Bruddstykker.

Leste «Kompani Orheim» ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen «Mannen som elsket Yngve» er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si «der borte», og peke, eller vi kan si «langt der borte over fjelltoppen». På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt «sneglehus», det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.

Advertisements

4 thoughts on “Bruddstykker.

  1. før kjente eg meg heilt fri om natta. på eit eller anna punkt byrja eg å lure på kvifor eg ikkje kunne vere fri om dagen òg.

    nett no er det ikkje så mykje natt på meg. skal eg sove tolv timer òg vere vaken samstundes som andre seier det seg kanskje sjølv…

    spanande å lese om bengali. det slår meg kor forferdeleg lite eg veit om språk, enno eg nyttar det til alt, heile tida.

    • Ja, jeg innser jo at å ha en døgnrytme som ei ugle ikke går an hvis jeg skal, som du sier, være våken mens andre er våkne. Dessverre.

      Hehe. Jeg tror veldig mange er veldig opptatt av språk, men på lingvistikk lærer jeg om språk på en ny måte. Veldig spennende, synes jeg. :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s