Hjemme.

Jeg er hjemme.

 

Jeg sover i en stor myk seng,

jeg lar døra stå på gløtt så Noa vil komme inn om morgenen og stikke snuta si mellom lakenet og dyna for å vekke meg,

jeg spiser klementiner til frokost, lunsj og kvelds,

jeg går tur med Noa i bitende julekulde og får kuldeutslett på knokene,

jeg hører på P1 på tivoliradioen på kjøkkenet,

jeg lager pepperkakedeig,

jeg sitter i senga om natta når de andre tre (fire) sover og ser ut på gata og på snøen,

jeg er hjemme.

 

Og snart er det julaften.

Reklamer

Varanasi: savnbare ting.

De siste dagene har jeg gått inn i en ny modus. 2. desember nærmer seg time for time – den dagen vi får kursbevis, taler, lunsj og seremoni. 3. desember nærmer seg også – den dagen jeg setter meg på nattoget til Kolkata i Vest-Bengal, ut av Varanasi etter 3 måneder her. Har mye blandede følelser om dagen, og jeg har tenkt at det blir litt rart å skulle fortelle masse om det nå, ettersom jeg ikke har skrevet noe særlig om hvordan jeg har hatt det i starten og midten, men jeg tror allikevel at mange kan kjenne seg igjen i «begynnerfasen» med kultursjokk, mange nye inntrykk og en følelse av å ikke ha oversikt over tilværelsen. Etterhvert kommer man gjerne over en kneik, og klarer å stable på beina en slags hverdag. De siste par ukene har jeg hatt perioder med ekstrem matleihet, med nostalgifølelse, med gleder-meg-til-jul-og-Norge-følelser, og til tider har jeg tenkt «tenk om jeg bare kunne være her noen måneder til og bli enda flinkere i hindi..», men nå nærmer det seg ubønnhørlig slutten.

Det er en god del ting jeg ikke kommer til å savne med denne byen, men ofte nok tar jeg meg selv i å tenke at, «åh, når jeg kommer hjem så kan jeg ikke ..», hvorav noen av tingene er som følger.

Kjøpe dagferskt frukt og grønt fra en fyr med varene pent og pyntelig ordnet på en tretralle. I steden for å gå inn på Rema med tanke på å komme ut igjen med noen bananer og epler, men for så å ende opp med sjokolade, nøtter, tyggis og whatnot i tillegg, er det bare å tusle bort til en av sikkert fem-seks traller, si hva du skal ha og hvor mange kilo/gram, få det veid i en gammeldags skålvekt og putte det i veska. Kommer spesielt til å savne å kjøpe guava, ingenting slår en moden og saftig guava når det er litt for lenge til lunsj..

Sitte på kjøkkenet, det varmeste rommet i huset, og se på at Malti (min vertsmor) står og lager chapatti til frokost eller kvelds. Hun ruller deigen av hvetemel og vann til passe store kuler, kjevler en ut på en trefjøl på 10-15 sekunder så den blir tynn som litt tykt papir, putter den på tavaen (litt konkav jernpanne), snur den etter en liten stund, og tar vekk tavaen mens hun skrur opp gassen og putter chapattien rett på flammen så den eser opp som en ballong, og klapper den sammen før hun legger den på stabelen.

Her er Mina didi (didi = storesøster), en slektning av Malti, som lagde chapatti til frokost da vi var på besøk i Maltis hjemlandsby.

Sykle rundt i steden for å ta rickshaw. Jeg leide meg en skrøpelig herresykkel for to uker siden, og etterhvert som jeg har blitt vant til å bruke sykkelklokka flittig og smette meg fram i det relativt kaotiske trafikkbildet har jeg faktisk begynt å like det. Man lever litt farlig som syklist i indisk trafikk, men man har også lettere for å komme seg fram enn en bil, enda så mye bilføreren kan stå på hornet og få folk til å skvette til side. Noen ganger er gatene rett og slett for smale, og da er en sykkel ikke så dumt. Men det er viktig å ha god fjæring i setet, noe jeg heldigvis har, for det er langt mellom de gode veiene her i byen..

Syklister rett ved der jeg bor (inn veien til høyre).

Å sy klær hos en skredder. Det er billig, tar fra noen timer til en dag eller to å få ferdig, og man kan leike klesdesigner. Språk er selvfølgelig ofte en utfordring – det å få skredderen til å forstå hvordan du vil ha det er jo ikke alltid en enkel sak. Men indiske skreddere er generelt utrolig dyktige og jobber raskt, og det koster sjelden mer enn 10-20 kroner å få sydd noe som er relativt enkelt. Stoff kjøper man selv i forkant, og det kan være så billig som 15-30 kroner meteren.

Å høre folk som øver på sitar eller sang om kvelden. Når hele resten av familien har lagt seg og klokka tikker mot midnatt, og når myggnettingen omslutter meg i mørket, kan jeg ofte høre sang eller musikk i det fjerne. Noen ganger er det en indisk dame som synger med tynn, klar stemme – andre ganger en som sitter og øver skalaer på en sitar.

Den sjarmerende og hardnakkede konservativismen. Banarasi log, «varanasiske mennesker», er ofte veldig glad i å ha det sånn som det «alltid» har vært, noe som preger hele byen og ligger som en slags egen atmosfære i de trange galliene. Her står hindutradisjoner og -ritualer sterkt, og sadhuene, de hellige mennene/hindumunkene som har trådt ut av det gjengse samfunnet og som kun lever på almisser, luft og kjærlighet, er like vanlige å se som kuer vandrende i gatene. Folk står opp grytidlig med sola, ofte for å ta seg et hellig Ganges-bad, og legger seg tidlig. I mellom der er det ofte ikke så voldsomt mye på plakaten utenom daglige gjøremål, eventuell jobb, mat og en god hvil midt på dagen. Denne typiske «varanasiske» atmosfæren er ganske vanskelig å beskrive med ord, men tar du deg en tur hit og blir en liten stund tror jeg du vil forstå hva jeg mener.

En sadhu.

Favorittbilder: de første ukene.

De første ukene i et nytt land gjelder det å bruke kameraet flittig, for da er alt nytt. Etterhvert som man slår seg litt til ro, blir syn du først syntes var merkelige og eksotiske til hverdag. Her er Varanasi slik jeg så den med nye øyne i september:

Utsikt fra takterrassen.

En far (med rød neglelakk!) og sin lille gutt på en hinduhøytidsdag der man barberer av håret til sønnene sine og ofrer det til en gud.

Et bilde tatt samme dag som det over, på hovedgata i Assi.

Et ganske vanlig skue..

Søte, men smittebærende griser. Indere flest skyr dem som pesten.

En mann som jobber på i en stor vevebedrift eid og drevet av muslimer i Varanasi. Han jobber med en silkesari - Varanasis mest berømte eksportvare.

Her går jeg forbi omtrent hver dag.

Klesvasken til naboen.

En av Varanasis mange "gallier". "Galli" betyr trang, ofte steinbelagt gate.

Dudh chai.

Jeg greier å skli inn i India på mange måter. Jeg tar ofte på meg bindi (klistremerke mellom øyenbrynene, ofte rund) som en del av antrekket, jeg går med kurta (lang, løs topp), jeg har null problemer med sitte-på-huk-toaletter, jeg spiser ris, chapati og grønnsaker med hånda – og snakker hindi, så klart. Men det er én ting jeg ikke greier helt å inkorporere i min indiske hverdag, og det er den evinnelige teen. De som kjenner meg veit at jeg elsker te – jeg drikker flere kopper om dagen, og ønsker meg te til jul og bursdager. Forskjellen på meg og den jevne inder er at sistnevnte drikker teen sin med masse melk og kanskje med opptil en spiseskje eller to med sukker i én kopp, mens jeg bare drikker.. te. Med vann.

Ordet på hindi for te er chai, og det er antagelig derfra navnet på vår kjære chai latte, den dyre kaffebarversjonen med tykt melkeskum på toppen, kommer fra. På hindi sier man også «melkete» (latte betyr jo melk på italiensk) når man bestiller den typen te som jeg beskrev ovenfor – dudh chai, men i motsetning til på Stockfleths eller Kaffebrenneriet serveres indisk chai latte enten i små glass (så man nesten brenner seg på fingrene når man drikker den), små plastglass (som så kastes rett på bakken der man står etterpå) eller i små leirkopper. Det finnes en chaiwalla (temann) på hvert gatehjørne i hele India, og en kopp koster så lite at det nesten ikke er verdt å nevne en gang. Men her skilles veiene til meg og den jevne inder, og jeg ber isteden om å få nibbo chai, chinni ke bina (sitronte uten sukker) – som den rare, hvite utlendingen jeg tross alt er.

Johan er den definitive  chaientusiasten blant oss, og man kan stadig høre hans optimistiske spørsmål, «skal vi ta en chai?».

Varanasi: her bor jeg, dette ser jeg.

Her bor jeg. I det gamle huset med smått snirklete eksteriør under et stort tre, like ved bredden av Ganges.

Snur jeg meg 180 grader er det dette jeg ser – en gate med den lokale, engelske privatskolen på venstre side, noen små butikker som selger te, drops og kjeks lengre framme, og så hovedveien.

Går jeg opp på taket via metallstigen får jeg utsikt både mot Ganges og byen hvis jeg snur meg rundt.

Her står jeg ved den tidligere omtalte skolen, der min vertssøster Rani går, og ser et ganske normalt skue i Varanasi. Kuene tusler fredelig rundt, og de veit både å flytte seg for rickshawer og andre kjøretøyer.

I motsetning til kuene på forrige bilde blir disse små kalvene tatt vare på i et av Varanasis flere «kufjøs». (Mer om indiske hellige kuer en annen gang.)

Skal man kjøpe grønnsaker går man ikke på Kiwi eller Rema 1000, men ut på gata. Her står «sabziwallaene» (grønnsaksmennene) med sine trevogner og middelalderske vekter der grønnsakene legges i den ene skåla og lodd med ønsket vekt legges i den andre. Priseksempel: 1/2 kg gulrøtter – 20 rs (ca 2 kr).

Fattig eller ei, sykkel har man. Folk sykler som gale (bokstavelig talt – de runder hjørner og trår på, fri sikt eller ei) i Varanasi.

Noen dager ser hovedgata i Assi, der vi bor, slik ut. Alle skal helst komme seg fram samtidig – vikeplikt fra høyre eksisterer ikke her, og den som tuter høyest lager vei i vellinga.

Samme hovedvei, en annen dag.

Noen ganger våkner man opp – og så er det en festival rett utafor døra di. Her stod jeg praktisk talt på dørstokken da jeg tok bildet.

Denne mannen er antagelig på vei til bredden av Mor Ganges for å ta et hellig bad. Mange reiser den ofte lange veien til Varanasi kun for dette.

Ved bredden av Ganges i Varanasi er det en lang stripe med trapper som går ned i vannet. De kalles ghat på hindi. Dette er Assi ghat – den åttiende ghaten – en tidlig septembermorgen.

Morgenrutiner på en annen ghat. Noen bruker Ganges som badekar, andre bruker den som vaskemaskin, og som kilde til religiøs renselse.

Mera nam Priya hai.

Namaskar/namaste/pranaam/hei. (Stryk det som ikke passer.) Min virkelighet akkurat nå: kuer som tusler i gatene, vifter i taket som høres ut som helikoptere noen ganger, et rom hos en liten familie rett ved Ganges, hinditimer sammen med en liten gjeng skandinavere, løse klær og et håp om kjøligere dager snart. Jeg har fått et nytt, indisk navn av min kjære vertsmor, som trass i dets skarve fem bokstaver har problemer med navnet mitt. Så nå lyder jeg «Priya» hjemme, evt. «Priya didi» – storesøster. Har nesten fått meg to nye småsøsken også, må vite. Og nå må jeg betale for teen og pannekaka og gå til hinditime, dehydrert eller ei. This is India, eller bare «TII» for short. For mer utfyllende beretninger om hva vi driver med her kan jeg varmt anbefale Alexanders blogg: http://www.indiadagboka.blogspot.com/. Lover bilder og mer tanker herfra så snart jeg får låne en laptop!

Opp med rota, ut i verden igjen.

Skal nok en gang rykke meg sjøl delvis opp med rota. Har tatt en vaksine, ordna visum og klipt håret kort. Det meste annet gjenstår, og nå er det under ei uke til bakken forsvinner under meg, grantrærne og høyballene forsvinner bak skyene, kapteinen snakker sprakende på dårlig engelsk over høyttalerne, flymaten kommer i små pakninger og øynene glir igjen til slutt etter at resten av flyet har sovna. Under meg er plutselig en av verdens tettest befolka byer, millioner av folk og løshunder og kuer som spiser søppel i gatene, slum og høye blanke hus side om side. Om ei uke slår den varme og fuktige lufta mot meg når jeg kommer ut av flyplassen i New Delhi med en stor sekk på ryggen og skal ta fatt på et nytt lite kapittel i livet som student. Hjemmet mitt de neste månedene blir hos en familie jeg enda ikke kjenner, i en viktig indisk by ved navn Varanasi. Der skal jeg sove, våkne, kanskje av at noen i familien vekker meg, kanskje av lyden av sykkelklokkene på rickshawene utafor, og jeg håper jeg kommer til å føle meg hjemme der, jeg håper familien liker meg, jeg håper jeg ikke gjør for mange kulturelle tabber, jeg håper jeg lærer masse hindi, jeg håper språktimene blir bra, jeg håper. Og jeg veit egentlig at det skal gå fint. I mens leser jeg «India» av Torbjørn Færøvik på trikken og ser ekstra godt på menneskene i Oslo.

Mitt lille land, du vil bli savna.

20. august sitter jeg på et fly ut av Norge, vekk fra fjell og trikkeskinner, vanndammer og bladskygger på kjøkkenskapene. Snart blir det namaste, India. Det blir kanskje veldig varmt, klamt og folksomt, det blir fargerikt og nye lukter, det blir vertsfamilie og nye eventyr for meg og frøken D40. Det blir hindigloser og stotring på et ganske fremmed språk, og .. masse annet som jeg sannsynligvis ikke kan forestille meg akkurat nå.