Om det å (kanskje) føle seg voksen.

Siden jeg blei 24 år for et par måneder siden (akkurat to måneder i dag, faktisk) har jeg gått rundt og grubla litt på hva det egentlig betyr å bli voksen, og hvordan det føles. Det er noe med tallet 24 – da er man nesten 25, og da er man jo «midt i tjueåra» og .. snart 30. Det er noe annet enn å være 23, da man fortsatt befinner seg «tidlig» i tjueåra.

Uansett, jeg har altså tenkt litt (ok, ganske mye – jeg er en person som grubler mye på ting). Mest av alt har jeg tenkt en del på ansvaret jeg har for meg sjøl. Altså.. Nå er det faktisk jeg som tar ansvar for meg. Jeg sørger for å komme meg til tannlegen, jeg får i meg næringsstoffene jeg trenger, jeg velger hvor jeg vil hen i ferier, og i livet. Alt fra de små til de store tingene. Det virker litt banalt når jeg skriver det sånn her, men.. Det føles ikke trivielt. Noen ganger ser jeg meg sjøl dypt inn i øynene i speilet og lurer på om jeg ser voksen ut. Om andre tenker at, «ja, hun der ser ut som om hun kan ta vare på seg sjøl, hun er voksen.» (Hvis folk tenker på sånt i det hele tatt.)

Jeg har jo egentlig tatt ansvar for meg sjøl en god stund allerede. Det store spranget tok jeg da jeg dro til Bangladesh i åtte måneder året jeg fylte 18, sjøl om jeg forsåvidt aldri har hatt problemer med å gjøre ting på egenhånd. Men jeg tror  allikevel ikke at jeg hadde tenkt over alle de tingene en voksen person må fikse sjøl før jeg flytta hit til Nederland. Da jeg skulle flytte hit jeg bor nå tidligere i år måtte jeg plutselig finne en måte å transportere mine sparsomme eiendeler fra A til B, uten en pappa som kunne stille opp med bil og henger. Løsningen blei en studiekamerat som kunne låne mors bil.

Da jeg var midt i flytteproesessen, og stressa med å finne en løsning, gikk det opp for meg at det ikke er gitt at ting ordner seg (sjøl om de jo ofte gjør det), og at det er veldig viktig å ha mennesker man stoler på og kan regne med der man er. Som man kan være noe for, og som man kan ringe både for å bare «ta en kaffe» en onsdag ettermiddag og hvis man trenger noen å snakke med. Jeg har vært heldig og truffet flere fine folk på min vei, men jeg mangler noen som det er «selvfølgelig» å ringe hvis det skulle være noe. Det er kanskje noe av det vanskeligste med å starte helt på nytt et sted, det der med å finne de menneskene. Sånne mennesker  man trenger å ha sjøl om man er voksen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s