Trænakjærleik.

Trænafestivalen er lang reise.

Trænafestivalen er varm velkomst med gule vimpler der det står «Velkommen til havfolket!» og barn med traller som vil tjene noen sommerkroner på å hjelpe slitne havfolk med bagasje.

Trænafestivalen er liten.

Trænafestivalen er dugnad.

Trænafestivalen er teltliv med utsikt.

Trænafestivalen er vannklosetter i røde trebrakker.

Trænafestivalen er vin med rusk i.

Trænafestivalen er vakre netter.

Trænafestivalen er god stemning i allslags vær.

Trænafestivalen er konserter i kirken med plass til 180 personer.

Trænafestivalen er kreative løsninger når ikke alle får plass i kapellet.

Trænafestivalen er mennesker i alle aldre.

Trænafestivalen er nordlendinger med attitude.

Trænafestivalen er folk som blåser såpebobler på konsert.

Trænafestivalen er folk med merkelige antrekk.

Trænafestivalen er overraskelser og fine øyeblikk.

Trænafestivalen er å være på konsert i ullgenser men hoppe og danse allikevel.

Trænafestivalen er å danse til sola skinner høyt på himmelen på Klubb Kåkkejævel med Erlend Øye og DJ Lång-Kalle som spiller Jackson 5 og klubb-beats om hverandre.

Trænafestivalen er lav VIP-faktor hos artistene.

Trænafestivalen er nye venner.

Trænafestivalen er den fineste festivalen.

(Psst. Jeg var der i fjor også.)

Reklamer

33 nautiske mil langt te havs.

Jeg dro på min første sommermusikkfestival aleine. Med en ryggsekk som gav meg bloduttredelser ved skulderleddene og et telt fra 1980-tallet på slep skulle jeg ta toget i 16 timer, buss i 1 1/2 og ferge i 2 1/2 time.

På vei ut fra Trondheim med Bodø-nattoget skulle jeg prøve å sove litt, men så..

Med midnattssol hele natta sov jeg lett i den gammeldagse liggestolen. Se film som en av mine nye festivalvenner, Martine, har laga.

Så mange stod i kø på bittelille Stokkvågen kai med telt, campingstoler og Trænabillett i sekken for å ta ferga. For det var dit vi alle sammen skulle: til Trænafestivalen 2010!

Det var «han Haarek» som tok oss med dit.

Vel i land ble vi møtt med vimpler i alle flaggstenger: «Velkommen til Havfolket!», og av barn med traller/trillebårer som ville trille bagasje for oss. Jeg takka pent nei og fortsatte bloduttredelsene det lille stykket opp til campen. Og for en camp.

Jeg og ei som kom nesten samme vei som meg, Margrete, gikk på rekognoseringsrunde før jeg fant den perfekte teltplassen. Det fikk stå i en slak nedoverbakke der jeg både kunne se utover sjøen og bort på naboøya Sanna (vi oppholdt oss stort sett på Husøya). Dessuten var jeg skjerma fra partycampene nede på flata.

Og sånn starta den første kvelden.

Hånda og beina tilhører Silje, Margretes venninne som dukka opp etterhvert. De slo opp teltet sitt like nedafor meg.

Her har vi tatt oppstilling før Dumdum Boys sammen med Lise og Martine, som vi satt med/sov med/drakk kaffe med på ferga over.

Kl. 01:11.

Etter en iskald morgendusj tilbragte jeg formiddagen i Lillekos-teltet der XRK, Bodøs rockeklubb, holdt hus. Det var små, fine konserter der. (Forresten solgte de også veggisburgere til 40 kroner, noe som redda meg fra knekkebrødhelvete innimellom)

Moddi spøkte med at det kanskje måtte kalles «Pålivalen» (han heter Pål til fornavn) hvis han ikke beherska seg med antall konserter på Trænafestivalen. Her spilte han bare sammen med cellisten sin, Ofelia.

Etter han hadde spilt et par sanger fikk vi greie på hvor den «hemmelige» Trippelkonserten med han, Therese Aune og Einar Stray var hen: i Petter Dass-kapellet. Og resten ble histore.

Dronninga av Træna, Ingrid Olava, spilte med sola midt i fleisen.

Campen kl. 22:39.

Træna har faktisk vannklosetter på festivalcampen. Vannklosetter i rødmalte tre..hus? Uansett. VANNklosetter, folkens.

Og VANN.. eh, dusj. Inni det svarte huset der. Iskald, som sagt. Men fortsatt dusj.

Så hopper vi glatt til neste kveld. Mellom her var kanskje det beste med hele Træna 2010, men det ble foreviget på svarthvittfilm, men så satt vi altså i Lillekos igjen, og hørte på at to gutter fra XRK satt inni en haug med ballonger og akkompagnerte The Real Ones som hadde konsert på Træna Fyr utafor.

Anna, som jeg tilfeldigvis jobber sammen med i sommer på Røde Kors og som tilfeldigvis også var på Træna, matcha doene sammen med Ane:

Da Kråkesølv skulle spille var det ikke høyere VIP-faktor enn at de rigga sjøl. Sånn er det på Træna. Og der ble de siste bildene tatt av frøken D40 før batteriet hennes gikk ut:

Så kom siste natt med midnattssol, måkeskrik og bare .. Træna. Så jeg var oppe nesten hele natta. Tok med det analoge kameraet ut på ekspedisjon til andre sida av øya, og gikk så tilbake til campområdet igjen for å se soloppgangen over havet. Da sola hadde satt begge beina ut av senga sovna jeg på liggeunderlaget i teltet ved siden av en ferdigpakka sekk, og våkna et par timer seinere for å pakke det ned igjen. Et døgn seinere var jeg hjemme i Oslo. Selvfølgelig skal jeg dit igjen neste år. Selvfølgelig.