Da jeg satt på toget hjem til Oslo i kveld begynte jeg å tenke på rytme (jeg tenker ofte på sånne her ting når jeg sitter på toget). Rytme. Hvor kommer egentlig det fra? Fra hjerteslagene våre? Fra cellene våre? For jeg tenker som så: hvis ikke det finnes rytme i oss, biologisk, så er rytme noe vi mennesker har konstruert. Men det virker jo så naturlig, så grunnleggende.. For eksempel synes vi at vi hører regndråpene tromme i en slags rytme, vi synes hester som løper har en slags rytme, vi synes bølgene i havet har en rytme. Og bølger er jo regelmessige greier, sånn som jeg lærte i fysikk – de kan måles, og noen bølger har konstant frekvens. Er det en slags rytme? Er rytme kun regelmessighet?
Men så veit vi også at hjernen vår er besatt av å finne mønstre, symmetri – rett og slett generell regelmesighet og likhet. Vi er for eksempel «programmert» til å kjenne igjen ansikter, og kan se dem på de rareste steder.. I barken på et gammelt tre, foran på en bil, osv. (I parentes bemerket er ansikter alt annet enn symmetriske – hør siste utgave av Radiolab og klikk på bildet nederst i artikkelen her så skjønner du hva jeg mener!) Kanskje vi er programmert til å oppfatte rytme også? I noen klassiske stykker er det rare taktomslag, for eksempel fra 4/4-takt til 5/6-takt. Hvis jeg hører et sånt stykke merker jeg at hjernen jobber på spreng under taktomslaget for å få tak på den nye rytmen, og hvis den ikke greier det blir stykket veldig slitsomt å høre på. Vi trenger kanskje noe å «hekte oss på», noe som gir en viss forutsigbarhet.. Dette med rytme lurer jeg altså veldig på. Hvorfor er det for eksempel sånn at noen mennesker har god rytme, og kan danse bra etter musikk eller er flinke på trommer? Eller snarere, hva kommer det av at noen mennesker bare ikke eier rytme, hvis det er et så grunnleggende konsept?
hvit skygge, svart sol 