2009: en refleksjon.

Hører smell utenfor vinduet, og innser at jo, nå er det snart slutt på 2009. Noen liker å være tidlig ute med å smelle det nye året inn, og noen, som han i røyketelefonreklamen på radioen, skal stille klokka til Hawaii-tid for å få året til å vare litt lengre. Jeg forholder meg til vår tidssone, den som er +1, og ja – nå har de allerede ropt hurra og klemt hverandre i England. 

Folk poster oppsummeringer av 2009 som om de aldri skulle ha gjort annet. Hvordan huske alt som har skjedd i løpet av et helt år? 2009 har vart lenge, syns jeg. Nesten som flere år. Skal jeg prøve å huske litt av det som har skjedd, er det første som titter frem blant hjernecellene 26. april. Da landa Kristin og jeg på Gardermoen, etter å ha vinket farvel til alle vi hadde blitt så glade i gjennom åtte måneder bare et døgn tidligere. Jeg var sjuk, hadde knapt sovet noe, hadde feber og var i fullstendig ubalanse. Gråt nesten hele veien fra London til Gardermoen av ren, skjær utslitthet. Og kanskje litt hjemlengsel også. Og plutselig var jeg i Norge igjen. Det føltes nesten som å ha vært på en annen planet, vende tilbake til jorden – normal gravitasjonskraft, normalt oksygennivå i lufta.. Og så var det så stille. En sånn øredøvende stillhet, den banka i øra, herregud så stille det var. Det eneste jeg kunne høre var pulsen som slo, og jeg var usikker på hva hjertet mitt banka for. Var jeg glad for å komme hjem? Ville livet bli annerledes nå?

Så tenker jeg på sommer. Plutselig hadde livet brått tatt en ny retning, en retning som førte meg til Oslo og Blindern. Og forelesningssaler, notatbøker, fortvilelse over engelsk pensum, følelsen av å være liten og anonym i en stor by blant mange mennesker. Men jeg klarte meg fint, jeg holdt hodet over vannet, jeg skjønte at lingvistikk var noe jeg virkelig kunne se for meg å studere i noen år til. Og så kom 26. september. Dagen jeg hadde grua meg så forferdelig til i mange år kom og slo beina fullstendig vekk under meg, han jeg var aller mest glad i døde brått, og jeg tror at fortsatt, selv på denne siste dagen i året, at jeg ikke har klart å forsone meg helt og fullt med at asken som ligger oppi en pen, svart urne med hans navn på virkelig er hans. Hvordan kan all den gleden som bodde i han, min vakre Prins, bare bli borte, som et blaff?

Jeg dedikerer denne nyttårsaftenen til han. Prins var veldig redd for smellene til rakettene, og hver gang jeg hører lydene av et nytt år som er i anmarsj, tenker jeg på han og de hvileløse rundene han tok rundt i huset hver 31. desember. Man veit aldri hva et år vil føre med seg – for meg førte 2009 med seg både smil og tårer. Det er om å gjøre å la smilene veie tyngst. Og det gjorde de, for han var virkelig en fantastisk liten fyr.

Og nå, 2010. Godt nyttår!

Reklamer

2 thoughts on “2009: en refleksjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s