..og Lillebror fløy sist og skulle plukke i et lokk.

Lykken er å plukke en liter med blåbær og å synge på «Blåbærturen» av Alf Prøysen en sommerkveld.

Reklamer

Bruddstykker.

Leste «Kompani Orheim» ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen «Mannen som elsket Yngve» er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si «der borte», og peke, eller vi kan si «langt der borte over fjelltoppen». På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt «sneglehus», det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.

Kaffe og pannekaker.

(Litt inspirert av vaarloek.)

Barndom 18

Jeg er en av dem som har gått på førskolen. Nullteklasse. Jeg husker at vi pleide å sitte i en firkant på sånne lave benker hver morgen, husker at vi var mange barn. I 1989 var det såkalt babyboom – foreldrene mine valgte et lite originalt år å få sin eldste datter, med andre ord. Det eneste jeg kan huske fra den tida er at vi leika masse. Jeg og ei venninne pleide alltid å lage mat på kjøkkenet. Kaffe og pannekaker lagde vi. Og som vi lo! Vi syntes det var en ustyrtelig komisk kombinasjon – kaffe og pannekaker?! For hvem spiste vel det? Kaffe var jo noe de voksne drakk, noe svart og varmt noe de slurpa i seg mens de leste i avisa. De voksne leste alltid i avisa, den som var så stor at man nesten kunne pakke inn halve meg med den.. Og hva har skjedd nå? Det er 13 år seinere, og jeg drikker kaffe. Hver dag drar jeg ned på Blindern og fyller termokoppen min med kaffe. Svart. Og jeg sluker studentavisa Universitas så fort det er nytt nummer hver uke. Aftenposten. Drammens Tidende når jeg er hjemme hos familien. Jeg har flytta ut. Jeg går på universitetet. Allikevel har det bare gått 13 år.

Noe har fått meg til å tenke, nemlig. Nærmere bestemt: noen lærere og noen elever på Årvoll Skole har satt i gang noe oppe i hodet mitt. Fem episoder på rappen – jeg bare måtte se alle episodene. Hvorfor? Jeg blei rett og slett fascinert. Det er som å fylle ut litt mer av dimensjonen som definerer meg som person, litt mer av hva lille-Heidi opplevde da hun satt som et tent lys på en liten skolepult. Vi måtte jo alltid stille opp to og to, stå ved pulten, hilse, sette oss på likt.. Og hvis rektor eller en annen lærer kom på besøk spratt vi opp fra pulten på et blunk. Så stas det var! En gang da han kom på besøk, jeg gikk muligens i 1./2. klasse eller noe sånt, telte alle sammen til 100 i kor. Så stolte vi var. Det var så mye vi skulle lære! Å skrive løkkeskrift var ikke alltid like enkelt – jeg hadde store problemer med å få til krøllen på t’ene og f’ene. Vi hadde musikktimer hvor vi spilte blokkfløyte og sang, vi hadde skolekjøkken, vi begynte å lære engelsk i 4. eller 5. klasse og vi dansa jenka ute i skolegården hvis det var noen som satte på musikk. Jeg syns det er helt absurd å tenke på at det også var meg som gjorde alle de tingene og som lærte alle de tingene som jeg nå tar som en selvfølge.

Jeg lurer på om våre lærere også hadde det sånn som de vi møter i «Lærerne» på NRK1. Om de fikk kronisk hodepine, om de måtte fylle ut skjemaer, om de grudde seg til konferansetimer. Jeg lurer på om det ikke kan være noe i det en av lærerne sa: «(..) en lærer kan aldri digitaliseres». Og hva er da viktigst – flere laptoper eller flere pedagoger? Da jeg trava rundt på barneskolen jeg gikk på var klasseforstanderen, frøken, en person alle i klassen hadde enorm respekt for og som vi stolte veldig på. Vi følte oss trygge. Og det tror jeg er noe som fort kan bli glemt i det skolesystemet vi har i Norge der jaget etter å gjøre det best på Nasjonale prøver er et faktum, der det stadig blir flere skjemaer å fylle ut og der det å være barn kanskje ikke er helt det samme som da jeg var 7 år.

Englebarnet har blitt 20 år og kaffedrikker, og har kanskje glemt mye av hvordan det egentlig var å se ut gjennom de øynene hun så nysgjerrig titta på verden med.

Fortellingen «De tre rommene».

DSC_9716

God utsikt til andres privatliv? Check. Pappesker på gulvet? Check. Ekle skap og skitten komfyr? Check. Stygg taklampe? Check. Ny rammemadrass og gammel stol? Check. Positivt førsteinntrykk? Definitivt.

Men, la meg fortelle en historie: De tre rommene. Det var en gang ei jente som hadde problemer med å sovne fordi hun hadde flaksende sommerfugler i magen. Hun måtte allikevel opp kriminelt tidlig neste dag for å dra til Studentbyen og gjøre seg til leietaker. Det bar avsted, og da jenta og mora endelig nådde Studentbyen fikk jenta tre nøkler i handa. Dem skulle hun bruke på å låse opp tre forskjellige rom, og når hun hadde sett seg ut et av dem ville hun få 10 kvadratmeter og halve baderomsriket som lønn for strevet. Dette kunne jo ikke jenta takke nei til, og hun la i vei.  Inn i heisen og opp i svimlende høyder bar det. Jenta skulle se på et rom i 6. etasje, men der fant hun bare svinesti og oppvask, så hun bestemte seg for å prøve lykken på neste sted. De to siste nøklene i hånda hennes viste seg å være naborom, og hun vred hendene både lenge og vel før hun omsider bestemte seg for det rommet uten flekker på veggene. Jenta ble venner og vel forlikt med kundebehandlerinnen, og fikk dermed gjort seg til leietaker med 10 kvadrat og halve badet attåt. Om bæringa opp trappene til fjerde etasje kunne jeg også fortalt, men det var en annen historie.

Om innredning av hybel.

DSC_5703_2

Jeg skulle dobbeltsjekke informasjonen som står på SiOs nettsider. Boliger .. singel .. Kringsjå studentby .. mhm, umøblert, ja.

Umøblert hybel

Husleie: 1722-3029

Depositum: 3000

Oppsigelsestid: 2 mnd.

Størrelse: 10-11 m2

Bad: Deles med 0-1 pers

Kjøkken: Deles med 6 pers

Fra www.sio.no.

Hybel på Kringsjå er done deal – jeg betalte depositumet i februar. Og siden jeg er et planleggingsdyr vil jeg gjerne ha en slags idé om hvordan jeg skal innrede hybelen før jeg får nøkkelen i handa 16. juli.. Da mamma og jeg var på IKEA for vel ei uke sida fikk jeg prøveligget rammemadrass, og notert meg et par andre ting jeg gjerne skulle hatt. Egentlig har jeg lyst til å kjøpe noen ting brukt, så jeg håper det melder seg et loppemarked eller to. Har jo sekstitallsstolen allerede.

På SiOs nettsider om studenthyblene finner man det aller mest nødvendige av info, men jeg savner planløsninger – det eneste jeg veit er at hybelen er 10-11 kvadratmeter. Ut i fra det gjetter jeg på at rommet er 4m x 2,5m. Det ligger et bilde av en tom hybel der, og det ser ut som om døra er på den ene langveggen, på motsatt side av rommet i forhold til det store vinduet som dekker nesten hele den ene kortveggen. Mamma er bedre på sånne arkitektgreier enn meg, så det er det hun som har tegna forslag. Dette er altså 1. utkastet til hybelen min:

Hybelplan

1: Der står det «50cm». To ruter på tegningen betyr 1/2 meter.

2: Den røde, avlange tingen der skal forestille vinduet. Den bølgete krusedullen i hjørnet er gardina.

3: Døra.

4: Der skal muligens loppemarkedstolen stå! Må få til et leselys et sted..

5: Et garderobeskap av noe slag der jeg kan henge kjoler og andre ting som skal henges opp. Eventuelt et lite nattbord.

6: Senga, som skal bli en rammemadrass av typen Sultan Saltnes med overmadrassen Sultan Tveit. Sånt er ikke noe man bør spare på, så det blir sikkert det dyreste jeg kjøper. Om dagen blir den sofa, for jeg skal ha noen store, fine puter i den! Dessuten fikk jeg en lys idé angående klesoppbevaring: hva om det går an å ha en skuff under senga der jeg putter alle de andre klærne enn de som må henge? Den som lever får se.

7: Mamma foreslo kommode her, men hvis jeg får fiksa en sånn skuff, så trengs jo ikke det. Dermed kan man se bort i fra det som er tegna..

8: Her skal det bo en stor hylle. Jeg har nesten bestemt meg, for jeg har forelska meg helt i en som heter IKEA PS Nybygge.. Er helt nødt til å ha en hylle som står på gulvet i og med at det ikke er lov å bore i veggen.

9: Jeg tror det er lurt å ha et sted der jeg kan sitte og drikke te mens jeg ser ut vinduet, eller et sted der jeg kan plassere folk som kommer på besøk. Et kjøkken som deles av 7 personer er kanskje ikke det beste steder å ha middagsgjester på.. Mulig jeg fikser et bord med klaffer eller noe, sånn at det tar minst mulig plass til vanlig.

Det er så rart å være 20 år og snart skulle flytte hjemmefra. Tar meg stadig vekk i å tenke tanker av typen: «Men.. Jeg føler meg jo ikke voksen?» Og jeg tror jeg forstår litt av det mange gamle mennesker sier om det å føle seg ung inni seg, de føler seg som den samme.

DSC_5707

Livet er ikke lenger en leik.

Nuvel, digresjoner og atter digresjoner. Denne bloggeren har hvertfall flyttefeber. (Hm. Er det et dårlig tegn at bloggposten passer i 50% av kategoriene?)

Om barn og fotografering.

Gjestefotografen ved navn Rikke som fyller 6 i slutten av juni og begynner i 1. klasse til høsten:

DSC_0653

Selvsagt helt uvitende om at hennes kunstferdige arbeider blir publisert, men det var tross alt jeg som (ikke uten skrupler) lånte henne frøken D40. Her har dere et utvalg av Rikkes bilder:

DSC_0670DSC_0673DSC_0968DSC_0987DSC_0994DSC_0999DSC_2338DSC_3207DSC_3211DSC_3214DSC_3219DSC_3231DSC_3301DSC_3311DSC_3375

Jeg tror vi som ser på oss sjøl som fotografer eller hobby-/amatørfotografer har mye å lære av barn. De har ikke alle de innlærte begrensningene som vi har plukka opp gjennom livet enda, og bryr seg ikke om objektet man vil ta bilde av er «litt for langt til høyre» eller om man ikke får med hodet til personen. Dessuten er barn så fryktelig nysgjerrige på alt, og går gjerne tett innpå noe for å kunne se skikkelig. Jeg  kan jo snakke for meg sjøl: det hender ofte at jeg er lat og bare zoomer inn i stedet for å bruke beina.

Ved å gi et barn et kamera og fritt spillerom kan man lære mye om hvordan barna ser på verden. Deres «verden» er mindre enn vår, og de tar ofte bilde av ting inni huset, familiemedlemmer eller kosedyr. Jeg snakker av erfaring her. Da jeg var omtrent 10 år fikk jeg mitt første kamera av merket Olympus, selvfølgelig av typen man måtte ha film i for å bruke. Stakkars mamma og pappa som måtte betale for å fremkalle film etter film med bilder av ting på rommet mitt, dårlige sjølportretter, marsvinet og hamsteren vår  og så videre.. De var ofte tatt altfor nærme sånn at det jeg prøvde å ta bilde av blei uklart. Men det var der det starta!