Bokorm: Alberte-trilogien av Cora Sandel.

Og med dette skriver jeg det første innlegget i en kommende «serie» av innlegg om bøker. Kall det anmeldelser, betraktninger, omtaler.. Jeg vil ikke kalle det annet enn innlegg skrevet om bøker jeg har lest som på en eller annen måte føltes viktige å skrive om. Håper at det kan være til inspirasjon, og at det vil komme kommentarer (gjerne av typen, «hvis du likte denne her er jeg sikker på at du vil like [bok] også!»).

Det tok meg noen sider med litt stakkato lesing på riksmål fra første halvdel av 1900-tallet før jeg blei varm i språktrøya. Men, og det må jeg bare si med én gang: aldri har jeg blitt så oppslukt av en roman før. Eller, teknisk sett er det jo tre romaner jeg skriver om her. Men ja, du skjønner. Disse bøkene er så bra. Mens jeg satt i stolen min i hjørnet og leste dem i fjor høst tok jeg meg stadig i å ønske at boka aldri skulle ta slutt. Så jeg prøvde å ikke lese for mye om gangen, spinka og sparte, men til slutt kom siste side. Og det første jeg tenkte var, «jeg kommer nok aldri til å lese ei bok som er like bra – noen sinne.» En liten ferdiglesingsdepresjon der, altså.

Sara Cecilia Görvell Fabricius, som Cora Sandel egentlig het, skreiv disse tre bøkende om Alberte på 1920- og 30-tallet, og etter hennes egen livshistorie å dømme er det nok mye av henne i Alberte. Begge vokste opp i Tromsø og flytta til Paris som unge. Det er imidlertid mange andre grunner til at dette er gode bøker, og det at de er selvbiografiske kan man egentlig bare skyve inn i en liten parentes. Viktigere er språket – hvertfall for meg. En roman kan ha en så bra handling den bare vil, men hvis språket ikke sitter er slaget tapt for min del.

Disse romanene er bra fordi forfatteren er så utrolig flink til å fortelle, til å skildre Albertes liv. Hun blei rett og slett en person for meg, en lys levende ung kvinne som snubler seg litt uvørent gjennom livet. Som har et eget univers inni seg selv som er minst like stort som universet der ute, akkurat som jeg. Dette fortellende og skildrende språket skapte klare bilder i hodet mitt, både av Albertes introverte og varme person og av det som omgir henne: kalde vintermorgener i det trekkfulle huset hjemme, det trange og slitte værelset hennes i Paris, pinefulle selskapeligheter og ensomme vandringer. Følelsene som ligger i lufta ved middagsbordet på en restaurant på Montmartre i Paris, kampen med ordene hun stryker ut, bytter om på og sakte fyller ark etter ark med i skjul på et svaberg en sommerdag.. Og ikke minst: alt det usagte, alle de små tingene som bare Alberte ser og opplever. Språket tar meg dit, tar meg inn i Albertes verden, selv om både den og språket er fra en helt annen tid.

Som Maren (puddersky) sa her:

«En bok du vil lese igjen: Bøkene om Alberte. Alltid. Igjen og igjen og igjen.»

Om irrasjonalitet.

Jeg er en ganske irrasjonell person. Stort sett hver dag gjør jeg noe irrasjonelt, noe som jeg egentlig ikke burde prioritert, en slags prokrastinering. Men det er ikke bare en dum ting. For eksempel – jeg har til sammen fem bøker liggende som jeg holder på å lese. I høst begynte jeg på «Noveller i samling» av Frode Grytten, etter at jeg var på et arrangement der vi fikk smugtitte på hans nye bok med på-en-måte-oversatte tekster av The Smiths (jeg kjøpte den for å få den signert, og fordi jeg kun har lest den ene samlinga hans fra før, «Bikubesong»). Dessuten kjøpte jeg «A Little Book of Language» av David Crystal på innfall fordi jeg hadde gavekort på Akademika, og fordi den så lettlest og akkurat passe språknerdete ut. Etter nyttår en gang begynte jeg å lese «Psychology» av G. Neil Martin, både fordi jeg synes psykologi er spennende og fordi jeg har psykolingvistikk dette semesteret. I fjor sommer begynte jeg å lese «Language Evolution» av Christiansen & Kirby (red.), en bok jeg seinere fant ut var på pensum i et masteremne, og skjønte da hvorfor den var litt tung. Tok den opp på nytt igjen etter jul, med grønne tusjpenn-notater i margen og det hele. Og i januar, da jeg hadde altfor mye studielån på konto til at det var spesielt lurt, kjøpte jeg «Min kamp 3» og «En tid for alt» av Karl Ove Knausgård, hvorpå jeg begynte å lese sistnevnte for en måneds tid siden.

Jeg har med andre ord litt for mange leseprosjekter på gang, men allikevel har jeg endt opp med å begynne å lese en bok som ligger på favorittkaféen min. En roman som jeg, til alt overmål, har i min egen bokhylle. Der står den sammen med et tjuetalls andre bøker, venter tålmodig på at det skal bli dens tur, men så hadde det seg sånn at jeg tilfeldigvis hadde en time å slå i hjel en dag før jeg skulle være leksehjelp på Røde Kors. Jeg bestemte meg for at den timen skulle brukes på å drikke te på favorittkaféen min, og jeg satte meg ned i sofaen med alle putene og fulgte med på folk. Men man kan fort føle seg litt ensom hvis man er aleine på kafé en ettermiddag, og etter å ha sittet og stirra ut i lufta og venta på at teen skulle få drikketemperatur la jeg plutselig merke til en liten bokhylle som hang på veggen. Den hadde helt sikkert hengt der lenge, men jeg hadde ikke oppdaga den før nå. Jeg reiste meg opp, og leste på bokryggene. De fleste var gamle, litt obskure bøker eller bøker som muligens mest lå der til pynt, men ett forfatternavn dro jeg kjensel på – Tore Renberg.. Og det var en bok jeg ikke hadde lest! «Farmor har kabel-TV» het den. Det lød kjent.. Aha – jeg har den jo hjemme, tenkte jeg. Men hva så? Det er jo de samme ordene. Jeg kan jo bare lese den ferdig hjemme, tenkte jeg videre. Jeg likte boka fra første setning: «Der hvor de bor er det bare en kanal i fjernsynsapparatet. Statskanalen.» Eller faktisk, boka begynner ikke med det. Den begynner med en tabell. En tabell med masse sanger/artister, kryss.. Det ser ut til å være et slags system på det, men uten videre forklaring. Og kapittel 1 er ikke «1», men «6»..

Jeg leste oppslukt helt fram til jeg var nødt til å gå, men før jeg la boka tilbake i hylla la jeg smussomslaget slik at jeg kunne finne tilbake til der jeg slapp neste gang. Så var jeg ikke på favorittkaféen min på mange uker, jeg har ikke råd til å dra på kafé så ofte, men på fredag var jeg der igjen – denne gangen med en god venninne. Da hun dro hjem, kom jeg plutselig på det – jeg hadde jo en bok i hylla! Jeg gikk bort og fant den – og jammen var smussomslaget fortsatt som det var da jeg la den fra meg forrige gang.

Jeg rakk bare å lese ut kapittel 2, det vil si at jeg må dit en gang til for å lese ut kapittel 1 og finne ut hvordan det går med Arve, farmoren hans og Jonas. Og boka i bokhylla mi står fortsatt like urørt.

Bruddstykker.

Leste «Kompani Orheim» ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen «Mannen som elsket Yngve» er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si «der borte», og peke, eller vi kan si «langt der borte over fjelltoppen». På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt «sneglehus», det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.