Det som betyr noe (for meg).

Å finne ut noe nytt, å komme framover, bygge videre på kunnskap.

Bilder og gamle minner.

At dyr blir behandla med kjærlighet, respekt og omtanke.

Å danse til en sang jeg elsker, helt uten hemninger.

Fremmede mennesker som smiler varmt og sier «hei».

Å ikke kaste mat.

Lukta av årstider når de skifter.

Å lære og å mestre et nytt språk.

Å snakke med folk jeg er glad i, og bli mint på hvorfor jeg er glad i dem.

Turer i skogen og på fjellet med stillhet og trær på alle kanter, eller med ski på beina.

Postkort og brev.

Å være våken etter at alle andre har sovna, og være det treet som faller i skogen med et dump mens ingen hører eller ser.

Reklamer

Om irrasjonalitet.

Jeg er en ganske irrasjonell person. Stort sett hver dag gjør jeg noe irrasjonelt, noe som jeg egentlig ikke burde prioritert, en slags prokrastinering. Men det er ikke bare en dum ting. For eksempel – jeg har til sammen fem bøker liggende som jeg holder på å lese. I høst begynte jeg på «Noveller i samling» av Frode Grytten, etter at jeg var på et arrangement der vi fikk smugtitte på hans nye bok med på-en-måte-oversatte tekster av The Smiths (jeg kjøpte den for å få den signert, og fordi jeg kun har lest den ene samlinga hans fra før, «Bikubesong»). Dessuten kjøpte jeg «A Little Book of Language» av David Crystal på innfall fordi jeg hadde gavekort på Akademika, og fordi den så lettlest og akkurat passe språknerdete ut. Etter nyttår en gang begynte jeg å lese «Psychology» av G. Neil Martin, både fordi jeg synes psykologi er spennende og fordi jeg har psykolingvistikk dette semesteret. I fjor sommer begynte jeg å lese «Language Evolution» av Christiansen & Kirby (red.), en bok jeg seinere fant ut var på pensum i et masteremne, og skjønte da hvorfor den var litt tung. Tok den opp på nytt igjen etter jul, med grønne tusjpenn-notater i margen og det hele. Og i januar, da jeg hadde altfor mye studielån på konto til at det var spesielt lurt, kjøpte jeg «Min kamp 3» og «En tid for alt» av Karl Ove Knausgård, hvorpå jeg begynte å lese sistnevnte for en måneds tid siden.

Jeg har med andre ord litt for mange leseprosjekter på gang, men allikevel har jeg endt opp med å begynne å lese en bok som ligger på favorittkaféen min. En roman som jeg, til alt overmål, har i min egen bokhylle. Der står den sammen med et tjuetalls andre bøker, venter tålmodig på at det skal bli dens tur, men så hadde det seg sånn at jeg tilfeldigvis hadde en time å slå i hjel en dag før jeg skulle være leksehjelp på Røde Kors. Jeg bestemte meg for at den timen skulle brukes på å drikke te på favorittkaféen min, og jeg satte meg ned i sofaen med alle putene og fulgte med på folk. Men man kan fort føle seg litt ensom hvis man er aleine på kafé en ettermiddag, og etter å ha sittet og stirra ut i lufta og venta på at teen skulle få drikketemperatur la jeg plutselig merke til en liten bokhylle som hang på veggen. Den hadde helt sikkert hengt der lenge, men jeg hadde ikke oppdaga den før nå. Jeg reiste meg opp, og leste på bokryggene. De fleste var gamle, litt obskure bøker eller bøker som muligens mest lå der til pynt, men ett forfatternavn dro jeg kjensel på – Tore Renberg.. Og det var en bok jeg ikke hadde lest! «Farmor har kabel-TV» het den. Det lød kjent.. Aha – jeg har den jo hjemme, tenkte jeg. Men hva så? Det er jo de samme ordene. Jeg kan jo bare lese den ferdig hjemme, tenkte jeg videre. Jeg likte boka fra første setning: «Der hvor de bor er det bare en kanal i fjernsynsapparatet. Statskanalen.» Eller faktisk, boka begynner ikke med det. Den begynner med en tabell. En tabell med masse sanger/artister, kryss.. Det ser ut til å være et slags system på det, men uten videre forklaring. Og kapittel 1 er ikke «1», men «6»..

Jeg leste oppslukt helt fram til jeg var nødt til å gå, men før jeg la boka tilbake i hylla la jeg smussomslaget slik at jeg kunne finne tilbake til der jeg slapp neste gang. Så var jeg ikke på favorittkaféen min på mange uker, jeg har ikke råd til å dra på kafé så ofte, men på fredag var jeg der igjen – denne gangen med en god venninne. Da hun dro hjem, kom jeg plutselig på det – jeg hadde jo en bok i hylla! Jeg gikk bort og fant den – og jammen var smussomslaget fortsatt som det var da jeg la den fra meg forrige gang.

Jeg rakk bare å lese ut kapittel 2, det vil si at jeg må dit en gang til for å lese ut kapittel 1 og finne ut hvordan det går med Arve, farmoren hans og Jonas. Og boka i bokhylla mi står fortsatt like urørt.

Nyttårsfølelse og brødsymbiose.

Jeg sitter på mine femten kvadratmeter et sted i Oslo, Norge, Europa, Universet (har lest Bisettelsen, litt prega) og prøver å bli vant til det nye året. Mange, inkludert meg selv, snakker om julestemning, men jeg vil herved påstå at det også finnes noe som kan kalles nyttårsfølelse – eller nyttårsstemning om du vil. Det jeg snakker om er helt sikkert en følelse som har flere deler – en del oi-nå-må-jeg-huske-å-ikke-skrive-2010-men-2011, en del det-var-deilig-å-komme-hjem-til-mine-egne-ting, en del møte-andre-mennesker-enn-familien, og en del.. ja.. følelsen av å skrive inn ting som skal skje i en ny almanakk eller en ny kalender: nye konserter, nye forelesninger, nye møter og nye bursdager. Kunne sikkert fortsatt og fortsatt.. Men faktum er at det er noe kunstig over en sånn følelse, og den går fort over når hverdagen tar over. Datoer og kalendre er snedige saker.

I dag, da jeg var på butikken for å handle inn noen nødvendigheter til det relativt tomme kjøleskapet, var det noe som fikk meg til å stoppe opp et øyeblikk og bare smile. Ved brødskjæremaskinen stod det et gammelt og krokrygget ektepar. Brødet var ferdig skåret opp og skulle legges tilbake i posen, og mens kona holdt papirposen skjøv mannen omhyggelig og meget sakte brødskivene inn, fullstendig synkronisert med kona som kom han i møte med posen. Ingen av dem var særlig mye høyere enn maskinen. Da brødet var i posen tok kona den, så oppi den vel og lenge – antagelig for å sjekke om brødskivene lå pent på rekke – mens dama som stod foran meg med en handlevogn og med ansiktet i utålmodige folder fordi den gamle dama sperra veien for henne begynte å stange vogna mot hjørnet av skapene der melka står for å signalisere at hun ville forbi. Den gamle dama ensa imidlertid ikke hverken handlevogndama eller noen andre, hun var fullt konsentrert om brødposen sin og holdt nå på med å ta ut skalken på enden for å bytte den ut med en annen, større brødskalk hun fant der brødet kommer ut etter å ha vært igjennom maskinen. Mannen hennes stod og fulgte nøye med. Så, fortsatt uten mine til å registrere omgivelsene sine, begynte den gamle dama å sakte men sikkert lukke posen igjen, for så å gi den til mannen, som putta brødet nedi handlenettet foran på rullatoren. Jeg tror jeg må ha smilt mer enn det er vanlig at kunder på Coop Prix på John Colletts plass gjør, for den butikkansatte som kom mot meg akkurat i det de to gamle var ferdige med brødprosjektet sitt så litt nysgjerrig på meg før han hasta videre ned mot kassene. Klokka var halv fem og folk hadde jo dårlig tid, må vite.

Om å fremkalle film.

Fritt etter  notatene mine fra kræsjkurset jeg fikk i filmfremkalling onsdag kveld:

1. Spole på film

Bekmørkt rom. Boksåpner. Klipp av enden av filmen når du endelig har fått den ut av hylsteret. Føl deg fram på bordet foran deg for å finne en spole, finn hakene der filmen skal inn i sporet sitt, ikke ta på filmen med fingrene. Spole, spole, spole.. Pass på når du nærmer deg slutten, filmen blir «tight». Klipp den løs fra den lille spolen, få resten av filmen på (den store) spolen. Putt spolen i boksen, sett på det innerste lokket så det sier «klikk». Gå ut i lyset igjen. Bildet under viser spolene. Filmen skal snurres på som et sneglehus, på en måte.

(Bilde hentet fra fotoklubben.no)

2. Selve fremkallingen

Bland fremkaller – sjekk under boksen hvor mange milliliter væske som trengs per film (noen bokser tar flere enn én spole med film). Gjør også klar fix og stopp. Pass på at fremkalleren holder 20 grader celsius.  Hell oppi fremkaller – fort – og agiter (hold boksen med begge hender og snu den opp ned gjentatte ganger) i ett minutt, deretter ti sekunder hvert hele minutt. Bruk stoppeklokke. Tabellen med alle tallene på veggen forteller deg hvor mange minutter som trengs. Hell så ut fremkalleren (tilbake i målebegeret) og hell på stopp – fort, den skal bare være oppi i et halvt minutt – og agiter konstant. Hell stoppen ut og hell på fix. Agiter i et minutt, deretter fem sekunder hvert halve minutt i 6 minutter. Hell så ut fixen, den skal tilbake i kanna si. De to andre kjemikaliene helles ut – fremkaller i en spesiell beholder, stopp i sluket.

3. Sluttprosedyre

Ta av lokket – nå kan filmen være i lyset. Putt en gummislange som henger sammen med krana oppi boksen, og skru på full guffe. La filmen skylles i cirka 20 minutter. Hell så ut vannet, ta ut spolen og fyll boksen med vann igjen. Ha i en dråpe zalo, rør litt, og putt oppi spolen. Hell ut vannet etter en liten stund, og rist spolen så det overflødige vannet forsvinner. Hekt en krok til enden av filmen, heng den opp i taket, og rull filmen forsiktig ut ned mot gulvet. Fest en vekt i andre enden, og heng filmen inn i tørkeskapet. Tørk i 30 minutter. Klipp opp negativene på seks og seks ruter, og putt dem i plastlommer.

Jeg gleder meg til jeg kan mørkeromering.