Nyttårsfølelse og brødsymbiose.

Jeg sitter på mine femten kvadratmeter et sted i Oslo, Norge, Europa, Universet (har lest Bisettelsen, litt prega) og prøver å bli vant til det nye året. Mange, inkludert meg selv, snakker om julestemning, men jeg vil herved påstå at det også finnes noe som kan kalles nyttårsfølelse – eller nyttårsstemning om du vil. Det jeg snakker om er helt sikkert en følelse som har flere deler – en del oi-nå-må-jeg-huske-å-ikke-skrive-2010-men-2011, en del det-var-deilig-å-komme-hjem-til-mine-egne-ting, en del møte-andre-mennesker-enn-familien, og en del.. ja.. følelsen av å skrive inn ting som skal skje i en ny almanakk eller en ny kalender: nye konserter, nye forelesninger, nye møter og nye bursdager. Kunne sikkert fortsatt og fortsatt.. Men faktum er at det er noe kunstig over en sånn følelse, og den går fort over når hverdagen tar over. Datoer og kalendre er snedige saker.

I dag, da jeg var på butikken for å handle inn noen nødvendigheter til det relativt tomme kjøleskapet, var det noe som fikk meg til å stoppe opp et øyeblikk og bare smile. Ved brødskjæremaskinen stod det et gammelt og krokrygget ektepar. Brødet var ferdig skåret opp og skulle legges tilbake i posen, og mens kona holdt papirposen skjøv mannen omhyggelig og meget sakte brødskivene inn, fullstendig synkronisert med kona som kom han i møte med posen. Ingen av dem var særlig mye høyere enn maskinen. Da brødet var i posen tok kona den, så oppi den vel og lenge – antagelig for å sjekke om brødskivene lå pent på rekke – mens dama som stod foran meg med en handlevogn og med ansiktet i utålmodige folder fordi den gamle dama sperra veien for henne begynte å stange vogna mot hjørnet av skapene der melka står for å signalisere at hun ville forbi. Den gamle dama ensa imidlertid ikke hverken handlevogndama eller noen andre, hun var fullt konsentrert om brødposen sin og holdt nå på med å ta ut skalken på enden for å bytte den ut med en annen, større brødskalk hun fant der brødet kommer ut etter å ha vært igjennom maskinen. Mannen hennes stod og fulgte nøye med. Så, fortsatt uten mine til å registrere omgivelsene sine, begynte den gamle dama å sakte men sikkert lukke posen igjen, for så å gi den til mannen, som putta brødet nedi handlenettet foran på rullatoren. Jeg tror jeg må ha smilt mer enn det er vanlig at kunder på Coop Prix på John Colletts plass gjør, for den butikkansatte som kom mot meg akkurat i det de to gamle var ferdige med brødprosjektet sitt så litt nysgjerrig på meg før han hasta videre ned mot kassene. Klokka var halv fem og folk hadde jo dårlig tid, må vite.

Advertisements

3 thoughts on “Nyttårsfølelse og brødsymbiose.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s