Det visler forbi vinduet mitt. Små, tørre snøkrystaller som tas av en bølgende vind og treffer glasset. Lyden er skarp og myk på en gang, høres nesten ut som bittesmå diamanter som kysser vindusruta mi. De visler, lyden glitrer i mørket. Vinden prøver forgjeves å få med seg alle snøkrystallene med sine snikende, bølgende bevegelser, og kaskader av små frosne krystaller må gi tapt for de uventede bakholdsangrepene. For så å dale ned på bakken og bli borte mellom alle de andre.
hvit skygge, svart sol 
Det er nesten så det er litt fint, men bare om man kan oppleve det mens man er inne. :)
Du har fått en award; den ligger hos meg :)
Takk for det, men jeg tror jeg står over. :) Er ikke så gira på sånt..