Smårusk fra mobilen.

Her kommer et knippe mobilbilder, bare sånn halvtilfeldig plukka ut i et anfall av kombinert prokrastinering og lakenskrekk på en regntung lørdagskveld, og «historiene» bak dem.

IMAG0326Mens jeg bodde i Oslo lærte jeg meg å fremkalle mine egne bilder i Studentenes Fotoklubb på Chateau Neuf. Her viser jeg stolt fram skylling av film (og skjeler litt i samme slengen). Å tilbringe fem timer i strekk inne på mørkerommet med brente CDer på CD-spilleren blanda med de skvulpende lydene fra fremkallingsbadene ga meg mer ro i sjela enn det meste annet jeg har prøvd, så jeg må si at jeg savner å drive med det. Har dessverre ikke finni meg et like bra analogfotomiljø her i Nijmegen.

IMAG0414Et forsøk på å lage en ugletatovering med hennamaling.. Jeg kjøpte med meg et par tuber hjem fra Bangladesh da jeg var der en tur våren 2011, og fikk vel antagelig ånden over meg i et kjedsomt øyeblikk. Heldigvis varer sånne «tatoveringer» bare i cirka ei uke.

IMAG0416 Jeg er stor tilhenger av notering i margen. Jo barnsligere, jo bedre. Skal ikke akkurat påstå at jeg er noe tegnetalent, dog..

IMAG0495Gode minner fra Nordkurs på Island. Dette her var den første hjemmeleksa vi leverte inn: «Deg selv og familien din». Det er jammen over to år siden alt – da jeg var «tuttugu og tveir ára» (tjueto år).. Dessverre sitter det ikke mye igjen av den islandsken jeg lærte, men jeg har fortsatt kontakt med tre av vennene jeg fikk der.

IMAG0573Jeg liker å ta tog. Jeg er rett og slett en togentusiast! Det er jo miljøvennlig, men det er også fint fordi man får et forhold til at man beveger seg fra et sted til et annet. Det er noe annet enn å fly, da er det liksom «svupp» opp, og «svupp» ned, og så er man der (og så må man gjennom så mye styr med sikkerhetskontroll og bagasjehelvete). Jeg liker å følge med på hvordan landskapet endrer seg, liker å være på vei. Når man sitter sånn på toget så går det opp for en at man er på tur, og man får litt tid til å tenke.

IMAG0651Hadde drøssevis av bilder liggende av han karen her. Savner gryntelydene hans når han legger seg ned for å slappe av (les: detter sammen som en sekk poteter) og de svarte, tindrende øynene som alltid følger med og som får med seg absolutt alt som skjer. Gleder meg til å komme hjem til høye lykkebjeff og mjuk pels til jul.

IMAG0692 Jeg går mye rundt og ser opp. På skyer, på trekroner, på fjell.

IMAG0985I India er folk utrolig hjelpsomme, spesielt overfor turister. Derfor syns jeg disse skiltene, som hang på togstasjonen i Amritsar, tok indisk hjelpsomhet så utrolig på kornet..

IMAG1002

Den fine, fine sarien jeg kjøpte meg i India (men som jeg dessverre er ute av stand til å ta på uten hjelp) den gangen jeg hadde den på for første gang.

IMAG1126 Jeg liker å spise med fingrene. Helt siden jeg lærte meg kunsten da jeg dro til Bangladesh som 19-åring har jeg alltid følt en viss trang til å bruke fingrene når jeg har spist sørasiatisk mat. Det gir en helt annen opplevelse enn å spise med kniv og gaffel, en helt annen nærhet til maten. Jeg vil nesten påstå at maten smaker bedre. Bildet er fra en «bedre middag» vi fikk en gang vi var på utflukt med hindistudentene i Varanasi, der vi fikk smake en spesiell type lokal mat servert på veldig miljøvennlige tallerkner (!).

IMAG1180Da jeg dro på tur til Kolkata i Vest-Bengal etter at hindikurset i Varanasi var over sofasurfa jeg hos ei som var journalist, og da jeg var med henne på kontoret en dag endte det med at jeg havna i avisa hun jobba i. Sånn kan det gå.

IMAG1329Mens jeg studerte i Oslo var jeg så heldig å bo i Ullevål Hageby, i et kollektiv der vi hadde tilgang til en stor hage. Å spise frokost ute på trappa med utsikt til grønt gress og trær med radioen på inne fra stua er noe jeg savner.

IMAG1813Jeg har nok et «rykte» på meg for å gå med litt spenstige strømpebukser. En gang for ikke så lenge siden opplevde jeg at ei av de jeg studerer med kom opp ved siden av meg på vei til forelesning og sa noe sånt som at «jeg kjente deg igjen på strømpebuksene»..

IMAG1894

Nederlandsk er et gøy språk, syns jeg. Etter et drøyt år har jeg, ved hjelp av pågangsmot og entusiasme ispedd en god del bommerter og språklige misforståelser, greid å komme opp på et akseptabelt nivå. En av tingene jeg har gjort for å lære meg språket er å lese om Ole Brumm, her illustrert ved et utsnitt fra kapittelet som handler om når Ole Brumm og Nasse Nøff jakter på Heffalumpen. I den nederlandske versjonen blir dette vesenet kalt «Klontenmiggel», et navn som fikk meg til å bryte ut i latter da jeg leste det første gang.. (Nasse Nøff heter «Knorretje».)

Takk for oppmerksomheten, og god natt.

Reklamer

Bringebærsommer.

Den augustdagen i fjor sommer, dagen etter avskjedsfesten hvor vi drakk vin og spiste ost i det blå kjøkkenet og tente stearinlysekrona i vinterhagen, den dagen da sola steika og alt egentlig var såre enkelt.

DSC_1252 DSC_1277

Den dagen jeg egentlig hadde dårlig tid og måtte pakke ned resten av rommet mitt, men heller dro på stranda med MM bare fordi det finnes viktigere ting her i livet enn å bli ferdig med å pakke, som for eksempel å ligge på en strand og spise sommervarme bringebær sammen med sin beste venn som man er i ferd med å flytte langt vekk fra.

Tanker om å forlate Oslo. (07.08.12)

Bilde

Om to uker skal det skje. Jeg skal forlate trygge Oslo, og dumpe ned i en helt ny by uten å kjenne noen. Dette faktumet er i ferd med å gå opp for meg nå..

Og nå som Oslo og Ullevål hageby endelig har begynt å føles som hjemme.. Jeg kommer til å savne folka jeg bor med, å gå til Blindern med en podcast på øret, mørkerommet på Chateau Neuf, Stockfleths, å ta trikken, frokost på Åpent Bakeri på damplass, Tronsmo bokhandel, trikkesløyfa med den nyanlagte «Abels hage».. Jeg har funnet mine steder, mine hjørner av byen, og ikke minst har jeg funnet meg til rette på Blindern. Å starte med blanke ark blir både fint, slitsomt og spennende.

Nå gjelder det å begynne med flytteforberedelser. Hvilke klær skal man ha med, hvor mange bøker skal man drasse med seg og hvilke ting bør man ta med for å føle seg litt hjemme på et helt nytt sted i et nytt kollektiv?

Bilde

Dette innlegget blei først posta på den nye bloggen min, men jeg fant ut at det passa litt bedre her.

Varanasi: savnbare ting.

De siste dagene har jeg gått inn i en ny modus. 2. desember nærmer seg time for time – den dagen vi får kursbevis, taler, lunsj og seremoni. 3. desember nærmer seg også – den dagen jeg setter meg på nattoget til Kolkata i Vest-Bengal, ut av Varanasi etter 3 måneder her. Har mye blandede følelser om dagen, og jeg har tenkt at det blir litt rart å skulle fortelle masse om det nå, ettersom jeg ikke har skrevet noe særlig om hvordan jeg har hatt det i starten og midten, men jeg tror allikevel at mange kan kjenne seg igjen i «begynnerfasen» med kultursjokk, mange nye inntrykk og en følelse av å ikke ha oversikt over tilværelsen. Etterhvert kommer man gjerne over en kneik, og klarer å stable på beina en slags hverdag. De siste par ukene har jeg hatt perioder med ekstrem matleihet, med nostalgifølelse, med gleder-meg-til-jul-og-Norge-følelser, og til tider har jeg tenkt «tenk om jeg bare kunne være her noen måneder til og bli enda flinkere i hindi..», men nå nærmer det seg ubønnhørlig slutten.

Det er en god del ting jeg ikke kommer til å savne med denne byen, men ofte nok tar jeg meg selv i å tenke at, «åh, når jeg kommer hjem så kan jeg ikke ..», hvorav noen av tingene er som følger.

Kjøpe dagferskt frukt og grønt fra en fyr med varene pent og pyntelig ordnet på en tretralle. I steden for å gå inn på Rema med tanke på å komme ut igjen med noen bananer og epler, men for så å ende opp med sjokolade, nøtter, tyggis og whatnot i tillegg, er det bare å tusle bort til en av sikkert fem-seks traller, si hva du skal ha og hvor mange kilo/gram, få det veid i en gammeldags skålvekt og putte det i veska. Kommer spesielt til å savne å kjøpe guava, ingenting slår en moden og saftig guava når det er litt for lenge til lunsj..

Sitte på kjøkkenet, det varmeste rommet i huset, og se på at Malti (min vertsmor) står og lager chapatti til frokost eller kvelds. Hun ruller deigen av hvetemel og vann til passe store kuler, kjevler en ut på en trefjøl på 10-15 sekunder så den blir tynn som litt tykt papir, putter den på tavaen (litt konkav jernpanne), snur den etter en liten stund, og tar vekk tavaen mens hun skrur opp gassen og putter chapattien rett på flammen så den eser opp som en ballong, og klapper den sammen før hun legger den på stabelen.

Her er Mina didi (didi = storesøster), en slektning av Malti, som lagde chapatti til frokost da vi var på besøk i Maltis hjemlandsby.

Sykle rundt i steden for å ta rickshaw. Jeg leide meg en skrøpelig herresykkel for to uker siden, og etterhvert som jeg har blitt vant til å bruke sykkelklokka flittig og smette meg fram i det relativt kaotiske trafikkbildet har jeg faktisk begynt å like det. Man lever litt farlig som syklist i indisk trafikk, men man har også lettere for å komme seg fram enn en bil, enda så mye bilføreren kan stå på hornet og få folk til å skvette til side. Noen ganger er gatene rett og slett for smale, og da er en sykkel ikke så dumt. Men det er viktig å ha god fjæring i setet, noe jeg heldigvis har, for det er langt mellom de gode veiene her i byen..

Syklister rett ved der jeg bor (inn veien til høyre).

Å sy klær hos en skredder. Det er billig, tar fra noen timer til en dag eller to å få ferdig, og man kan leike klesdesigner. Språk er selvfølgelig ofte en utfordring – det å få skredderen til å forstå hvordan du vil ha det er jo ikke alltid en enkel sak. Men indiske skreddere er generelt utrolig dyktige og jobber raskt, og det koster sjelden mer enn 10-20 kroner å få sydd noe som er relativt enkelt. Stoff kjøper man selv i forkant, og det kan være så billig som 15-30 kroner meteren.

Å høre folk som øver på sitar eller sang om kvelden. Når hele resten av familien har lagt seg og klokka tikker mot midnatt, og når myggnettingen omslutter meg i mørket, kan jeg ofte høre sang eller musikk i det fjerne. Noen ganger er det en indisk dame som synger med tynn, klar stemme – andre ganger en som sitter og øver skalaer på en sitar.

Den sjarmerende og hardnakkede konservativismen. Banarasi log, «varanasiske mennesker», er ofte veldig glad i å ha det sånn som det «alltid» har vært, noe som preger hele byen og ligger som en slags egen atmosfære i de trange galliene. Her står hindutradisjoner og -ritualer sterkt, og sadhuene, de hellige mennene/hindumunkene som har trådt ut av det gjengse samfunnet og som kun lever på almisser, luft og kjærlighet, er like vanlige å se som kuer vandrende i gatene. Folk står opp grytidlig med sola, ofte for å ta seg et hellig Ganges-bad, og legger seg tidlig. I mellom der er det ofte ikke så voldsomt mye på plakaten utenom daglige gjøremål, eventuell jobb, mat og en god hvil midt på dagen. Denne typiske «varanasiske» atmosfæren er ganske vanskelig å beskrive med ord, men tar du deg en tur hit og blir en liten stund tror jeg du vil forstå hva jeg mener.

En sadhu.

Bruddstykker.

Leste «Kompani Orheim» ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen «Mannen som elsket Yngve» er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si «der borte», og peke, eller vi kan si «langt der borte over fjelltoppen». På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt «sneglehus», det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.

2009: en refleksjon.

Hører smell utenfor vinduet, og innser at jo, nå er det snart slutt på 2009. Noen liker å være tidlig ute med å smelle det nye året inn, og noen, som han i røyketelefonreklamen på radioen, skal stille klokka til Hawaii-tid for å få året til å vare litt lengre. Jeg forholder meg til vår tidssone, den som er +1, og ja – nå har de allerede ropt hurra og klemt hverandre i England. 

Folk poster oppsummeringer av 2009 som om de aldri skulle ha gjort annet. Hvordan huske alt som har skjedd i løpet av et helt år? 2009 har vart lenge, syns jeg. Nesten som flere år. Skal jeg prøve å huske litt av det som har skjedd, er det første som titter frem blant hjernecellene 26. april. Da landa Kristin og jeg på Gardermoen, etter å ha vinket farvel til alle vi hadde blitt så glade i gjennom åtte måneder bare et døgn tidligere. Jeg var sjuk, hadde knapt sovet noe, hadde feber og var i fullstendig ubalanse. Gråt nesten hele veien fra London til Gardermoen av ren, skjær utslitthet. Og kanskje litt hjemlengsel også. Og plutselig var jeg i Norge igjen. Det føltes nesten som å ha vært på en annen planet, vende tilbake til jorden – normal gravitasjonskraft, normalt oksygennivå i lufta.. Og så var det så stille. En sånn øredøvende stillhet, den banka i øra, herregud så stille det var. Det eneste jeg kunne høre var pulsen som slo, og jeg var usikker på hva hjertet mitt banka for. Var jeg glad for å komme hjem? Ville livet bli annerledes nå?

Så tenker jeg på sommer. Plutselig hadde livet brått tatt en ny retning, en retning som førte meg til Oslo og Blindern. Og forelesningssaler, notatbøker, fortvilelse over engelsk pensum, følelsen av å være liten og anonym i en stor by blant mange mennesker. Men jeg klarte meg fint, jeg holdt hodet over vannet, jeg skjønte at lingvistikk var noe jeg virkelig kunne se for meg å studere i noen år til. Og så kom 26. september. Dagen jeg hadde grua meg så forferdelig til i mange år kom og slo beina fullstendig vekk under meg, han jeg var aller mest glad i døde brått, og jeg tror at fortsatt, selv på denne siste dagen i året, at jeg ikke har klart å forsone meg helt og fullt med at asken som ligger oppi en pen, svart urne med hans navn på virkelig er hans. Hvordan kan all den gleden som bodde i han, min vakre Prins, bare bli borte, som et blaff?

Jeg dedikerer denne nyttårsaftenen til han. Prins var veldig redd for smellene til rakettene, og hver gang jeg hører lydene av et nytt år som er i anmarsj, tenker jeg på han og de hvileløse rundene han tok rundt i huset hver 31. desember. Man veit aldri hva et år vil føre med seg – for meg førte 2009 med seg både smil og tårer. Det er om å gjøre å la smilene veie tyngst. Og det gjorde de, for han var virkelig en fantastisk liten fyr.

Og nå, 2010. Godt nyttår!

Sprett-opp-minner #2.

Gopalgonj er og blir det stedet der jeg følte meg mest hjemme. Jeg tok buss til og fra helt på egenhånd, med tilhørende elvebåttur.

Den første kvelden gikk jeg meg en tur, og blei invitert hjem til en helt fremmed fyr. Jeg hadde hele gjestehuset for meg sjøl den uka jeg var der, mashien var verdens søteste lille dame som alltid smilte til meg, og KFUK-damene og alle ungdommene jeg møtte var helt fantastiske. Jeg besøkte mange forskjellige folk, overnatta hos fine Mou, lærte verdens kuleste grønnsakssang.. Jeg kunne nevnt hundrevis av grunner til at Gopalgonj har en spesiell plass i hjertet mitt.

Foran alle disse barna fikk jeg lære min første, skikkelige banglasang. Det var Dipa(di) som egentlig bare skulle ta meg med så jeg skulle få se hvordan hun hadde sangtimer med en gruppe vanskeligstilte barn, og jeg trodde bare jeg skulle sitte og følge med. Slik blei det ikke. Sangen de sang, «Ekbar jete dena», var så utrolig fin, og jeg prøvde så godt jeg kunne å synge litt med. Så spurte jeg om hun ikke kunne skrive ned teksten til meg med latinske bokstaver, og plutselig satt jeg med mikrofonen og sang ord jeg ikke skjønte bæret av foran alle disse barna. Det er et sånt minne jeg aldri glemmer.

Dipadi og lillesøstra hennes skulle også lære meg å danse. Jeg var hjemme hos dem hver dag en halv uke, og hadde intensive dansetimer. Det var liten plass og varmt, jeg blei utrolig sliten og svett, og jeg følte meg som alt annet enn noen dancing queen. Men sørenmeg lærte jeg ikke en dans også.

Før jeg hadde vært i Gopalgonj hadde jeg bare sett mursteinsskorsteinene på avstand, gjerne når vi dro på utflukter ut av hovedstaden Dhaka, der man kunne se skoger av dem stikke opp av det ellers flate landskapet. I Gopalgonj befant jeg meg plutselig rett i nærheten av en, og i følge med ei av de som jobba på KFUK gikk jeg til og med opp der hvor denne mannen er på vei. Det var rart, og veldig varmt under beina (under der han fyren med rød t-skjorte står befinner ovnen seg – den som brenner mursteinene). Jeg brukte det lille jeg kunne av bangla til å snakke med mennene, og jeg kan bare tenke meg hvor utrolig merkelig de må ha syntes at det var å møte ei hvit, ung jente som plutselig dukka opp og ville se hvordan de jobba.

En dag skal jeg dra tilbake. Og kanskje jeg kan få dreisen på måten man drikker vann på også? Hvis Mou greide å lære meg hvordan man spiller harmonium, kan hu sikkert lære meg dette også.

Amar shonar Bangla..