Trænakjærleik.

Trænafestivalen er lang reise.

Trænafestivalen er varm velkomst med gule vimpler der det står «Velkommen til havfolket!» og barn med traller som vil tjene noen sommerkroner på å hjelpe slitne havfolk med bagasje.

Trænafestivalen er liten.

Trænafestivalen er dugnad.

Trænafestivalen er teltliv med utsikt.

Trænafestivalen er vannklosetter i røde trebrakker.

Trænafestivalen er vin med rusk i.

Trænafestivalen er vakre netter.

Trænafestivalen er god stemning i allslags vær.

Trænafestivalen er konserter i kirken med plass til 180 personer.

Trænafestivalen er kreative løsninger når ikke alle får plass i kapellet.

Trænafestivalen er mennesker i alle aldre.

Trænafestivalen er nordlendinger med attitude.

Trænafestivalen er folk som blåser såpebobler på konsert.

Trænafestivalen er folk med merkelige antrekk.

Trænafestivalen er overraskelser og fine øyeblikk.

Trænafestivalen er å være på konsert i ullgenser men hoppe og danse allikevel.

Trænafestivalen er å danse til sola skinner høyt på himmelen på Klubb Kåkkejævel med Erlend Øye og DJ Lång-Kalle som spiller Jackson 5 og klubb-beats om hverandre.

Trænafestivalen er lav VIP-faktor hos artistene.

Trænafestivalen er nye venner.

Trænafestivalen er den fineste festivalen.

(Psst. Jeg var der i fjor også.)

Toyotametoden.

Skjermdump fra dokumentaren «Helsefabrikken» vist på NRK2 (Nett-TV).

Det skjer i helsesektoren. Det skjer i akademia og forskning, i skolen forøvrig, i trygdesystemet, innen bistand, i Posten, kollektivtrafikken, .. ja, nevn et system i  Norge som IKKE er blitt byråkratisert, som ikke skal bli stadig mer effektivt (helst kostnadseffektivt) og som omtales som en «tjeneste» med «kunder» som skal «kjøpe en vare». Dokumentaren «Helsefabrikken» som ligger på Nett-TV fram til 5. august handler om nettopp dette. Helse-Norge er egentlig bare et eksempel, det er et av mange norske systemer der man innfører «Toyotametoden» og der middelet er økonomiske incentiver for å effektivisere en virksomhet.

I dokumentaren sitter daværende helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, og filosoferer rundt det å bruke en Toyotafabrikk som modell for det norske helsevesnet. Er det dit vi vil? Per i dag har vi et system der sykehusene konkurrerer med hverandre ved hjelp av statlige midler, et slags «kvasimarked» der pasientene blir liksomkunder som betaler sykehusene med liksompenger (det faktum at de velger akkurat dette sykehuset), mens sykehusene får penger fra staten basert på hva slags typer operasjoner og diagnoser som er inne i bildet. På fødeavdelingene, for eksempel, betyr dette at sykehuset får mer penger hvis fødselen ikke er «normal», for eksempel hvis de må bruke vakuum eller sy igjen kvinnen etterpå. Keisersnitt gir mer penger i kassa enn en normal fødsel, og når alle de som jobber der veit det begynner beskjedene fra toppen å dreie seg om hva som gir mest penger og prioriteringer på bakgrunn av dette. Hva med den tida jordmora bruker på å berolige en førstegangsfødende? Hva med dem med kroniske sykdommer, eller de som er psykisk syke, som sykehuset ikke tjener så mye på? Og hva med de andre norske systemene jeg nevnte – akademia, for eksempel? Hvordan gjøre kunnskap til en målbar størrelse? Her er det mange spørsmål uten svar. Og jeg tror ikke svaret er «The Toyota Way».

PS. Nå om dagen er det en ny helsereform på trappene, nemlig «Samhandlingsreformen». Denne skal tre i kraft fra 1. januar neste år, og skal visst få helsetilbudet i kommunene og fylket til å «henge bedre sammen». Se en kortversjon på regjeringens nettsider her. Den ser imidlertid ikke ut til å rokke ved kvasiprivatiseringen av sykehusene..