei spist mye is og kake.

Vi dro til mormor og morfar. Det var så godt å se sem igjen!

Lotte og Rikke (som jeg er tante til) var på besøk fra Trondheim.

Hei, Maia.

Rikke fant «sånne or’ntlige kirsebær» (som hang sammen)!

Vi fant noen lysbilder fra da mamma var liten bak i ei gammal bok.

Pappa (farfar) og Rikke bytta briller.

Og Noa hadde det uttrykket i fjeset som bare han kan ha når han koser seg.

Etter et par dager pakka jeg sekken og dro til Jotunheimen – mer om det snart.

Kronenburgerpark i kveldssol.

To søndager i Brussel.

Det skrives masteroppgave om dagen, og en sein søndagskveld om mindre enn to måneder sitter jeg på et Norwegian-fly i retning Gardermoen, Norge. Så kort og brutalt kan det altså sies.. Jeg skal nok skrive mer om å forlate Nijmegen, men ikke i natt. (Hvis du har lyst til å lese a) et innlegg som beskriver litt hvordan jeg har det akkurat nå, eller b) bare et skikkelig bra blogginnlegg, anbefaler jeg å ta turen bort til Maren/gietlitevink.) Siden jeg nærmest har bodd på laben/foran dataskjermen de siste par månedene, og dermed har utvikla en slags sitte-foran-en-skjerm-på-kveldstid-allergi, har jeg havna litt i bakevja her på den kjære bloggen min. Jeg tar herved hull på ballongen med noen bilder fra to søndager jeg tilbrakte i Brussel hos Nora.

Den første søndagen var i slutten av mars, da det helt plutselig blei varmt og nesten sommer. Nora hadde invitert på sushi lørdag kveld, og etter ei lang natt i selskap med hyggelige folk blei det en slækk dagen-derpå-søndag. Da jeg stod opp og tusla ut på kjøkkenet fant jeg Akiko, den herlige japanske fiolinisten som Nora deler leilighet med, som var i gang med å lage seg frokost.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Punky, den rampete katten som lever opp til navnet sitt, var lys våken og rastløs som vanlig.

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert stod Nora også opp, og vi bestemte oss for å finne oss frokost nede på søndagsmarkedet på Flagey.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi så gjorde, og etterpå vandra vi til et fint område av byen og satte oss på en hjørnekafé i sola og kikka på mennesker med hver vår kaffe til.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En snill herremann på nabobordet knipsa et bilde av de to trøttingene, som ikke blei så verst forholdene tatt i betraktning!

 

 

 

 

 

 

 

 

Ganske nøyaktig én måned seinere var jeg tilbake på besøk hos Nora igjen, og søndag morgen var det same procedure: brunch på det folksomme Flagey-markedet, med påfølgende kaffedrikking. Været var imidlertid ikke så sommerlig som sist.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk ikke så langt etter kaffen denne gangen, men satte oss på en hipp kafé i umiddelbar nærhet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde en alt annen enn fotogen dag …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nora, derimot, var frisk og fin!

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterhvert vendte vi nesa hjemover igjen for å starte på prosjekt sitronkake.Vi vispa egg og sukker hvitt for hånd (!) på omgang, noe som gikk overraskende greit!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kaka (som jeg hadde fått idéen til dagen før) blei en eksperimentell miks av suksessterte (bunnen) og solskinnsterte (fyllet).

 

 

 

 

 

 

 

 

Utseendemessig ikke så veldig vellykka, men heldigvis hadde Nora foreslått at vi skulle pynte den med jordbær..

 

 

 

 

 

 

 

 

Og kaka falt i smak, den! Vi skuffa innpå det vi makta, før vi løp til bussen for å rekke Lykke Li-konsert.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gleder meg til flere slække søndager med deg, Nora – hvor i verden det enn blir!

Bokorm: Alberte-trilogien av Cora Sandel.

Og med dette skriver jeg det første innlegget i en kommende «serie» av innlegg om bøker. Kall det anmeldelser, betraktninger, omtaler.. Jeg vil ikke kalle det annet enn innlegg skrevet om bøker jeg har lest som på en eller annen måte føltes viktige å skrive om. Håper at det kan være til inspirasjon, og at det vil komme kommentarer (gjerne av typen, «hvis du likte denne her er jeg sikker på at du vil like [bok] også!»).

Det tok meg noen sider med litt stakkato lesing på riksmål fra første halvdel av 1900-tallet før jeg blei varm i språktrøya. Men, og det må jeg bare si med én gang: aldri har jeg blitt så oppslukt av en roman før. Eller, teknisk sett er det jo tre romaner jeg skriver om her. Men ja, du skjønner. Disse bøkene er så bra. Mens jeg satt i stolen min i hjørnet og leste dem i fjor høst tok jeg meg stadig i å ønske at boka aldri skulle ta slutt. Så jeg prøvde å ikke lese for mye om gangen, spinka og sparte, men til slutt kom siste side. Og det første jeg tenkte var, «jeg kommer nok aldri til å lese ei bok som er like bra – noen sinne.» En liten ferdiglesingsdepresjon der, altså.

Sara Cecilia Görvell Fabricius, som Cora Sandel egentlig het, skreiv disse tre bøkende om Alberte på 1920- og 30-tallet, og etter hennes egen livshistorie å dømme er det nok mye av henne i Alberte. Begge vokste opp i Tromsø og flytta til Paris som unge. Det er imidlertid mange andre grunner til at dette er gode bøker, og det at de er selvbiografiske kan man egentlig bare skyve inn i en liten parentes. Viktigere er språket – hvertfall for meg. En roman kan ha en så bra handling den bare vil, men hvis språket ikke sitter er slaget tapt for min del.

Disse romanene er bra fordi forfatteren er så utrolig flink til å fortelle, til å skildre Albertes liv. Hun blei rett og slett en person for meg, en lys levende ung kvinne som snubler seg litt uvørent gjennom livet. Som har et eget univers inni seg selv som er minst like stort som universet der ute, akkurat som jeg. Dette fortellende og skildrende språket skapte klare bilder i hodet mitt, både av Albertes introverte og varme person og av det som omgir henne: kalde vintermorgener i det trekkfulle huset hjemme, det trange og slitte værelset hennes i Paris, pinefulle selskapeligheter og ensomme vandringer. Følelsene som ligger i lufta ved middagsbordet på en restaurant på Montmartre i Paris, kampen med ordene hun stryker ut, bytter om på og sakte fyller ark etter ark med i skjul på et svaberg en sommerdag.. Og ikke minst: alt det usagte, alle de små tingene som bare Alberte ser og opplever. Språket tar meg dit, tar meg inn i Albertes verden, selv om både den og språket er fra en helt annen tid.

Som Maren (puddersky) sa her:

«En bok du vil lese igjen: Bøkene om Alberte. Alltid. Igjen og igjen og igjen.»

Blikket framover.

Juleferien min (vi får starte der) inneholdt både et etterlengta besøk (bilde 1), julefeiring i passelig store doser med familien (bilde 2) og hyttenyttår med snø og skiturer der tanker kunne tenkes i sine fulle lengder (bilde 3).

Og nå ser jeg framover. Horisonten nærmer seg, bare et halvt år igjen som masterstudent, og framtida er nok en gang usikker. Om to uker får jeg vite om drømmen jeg har for de neste par åra går i oppfyllelse eller ikke. (Tør ikke fortelle hva det er, i tilfelle det ikke går. Men kryss alt du har for meg, vær så snill, hvis du leser dette i tide.)

Livet som masterstudent tar mye tid og krefter om dagen, og sjøl om jeg prøver å ikke øke presset på meg sjøl ved å innføre «flinkhetsregimer» på andre arenaer er det noen ting som jeg veit er bra for meg. Derav følgende liste over det som skal gjøre tida framover så levelig som mulig:

Yoga. Hver dag, om det så bare er 10 minutter.

Tepauser.  Så ofte som mulig.

Lese bok (skjønnlitteratur) på senga med god samvittighet.

Høre ei plate uten å gjøre noe annet samtidig.

Spise masse appelsiner og mørk sjokolade.

Huske på at det er viktig å møte fine folk og gå på fine konserter.

Innvandrer? Jeg?

Noen ganger slår det meg: jeg er jo egentlig en innvandrer. Hvis en innvandrer er en som har bosatt seg i et annet land enn hjemlandet sitt, så stemmer det jo på en måte på meg. Men så tenker jeg at innvandrere har vel utvandra fra landet de blei født i for godt, og prøver å bli en del av samfunnet i det landet de har flytta til. Hva med meg? Jeg har jo ikke flytta til Nederland med mål om å bli her for resten av livet. Akkurat det der gjør ting litt mer komplisert i hodet mitt, og kanskje gjelder dette andre enn meg også, som av en eller annen grunn bor i «utlandet» uten å nødvendigvis føle at de har utvandra. For hvordan forholder man seg til stedet man bor på hvis man egentlig føler at det er midlertidig? Klarer man å slå seg til ro da?

Saken er altså at jeg egentlig ikke føler meg som en innvandrer. Jeg har jo oppholdt meg i lengre tid i utlandet før, og har tenkt som så at hvis jeg har klart å håndtere kulturelle kollisjoner og utfordringer i India og Bangladesh så bør Nederland kunne kalles plankekjøring i forhold. Så akkurat det med kultursjokk har jeg nok kommet greit ut av i denne omgang, men det som er sakens kjerne avhenger ikke egentlig av hvor stor kulturforskjellene er eller ikke er, men mer om det at jeg ikke har så lett for å føle meg «hjemme» andre steder enn, vel, hjemme. Når jeg ser tilbake på de åra jeg bodde i Oslo som UiO-student var det egentlig ikke så annerledes enn nå – jeg brukte ganske lang tid på å falle til ro (hvis jeg i det hele tatt gjorde det) og på å finne venner (egentlig blei jeg vel stort sett bare bedre venner med folk jeg allerede kjente).

Uansett. Når jeg treffer nye mennesker, som for eksempel hun fotballspilleren jeg traff på en bursdag forrige uke, så får jeg alltid spørsmålet, «Så, hvordan liker du deg i Nederland, da?» Nederlendere flest er veldig direkte, og jeg tror de som spør gjør det fordi de lurer, og ikke bare fordi det er noe man spør om. Men hver gang jeg får dette spørsmålet merker jeg at det er vanskelig å svare. Jeg har sikkert spurt norske innvandrere det samme spørsmålet mange ganger, og jeg må innrømme at jeg har forventa at de skal si at de trives kjempebra, at Norge er et bra land å bo i, har vakker natur, osv., osv. Og jeg pleier jo å svare, «Joda, helt fint!», eller noe i den duren, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men jeg kunne også fortalt at jeg fortsatt ikke føler at jeg har funnet meg helt til rette her, at jeg savner den høye graden av tillitt vi har i det norske samfunnet, at jeg egentlig ikke føler meg hjemme i et så gjennomurbanisert land, og at jeg ikke ser for meg å bli her så mye lengre enn til sommeren (det er da jeg blir ferdig med masteren). At det første året mitt her egentlig bare forsvant i en virvel av lesing, innleveringer og eksamener, og at jeg først nå i høst har hatt tid til å kjenne etter.

Selvfølgelig er det fint å sykle mye, det er lett å være vegetarianer her, og det er bra ting ved kulturen også, som for eksempel at man i mye større grad erkjenner tilstedeværelsen til folk ved å se dem i øynene og hilse selv om man ikke kjenner dem, og at folk generelt er ganske avslappa og ikke så veldig sjølhøytidelige. Joda. Men dette landet er nok ikke mitt land.

Jeg tror at hvordan man vokste opp, og ikke minst hvor, har mye å si for hva som skal til for at man trives og føler seg hjemme. Jeg er oppvokst i en relativt landlig og desentralisert kommune, og har bodd i et stort trehus oppå en ås med stor hage og skauen bare et steinkast unna. Nederland er et eneste stort lappeteppe av små og store byer, og er både ganske flatt og ganske trangt. Her stables det i høyden, og det å ha en hage som er større enn et par kvadratmeter er få forunt. Hvis jeg ser ut av vinduene mine her på loftet i fjerde etasje ser jeg bare rett inn i høye, firkantede murbygninger som inneholder leiligheter. Ingen horisont er å skimte. Fra stuevinduene hjemme hos mamma og pappa, derimot, kan jeg se utover en hel dal, med Drammenselva i bunnen og skogkledte åssider. Jeg føler meg litt inneklemt her, rett og slett.

I disse dager holder jeg på med en søknad til universitetet i Cambridge. Det er der jeg har lyst til å gjøre doktorgraden min, selv om jeg også skal søke her i Nijmegen. (Norge er dessverre ikke noe alternativ – det mangler et forskningsmiljø innen det feltet der jeg befinner meg, altså nevrovitenskap og språk.) Jeg veit ikke om det nødvendigvis er sånn at gresset er grønnere der, men jeg tror faktisk det kunne blitt en veldig fin opplevelse å bo på et college og bli en del av et sånt «akademisk minisamfunn». Og ja, så er det jo Cambridge, da.

Jeg går rundt med et håp om at jeg en dag skal finne et sted der jeg virkelig trives og faller til ro. I så måte er ikke livet som forskerspire så lett, og det er mange som flytter på seg en god del før de «lander» og får seg en fast stilling. Enn så lenge må jeg fortsette å leve livet som semi-innvandrer, og så får tiden vise om jeg kanskje kan vende hjem en dag og  sjøl starte opp det forskningsmiljøet jeg skulle ønske vi hadde i Norge. Det er jo en ganske høy ambisjon å ha, men umulig er det vel heller ikke.