Nyttårsfølelse og brødsymbiose.

Jeg sitter på mine femten kvadratmeter et sted i Oslo, Norge, Europa, Universet (har lest Bisettelsen, litt prega) og prøver å bli vant til det nye året. Mange, inkludert meg selv, snakker om julestemning, men jeg vil herved påstå at det også finnes noe som kan kalles nyttårsfølelse – eller nyttårsstemning om du vil. Det jeg snakker om er helt sikkert en følelse som har flere deler – en del oi-nå-må-jeg-huske-å-ikke-skrive-2010-men-2011, en del det-var-deilig-å-komme-hjem-til-mine-egne-ting, en del møte-andre-mennesker-enn-familien, og en del.. ja.. følelsen av å skrive inn ting som skal skje i en ny almanakk eller en ny kalender: nye konserter, nye forelesninger, nye møter og nye bursdager. Kunne sikkert fortsatt og fortsatt.. Men faktum er at det er noe kunstig over en sånn følelse, og den går fort over når hverdagen tar over. Datoer og kalendre er snedige saker.

I dag, da jeg var på butikken for å handle inn noen nødvendigheter til det relativt tomme kjøleskapet, var det noe som fikk meg til å stoppe opp et øyeblikk og bare smile. Ved brødskjæremaskinen stod det et gammelt og krokrygget ektepar. Brødet var ferdig skåret opp og skulle legges tilbake i posen, og mens kona holdt papirposen skjøv mannen omhyggelig og meget sakte brødskivene inn, fullstendig synkronisert med kona som kom han i møte med posen. Ingen av dem var særlig mye høyere enn maskinen. Da brødet var i posen tok kona den, så oppi den vel og lenge – antagelig for å sjekke om brødskivene lå pent på rekke – mens dama som stod foran meg med en handlevogn og med ansiktet i utålmodige folder fordi den gamle dama sperra veien for henne begynte å stange vogna mot hjørnet av skapene der melka står for å signalisere at hun ville forbi. Den gamle dama ensa imidlertid ikke hverken handlevogndama eller noen andre, hun var fullt konsentrert om brødposen sin og holdt nå på med å ta ut skalken på enden for å bytte den ut med en annen, større brødskalk hun fant der brødet kommer ut etter å ha vært igjennom maskinen. Mannen hennes stod og fulgte nøye med. Så, fortsatt uten mine til å registrere omgivelsene sine, begynte den gamle dama å sakte men sikkert lukke posen igjen, for så å gi den til mannen, som putta brødet nedi handlenettet foran på rullatoren. Jeg tror jeg må ha smilt mer enn det er vanlig at kunder på Coop Prix på John Colletts plass gjør, for den butikkansatte som kom mot meg akkurat i det de to gamle var ferdige med brødprosjektet sitt så litt nysgjerrig på meg før han hasta videre ned mot kassene. Klokka var halv fem og folk hadde jo dårlig tid, må vite.

Reklamer

2009: en refleksjon.

Hører smell utenfor vinduet, og innser at jo, nå er det snart slutt på 2009. Noen liker å være tidlig ute med å smelle det nye året inn, og noen, som han i røyketelefonreklamen på radioen, skal stille klokka til Hawaii-tid for å få året til å vare litt lengre. Jeg forholder meg til vår tidssone, den som er +1, og ja – nå har de allerede ropt hurra og klemt hverandre i England. 

Folk poster oppsummeringer av 2009 som om de aldri skulle ha gjort annet. Hvordan huske alt som har skjedd i løpet av et helt år? 2009 har vart lenge, syns jeg. Nesten som flere år. Skal jeg prøve å huske litt av det som har skjedd, er det første som titter frem blant hjernecellene 26. april. Da landa Kristin og jeg på Gardermoen, etter å ha vinket farvel til alle vi hadde blitt så glade i gjennom åtte måneder bare et døgn tidligere. Jeg var sjuk, hadde knapt sovet noe, hadde feber og var i fullstendig ubalanse. Gråt nesten hele veien fra London til Gardermoen av ren, skjær utslitthet. Og kanskje litt hjemlengsel også. Og plutselig var jeg i Norge igjen. Det føltes nesten som å ha vært på en annen planet, vende tilbake til jorden – normal gravitasjonskraft, normalt oksygennivå i lufta.. Og så var det så stille. En sånn øredøvende stillhet, den banka i øra, herregud så stille det var. Det eneste jeg kunne høre var pulsen som slo, og jeg var usikker på hva hjertet mitt banka for. Var jeg glad for å komme hjem? Ville livet bli annerledes nå?

Så tenker jeg på sommer. Plutselig hadde livet brått tatt en ny retning, en retning som førte meg til Oslo og Blindern. Og forelesningssaler, notatbøker, fortvilelse over engelsk pensum, følelsen av å være liten og anonym i en stor by blant mange mennesker. Men jeg klarte meg fint, jeg holdt hodet over vannet, jeg skjønte at lingvistikk var noe jeg virkelig kunne se for meg å studere i noen år til. Og så kom 26. september. Dagen jeg hadde grua meg så forferdelig til i mange år kom og slo beina fullstendig vekk under meg, han jeg var aller mest glad i døde brått, og jeg tror at fortsatt, selv på denne siste dagen i året, at jeg ikke har klart å forsone meg helt og fullt med at asken som ligger oppi en pen, svart urne med hans navn på virkelig er hans. Hvordan kan all den gleden som bodde i han, min vakre Prins, bare bli borte, som et blaff?

Jeg dedikerer denne nyttårsaftenen til han. Prins var veldig redd for smellene til rakettene, og hver gang jeg hører lydene av et nytt år som er i anmarsj, tenker jeg på han og de hvileløse rundene han tok rundt i huset hver 31. desember. Man veit aldri hva et år vil føre med seg – for meg førte 2009 med seg både smil og tårer. Det er om å gjøre å la smilene veie tyngst. Og det gjorde de, for han var virkelig en fantastisk liten fyr.

Og nå, 2010. Godt nyttår!