Inspirert av herr Kalvø: ting jeg liker med Norge.

Jeg leste nettopp «Ting vi liker med dette samfunnet» fra 2011 hos Are Kalvø (sjekk omfanget på kommentarfeltet der!), og syntes det var et så bra initiativ at jeg like godt bestemte meg for å lage en liknende liste. Nå hadde herr Kalvø crowdsourca sine punkter, men jeg tror jeg skal klare å komme på en del sjøl. Så værsågod, her er noe av det jeg setter aller mest pris på ved mitt kjære, lille land, delvis inspirert av lista i Are Kalvøs innlegg:

At man alltid kan være trygg på å få hjelp når man trenger det, det være seg av redningsetatene (ambulanse, brann eller et ukorrupt politi) – helt gratis.

Ja, i det hele tatt – tryggheten.

Godt vann i krana (her i Nederland smaker det.. kalk).

At man kan si «Jens» til statsministeren, og at man kan møte en fra regjering/storting på gata – det være seg i valgtider eller helt tilfeldig. Og slå av en prat.

Årstidene. Det er ikke alle i verden som har fire stykker.

At alle barn lærer å svømme og lese.

Allemannsretten. At man kan gå tur hvor man vil bare vi rydder etter oss, og at man kan sette opp telt hvor man vil (det kan man ikke her i Nederland).

At folk blir glade når det er sol, og strømmer til parkene selv om det bare er april og seksten grader. Og vind.

At vi hilser på hverandre når vi møtes i skog og mark, men aldri på gata.

NRK.

Konseptet «dugnad».

At det eneste stedet vi møter på en sikkerhetskontroll er på flyplassen.

Lokalaviser og festivaler.

Å ta Bergensbanen, og se hvordan landskapet endrer seg.

Jordbær og rips om sommeren, blåbær og epler om høsten.

Markjordbær

At ingen nasjonale markeringer kjennetegnes av militæroppvisninger, men heller folkefest i gatene for alle som vil delta.

Når toget stopper uten grunn, og folk som sitter ved siden av hverandre og ikke engang har hilst kommer i snakk fordi man endelig har noe som starter samtalen.

Russefeiring.

Pappapermisjon.

At vi kan snakke vårt eget språk med og forstå svensker og dansker, og at de forstår oss (sånn cirka). Og mangelen på standardtalespråk, men desto større dialektmangfold.

Norsk humor. (Ja, men tenk, da: Dagfinn Lyngbø, Ylvis, Raske Menn, Pernille Sørensen, Espen Beranek Holm, Nytt på nytt, Uti vår hage, .. Are Kalvø!)

Folk som leverer inn mista lommebøker og andre ting.

At skogen aldri er langt unna.

[Sett inn transportmiddel her] minutt for minutt.

At man kan ringe Opplysningen og spørre etter både telefonnumre og vaffeloppskrift.

Spleising. (Både et morsomt ord og betegnende for samfunnet.)

At sola nesten ikke går ned om sommeren.

Sommernatt

Reklamer

Om mine byks ut i verden i 2011.

Hvis jeg skulle nevne to ting som jeg mener karakteriserer året som gikk, så måtte det bli nye, gode venner og nye språk og land. Ofte i kombinasjon. Egentlig er nok dette innlegget mer en liten tankestrøm rundt hva jeg har lyst til at skal være karakteristisk for hvordan 2011 var for meg enn hvordan det, sånn helt objektivt, var. Jeg bruker en Moleskineplanlegger hvert år (dette er mitt tredje år med samme planleggeren – jeg elsker den!), som jeg er helt avhengig av – hele livet mitt står i den. Lurer jeg på hvordan 2010 eller 2011 var med tanke på hendelser (forelesninger og eksamener, jobbedager, sykedager, besøk av eller hos venner, fester, konserter, styremøter av ymse slag..) er det bare å slå opp. Alt står der. Men det jeg setter mest pris på fra året som gikk er at jeg fikk reise til steder jeg aldri hadde vært før, lære meg språkene og kulturene i noen grad, og at jeg fikk noen bekjentskaper som jeg uten å nøle vil kalle venner. Som har sendt meg postkort og lange mailer. Som jeg skal se igjen.

Men først besøkte jeg en «gammel venn», ei som jeg ikke hadde sett på to år. Hun heter Khuki, og bor i Bangladesh. Jeg var egentlig på et «offisielt oppdrag» for Buskerud KFUK-KFUM, men tillot meg et par dager ekstra opphold sånn at jeg kunne dra til Chandpur og besøke Khuki og familien.

Khuki er utdanna lærer, og tok meg med på jobb en dag. Skolen hun underviste ved lå i en liten landsby med spredt bebyggelse et stykke utafor byen som var omgitt av grønne åkre, altså et deilig fredelig sted.

Jeg var stort sett omgitt av en skokk med barn som stadig prøvde å si noen engelske ord og fraser til meg, men da jeg skulle være med å leike var språkforståelsen oss imellom såppass utilstrekkelig at jeg bare måtte be dem demonstrere leiken en gang først. Da gikk det imidlertid fint! Banglaen var rusten, men med barn funker det ofte overraskende greit uansett språknivå.

Så hopper vi et par måneder fram, nærmere bestemt til juni, da jeg var på Nordkurs på Island for å lære islandsk (se innlegg som er tagga med island for ord og bilder om det).

Der møtte jeg en gjeng fantastiske skandinaviske språknerder!

 Vi la ut på diverse utflukter sammen, blant annet til Vestmannaeyar, der jeg befinner meg på bildet over.

Det blei dobbel kulturutveksling – jeg lærte masse om våre kjære naboland, samtidig som jeg selvfølgelig lærte en god del om Island. Jeg lærte for eksempel at dansker har en imponerende evne til å kverne ut den ene nasjonalromantiske visa etter den andre (se bildet) og at finner generelt er reserverte i begynnelsen, men mykner opp etterhvert. (For å nevne noe.)

På dette bildet befinner de seg som jeg blei aller best kjent med – målet mitt er å se dem igjen en eller annen gang i løpet av 2012! (Arnfrið, Johanna, Julia og Hilde: jeg lover at jeg skal prøve.)

Da jeg forlot Island og Reykjavík føltes det litt som å forlate hjemstedet sitt uten å vite når man får komme tilbake. Det var virkelig fire utrolig bra uker. Så, i juli, befant jeg meg på et annet forblåst øysamfunn, nemlig Træna.

 Der var jeg, i motsetning til i 2010, med som frivillig, og fikk et nytt perspektiv på favorittfestivalen min. Samtidig traff jeg hyggelige mennesker, og et av disse var Gosia (eller Małgorzata, som hun egentlig heter, men jeg er vederstyggelig dårlig på polsk uttale).

Her sitter hun ved teltet mitt etter at vi har sittet oppe hele den siste midnattsolnatta og snart må komme oss på hver vår ferge inn mot fastere land. I år er planen å besøke henne i Manchester, der hun bor og studerer medisin.

Og før jeg visste ordet av det stod jeg ovenfor en av mitt livs hittil største utfordringer, nemlig det å skulle leve, studere og bo i India i fire måneder. Jeg gjorde to gode valg i forbindelse med den turen: jeg valgte å bo hos en familie mens jeg var student i Varanasi, og jeg valgte å stole på en fyr jeg møtte helt tilfeldig på en restaurant i Delhi i løpet av den første uka.  Det resulterte i at jeg nå kjenner en familie i Varanasi som ser på meg som en datter/søster, og at jeg har fått en indisk venn ved navn Vipin som snakka med hele familien min på Skype på julaften i år.

Her er vi på vei til kinoen for å se «Bodyguard», en av de store bollywoodblockbusterne som kom i 2011. På bildet (fra høyre): Malti, min vertsmor, Rani og Aswani, hennes to barn, og Munni, hennes svigerinne.

Vipin i Hauz Khas village, en av de siste dagene vi hang sammen i Delhi før jeg dro hjem til jul. Vi veit ikke når vi ses igjen, men en dag skal han i hvert fall komme på norgesbesøk – det har han lovt meg.

Uten menneskene jeg har møtt på de forskjellige reisene jeg har vært på i år (jeg kunne nevnt flere enn de ovenfor) hadde jeg ikke følt meg så vel på de stedene jeg var, og heller ikke lært så mye nytt – det være seg språk, kultur, eller ting man bare lærer om livet.

Og, bare for å ha sagt det, så kunne heller aldri 2011 blitt et så fint år uten venner og familie som var der fra før, og som fortsatte å være der – også når jeg kom hjem. Begge deler er like viktige.

Amritsar: det gyldne templet.


En sikh har tatt seg et hellig bad i det store bassenget som ommgir det gyldne tempelet. Alt er bygget ved hjelp av donasjoner, og gullet veggene er belagt med er skinnende ekte..

Originalen av sikhenes hellige bok, Guru granth sahib, oppbevares i den forgylte bygningen, og når sikhene entrer en av de fire inngangene er det første de gjør å bøye seg i dyp respekt i retning der boka ligger. Alle må være barføtte og dekke håret.

Tempelet er akkurat så fredelig, vakkert og reint som det ser ut som. Det er det eneste offentlige stedet jeg har vært på i India der det ikke har enten a) lukta vondt, b) vært forsøpla, c) vært bråkete og slitsomt å oppholde seg.

Hele tempelet drives av frivillige, blant annet et digert kjøkken der det lages tradisjonell indisk mat som metter rundt 70.000 munner hver eneste dag. Her sitter det en og samler opp chapattis som kommer rykende ferske ut av chapattimaskinen.

Først må deigen eltes skikkelig, her har noen ivrige smågutter meldt seg til tjeneste.

Lurer på hvor mange tusen liter dal (linsesuppe) som lages der hver dag.

For å holde tradisjonene i hevd lages fortsatt noen chapattis for hånd.

Alle setter seg på pene rekker med hver sin tallerken og vannbolle, og venter på servering.

Maten kommer. Man tar imot det man vil ha, og holder hendene i en «kopp» for å ta imot chapattiene.

Maten man får er enkel, sunn indisk mat: chapatti, dal, grønnsakscurry og en liten dæsj søt risdessert. Det er servering 24 timer i døgnet, helt gratis.

Når man er ferdig med å spise leveres tallerken og vannbolle til oppvask.

Hver dag vaskes hele tempelet midt på dagen, og hundrevis er med og hjelper til. Tempelet vaskes også kl. 3 om natta med melk (!).

En annen måte å hjelpe til på, å gjøre kar seva, er å rengjøre vannboller med aske. Jeg fikk også prøve, og satte meg ned med de punjabisnakkende damene.

En tradisjonelt kledt sikh – med dolk, lang kjortel og turban – en ettermiddag i tempelet. I det fjerne kan køen for å komme inn i det gyldne templet for å se Guru granth sahib skimtes.

Varanasi: savnbare ting.

De siste dagene har jeg gått inn i en ny modus. 2. desember nærmer seg time for time – den dagen vi får kursbevis, taler, lunsj og seremoni. 3. desember nærmer seg også – den dagen jeg setter meg på nattoget til Kolkata i Vest-Bengal, ut av Varanasi etter 3 måneder her. Har mye blandede følelser om dagen, og jeg har tenkt at det blir litt rart å skulle fortelle masse om det nå, ettersom jeg ikke har skrevet noe særlig om hvordan jeg har hatt det i starten og midten, men jeg tror allikevel at mange kan kjenne seg igjen i «begynnerfasen» med kultursjokk, mange nye inntrykk og en følelse av å ikke ha oversikt over tilværelsen. Etterhvert kommer man gjerne over en kneik, og klarer å stable på beina en slags hverdag. De siste par ukene har jeg hatt perioder med ekstrem matleihet, med nostalgifølelse, med gleder-meg-til-jul-og-Norge-følelser, og til tider har jeg tenkt «tenk om jeg bare kunne være her noen måneder til og bli enda flinkere i hindi..», men nå nærmer det seg ubønnhørlig slutten.

Det er en god del ting jeg ikke kommer til å savne med denne byen, men ofte nok tar jeg meg selv i å tenke at, «åh, når jeg kommer hjem så kan jeg ikke ..», hvorav noen av tingene er som følger.

Kjøpe dagferskt frukt og grønt fra en fyr med varene pent og pyntelig ordnet på en tretralle. I steden for å gå inn på Rema med tanke på å komme ut igjen med noen bananer og epler, men for så å ende opp med sjokolade, nøtter, tyggis og whatnot i tillegg, er det bare å tusle bort til en av sikkert fem-seks traller, si hva du skal ha og hvor mange kilo/gram, få det veid i en gammeldags skålvekt og putte det i veska. Kommer spesielt til å savne å kjøpe guava, ingenting slår en moden og saftig guava når det er litt for lenge til lunsj..

Sitte på kjøkkenet, det varmeste rommet i huset, og se på at Malti (min vertsmor) står og lager chapatti til frokost eller kvelds. Hun ruller deigen av hvetemel og vann til passe store kuler, kjevler en ut på en trefjøl på 10-15 sekunder så den blir tynn som litt tykt papir, putter den på tavaen (litt konkav jernpanne), snur den etter en liten stund, og tar vekk tavaen mens hun skrur opp gassen og putter chapattien rett på flammen så den eser opp som en ballong, og klapper den sammen før hun legger den på stabelen.

Her er Mina didi (didi = storesøster), en slektning av Malti, som lagde chapatti til frokost da vi var på besøk i Maltis hjemlandsby.

Sykle rundt i steden for å ta rickshaw. Jeg leide meg en skrøpelig herresykkel for to uker siden, og etterhvert som jeg har blitt vant til å bruke sykkelklokka flittig og smette meg fram i det relativt kaotiske trafikkbildet har jeg faktisk begynt å like det. Man lever litt farlig som syklist i indisk trafikk, men man har også lettere for å komme seg fram enn en bil, enda så mye bilføreren kan stå på hornet og få folk til å skvette til side. Noen ganger er gatene rett og slett for smale, og da er en sykkel ikke så dumt. Men det er viktig å ha god fjæring i setet, noe jeg heldigvis har, for det er langt mellom de gode veiene her i byen..

Syklister rett ved der jeg bor (inn veien til høyre).

Å sy klær hos en skredder. Det er billig, tar fra noen timer til en dag eller to å få ferdig, og man kan leike klesdesigner. Språk er selvfølgelig ofte en utfordring – det å få skredderen til å forstå hvordan du vil ha det er jo ikke alltid en enkel sak. Men indiske skreddere er generelt utrolig dyktige og jobber raskt, og det koster sjelden mer enn 10-20 kroner å få sydd noe som er relativt enkelt. Stoff kjøper man selv i forkant, og det kan være så billig som 15-30 kroner meteren.

Å høre folk som øver på sitar eller sang om kvelden. Når hele resten av familien har lagt seg og klokka tikker mot midnatt, og når myggnettingen omslutter meg i mørket, kan jeg ofte høre sang eller musikk i det fjerne. Noen ganger er det en indisk dame som synger med tynn, klar stemme – andre ganger en som sitter og øver skalaer på en sitar.

Den sjarmerende og hardnakkede konservativismen. Banarasi log, «varanasiske mennesker», er ofte veldig glad i å ha det sånn som det «alltid» har vært, noe som preger hele byen og ligger som en slags egen atmosfære i de trange galliene. Her står hindutradisjoner og -ritualer sterkt, og sadhuene, de hellige mennene/hindumunkene som har trådt ut av det gjengse samfunnet og som kun lever på almisser, luft og kjærlighet, er like vanlige å se som kuer vandrende i gatene. Folk står opp grytidlig med sola, ofte for å ta seg et hellig Ganges-bad, og legger seg tidlig. I mellom der er det ofte ikke så voldsomt mye på plakaten utenom daglige gjøremål, eventuell jobb, mat og en god hvil midt på dagen. Denne typiske «varanasiske» atmosfæren er ganske vanskelig å beskrive med ord, men tar du deg en tur hit og blir en liten stund tror jeg du vil forstå hva jeg mener.

En sadhu.

Favorittbilder: de første ukene.

De første ukene i et nytt land gjelder det å bruke kameraet flittig, for da er alt nytt. Etterhvert som man slår seg litt til ro, blir syn du først syntes var merkelige og eksotiske til hverdag. Her er Varanasi slik jeg så den med nye øyne i september:

Utsikt fra takterrassen.

En far (med rød neglelakk!) og sin lille gutt på en hinduhøytidsdag der man barberer av håret til sønnene sine og ofrer det til en gud.

Et bilde tatt samme dag som det over, på hovedgata i Assi.

Et ganske vanlig skue..

Søte, men smittebærende griser. Indere flest skyr dem som pesten.

En mann som jobber på i en stor vevebedrift eid og drevet av muslimer i Varanasi. Han jobber med en silkesari - Varanasis mest berømte eksportvare.

Her går jeg forbi omtrent hver dag.

Klesvasken til naboen.

En av Varanasis mange "gallier". "Galli" betyr trang, ofte steinbelagt gate.

Dudh chai.

Jeg greier å skli inn i India på mange måter. Jeg tar ofte på meg bindi (klistremerke mellom øyenbrynene, ofte rund) som en del av antrekket, jeg går med kurta (lang, løs topp), jeg har null problemer med sitte-på-huk-toaletter, jeg spiser ris, chapati og grønnsaker med hånda – og snakker hindi, så klart. Men det er én ting jeg ikke greier helt å inkorporere i min indiske hverdag, og det er den evinnelige teen. De som kjenner meg veit at jeg elsker te – jeg drikker flere kopper om dagen, og ønsker meg te til jul og bursdager. Forskjellen på meg og den jevne inder er at sistnevnte drikker teen sin med masse melk og kanskje med opptil en spiseskje eller to med sukker i én kopp, mens jeg bare drikker.. te. Med vann.

Ordet på hindi for te er chai, og det er antagelig derfra navnet på vår kjære chai latte, den dyre kaffebarversjonen med tykt melkeskum på toppen, kommer fra. På hindi sier man også «melkete» (latte betyr jo melk på italiensk) når man bestiller den typen te som jeg beskrev ovenfor – dudh chai, men i motsetning til på Stockfleths eller Kaffebrenneriet serveres indisk chai latte enten i små glass (så man nesten brenner seg på fingrene når man drikker den), små plastglass (som så kastes rett på bakken der man står etterpå) eller i små leirkopper. Det finnes en chaiwalla (temann) på hvert gatehjørne i hele India, og en kopp koster så lite at det nesten ikke er verdt å nevne en gang. Men her skilles veiene til meg og den jevne inder, og jeg ber isteden om å få nibbo chai, chinni ke bina (sitronte uten sukker) – som den rare, hvite utlendingen jeg tross alt er.

Johan er den definitive  chaientusiasten blant oss, og man kan stadig høre hans optimistiske spørsmål, «skal vi ta en chai?».

Varanasi: her bor jeg, dette ser jeg.

Her bor jeg. I det gamle huset med smått snirklete eksteriør under et stort tre, like ved bredden av Ganges.

Snur jeg meg 180 grader er det dette jeg ser – en gate med den lokale, engelske privatskolen på venstre side, noen små butikker som selger te, drops og kjeks lengre framme, og så hovedveien.

Går jeg opp på taket via metallstigen får jeg utsikt både mot Ganges og byen hvis jeg snur meg rundt.

Her står jeg ved den tidligere omtalte skolen, der min vertssøster Rani går, og ser et ganske normalt skue i Varanasi. Kuene tusler fredelig rundt, og de veit både å flytte seg for rickshawer og andre kjøretøyer.

I motsetning til kuene på forrige bilde blir disse små kalvene tatt vare på i et av Varanasis flere «kufjøs». (Mer om indiske hellige kuer en annen gang.)

Skal man kjøpe grønnsaker går man ikke på Kiwi eller Rema 1000, men ut på gata. Her står «sabziwallaene» (grønnsaksmennene) med sine trevogner og middelalderske vekter der grønnsakene legges i den ene skåla og lodd med ønsket vekt legges i den andre. Priseksempel: 1/2 kg gulrøtter – 20 rs (ca 2 kr).

Fattig eller ei, sykkel har man. Folk sykler som gale (bokstavelig talt – de runder hjørner og trår på, fri sikt eller ei) i Varanasi.

Noen dager ser hovedgata i Assi, der vi bor, slik ut. Alle skal helst komme seg fram samtidig – vikeplikt fra høyre eksisterer ikke her, og den som tuter høyest lager vei i vellinga.

Samme hovedvei, en annen dag.

Noen ganger våkner man opp – og så er det en festival rett utafor døra di. Her stod jeg praktisk talt på dørstokken da jeg tok bildet.

Denne mannen er antagelig på vei til bredden av Mor Ganges for å ta et hellig bad. Mange reiser den ofte lange veien til Varanasi kun for dette.

Ved bredden av Ganges i Varanasi er det en lang stripe med trapper som går ned i vannet. De kalles ghat på hindi. Dette er Assi ghat – den åttiende ghaten – en tidlig septembermorgen.

Morgenrutiner på en annen ghat. Noen bruker Ganges som badekar, andre bruker den som vaskemaskin, og som kilde til religiøs renselse.

Mitt lille land, du vil bli savna.

20. august sitter jeg på et fly ut av Norge, vekk fra fjell og trikkeskinner, vanndammer og bladskygger på kjøkkenskapene. Snart blir det namaste, India. Det blir kanskje veldig varmt, klamt og folksomt, det blir fargerikt og nye lukter, det blir vertsfamilie og nye eventyr for meg og frøken D40. Det blir hindigloser og stotring på et ganske fremmed språk, og .. masse annet som jeg sannsynligvis ikke kan forestille meg akkurat nå.