Smårusk fra mobilen.

Her kommer et knippe mobilbilder, bare sånn halvtilfeldig plukka ut i et anfall av kombinert prokrastinering og lakenskrekk på en regntung lørdagskveld, og «historiene» bak dem.

IMAG0326Mens jeg bodde i Oslo lærte jeg meg å fremkalle mine egne bilder i Studentenes Fotoklubb på Chateau Neuf. Her viser jeg stolt fram skylling av film (og skjeler litt i samme slengen). Å tilbringe fem timer i strekk inne på mørkerommet med brente CDer på CD-spilleren blanda med de skvulpende lydene fra fremkallingsbadene ga meg mer ro i sjela enn det meste annet jeg har prøvd, så jeg må si at jeg savner å drive med det. Har dessverre ikke finni meg et like bra analogfotomiljø her i Nijmegen.

IMAG0414Et forsøk på å lage en ugletatovering med hennamaling.. Jeg kjøpte med meg et par tuber hjem fra Bangladesh da jeg var der en tur våren 2011, og fikk vel antagelig ånden over meg i et kjedsomt øyeblikk. Heldigvis varer sånne «tatoveringer» bare i cirka ei uke.

IMAG0416 Jeg er stor tilhenger av notering i margen. Jo barnsligere, jo bedre. Skal ikke akkurat påstå at jeg er noe tegnetalent, dog..

IMAG0495Gode minner fra Nordkurs på Island. Dette her var den første hjemmeleksa vi leverte inn: «Deg selv og familien din». Det er jammen over to år siden alt – da jeg var «tuttugu og tveir ára» (tjueto år).. Dessverre sitter det ikke mye igjen av den islandsken jeg lærte, men jeg har fortsatt kontakt med tre av vennene jeg fikk der.

IMAG0573Jeg liker å ta tog. Jeg er rett og slett en togentusiast! Det er jo miljøvennlig, men det er også fint fordi man får et forhold til at man beveger seg fra et sted til et annet. Det er noe annet enn å fly, da er det liksom «svupp» opp, og «svupp» ned, og så er man der (og så må man gjennom så mye styr med sikkerhetskontroll og bagasjehelvete). Jeg liker å følge med på hvordan landskapet endrer seg, liker å være på vei. Når man sitter sånn på toget så går det opp for en at man er på tur, og man får litt tid til å tenke.

IMAG0651Hadde drøssevis av bilder liggende av han karen her. Savner gryntelydene hans når han legger seg ned for å slappe av (les: detter sammen som en sekk poteter) og de svarte, tindrende øynene som alltid følger med og som får med seg absolutt alt som skjer. Gleder meg til å komme hjem til høye lykkebjeff og mjuk pels til jul.

IMAG0692 Jeg går mye rundt og ser opp. På skyer, på trekroner, på fjell.

IMAG0985I India er folk utrolig hjelpsomme, spesielt overfor turister. Derfor syns jeg disse skiltene, som hang på togstasjonen i Amritsar, tok indisk hjelpsomhet så utrolig på kornet..

IMAG1002

Den fine, fine sarien jeg kjøpte meg i India (men som jeg dessverre er ute av stand til å ta på uten hjelp) den gangen jeg hadde den på for første gang.

IMAG1126 Jeg liker å spise med fingrene. Helt siden jeg lærte meg kunsten da jeg dro til Bangladesh som 19-åring har jeg alltid følt en viss trang til å bruke fingrene når jeg har spist sørasiatisk mat. Det gir en helt annen opplevelse enn å spise med kniv og gaffel, en helt annen nærhet til maten. Jeg vil nesten påstå at maten smaker bedre. Bildet er fra en «bedre middag» vi fikk en gang vi var på utflukt med hindistudentene i Varanasi, der vi fikk smake en spesiell type lokal mat servert på veldig miljøvennlige tallerkner (!).

IMAG1180Da jeg dro på tur til Kolkata i Vest-Bengal etter at hindikurset i Varanasi var over sofasurfa jeg hos ei som var journalist, og da jeg var med henne på kontoret en dag endte det med at jeg havna i avisa hun jobba i. Sånn kan det gå.

IMAG1329Mens jeg studerte i Oslo var jeg så heldig å bo i Ullevål Hageby, i et kollektiv der vi hadde tilgang til en stor hage. Å spise frokost ute på trappa med utsikt til grønt gress og trær med radioen på inne fra stua er noe jeg savner.

IMAG1813Jeg har nok et «rykte» på meg for å gå med litt spenstige strømpebukser. En gang for ikke så lenge siden opplevde jeg at ei av de jeg studerer med kom opp ved siden av meg på vei til forelesning og sa noe sånt som at «jeg kjente deg igjen på strømpebuksene»..

IMAG1894

Nederlandsk er et gøy språk, syns jeg. Etter et drøyt år har jeg, ved hjelp av pågangsmot og entusiasme ispedd en god del bommerter og språklige misforståelser, greid å komme opp på et akseptabelt nivå. En av tingene jeg har gjort for å lære meg språket er å lese om Ole Brumm, her illustrert ved et utsnitt fra kapittelet som handler om når Ole Brumm og Nasse Nøff jakter på Heffalumpen. I den nederlandske versjonen blir dette vesenet kalt «Klontenmiggel», et navn som fikk meg til å bryte ut i latter da jeg leste det første gang.. (Nasse Nøff heter «Knorretje».)

Takk for oppmerksomheten, og god natt.

Reklamer

Om å fremkalle film.

Fritt etter  notatene mine fra kræsjkurset jeg fikk i filmfremkalling onsdag kveld:

1. Spole på film

Bekmørkt rom. Boksåpner. Klipp av enden av filmen når du endelig har fått den ut av hylsteret. Føl deg fram på bordet foran deg for å finne en spole, finn hakene der filmen skal inn i sporet sitt, ikke ta på filmen med fingrene. Spole, spole, spole.. Pass på når du nærmer deg slutten, filmen blir «tight». Klipp den løs fra den lille spolen, få resten av filmen på (den store) spolen. Putt spolen i boksen, sett på det innerste lokket så det sier «klikk». Gå ut i lyset igjen. Bildet under viser spolene. Filmen skal snurres på som et sneglehus, på en måte.

(Bilde hentet fra fotoklubben.no)

2. Selve fremkallingen

Bland fremkaller – sjekk under boksen hvor mange milliliter væske som trengs per film (noen bokser tar flere enn én spole med film). Gjør også klar fix og stopp. Pass på at fremkalleren holder 20 grader celsius.  Hell oppi fremkaller – fort – og agiter (hold boksen med begge hender og snu den opp ned gjentatte ganger) i ett minutt, deretter ti sekunder hvert hele minutt. Bruk stoppeklokke. Tabellen med alle tallene på veggen forteller deg hvor mange minutter som trengs. Hell så ut fremkalleren (tilbake i målebegeret) og hell på stopp – fort, den skal bare være oppi i et halvt minutt – og agiter konstant. Hell stoppen ut og hell på fix. Agiter i et minutt, deretter fem sekunder hvert halve minutt i 6 minutter. Hell så ut fixen, den skal tilbake i kanna si. De to andre kjemikaliene helles ut – fremkaller i en spesiell beholder, stopp i sluket.

3. Sluttprosedyre

Ta av lokket – nå kan filmen være i lyset. Putt en gummislange som henger sammen med krana oppi boksen, og skru på full guffe. La filmen skylles i cirka 20 minutter. Hell så ut vannet, ta ut spolen og fyll boksen med vann igjen. Ha i en dråpe zalo, rør litt, og putt oppi spolen. Hell ut vannet etter en liten stund, og rist spolen så det overflødige vannet forsvinner. Hekt en krok til enden av filmen, heng den opp i taket, og rull filmen forsiktig ut ned mot gulvet. Fest en vekt i andre enden, og heng filmen inn i tørkeskapet. Tørk i 30 minutter. Klipp opp negativene på seks og seks ruter, og putt dem i plastlommer.

Jeg gleder meg til jeg kan mørkeromering.

Bruddstykker.

Leste «Kompani Orheim» ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen «Mannen som elsket Yngve» er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si «der borte», og peke, eller vi kan si «langt der borte over fjelltoppen». På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt «sneglehus», det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.