Sprett-opp-minner #2.

Gopalgonj er og blir det stedet der jeg følte meg mest hjemme. Jeg tok buss til og fra helt på egenhånd, med tilhørende elvebåttur.

Den første kvelden gikk jeg meg en tur, og blei invitert hjem til en helt fremmed fyr. Jeg hadde hele gjestehuset for meg sjøl den uka jeg var der, mashien var verdens søteste lille dame som alltid smilte til meg, og KFUK-damene og alle ungdommene jeg møtte var helt fantastiske. Jeg besøkte mange forskjellige folk, overnatta hos fine Mou, lærte verdens kuleste grønnsakssang.. Jeg kunne nevnt hundrevis av grunner til at Gopalgonj har en spesiell plass i hjertet mitt.

Foran alle disse barna fikk jeg lære min første, skikkelige banglasang. Det var Dipa(di) som egentlig bare skulle ta meg med så jeg skulle få se hvordan hun hadde sangtimer med en gruppe vanskeligstilte barn, og jeg trodde bare jeg skulle sitte og følge med. Slik blei det ikke. Sangen de sang, «Ekbar jete dena», var så utrolig fin, og jeg prøvde så godt jeg kunne å synge litt med. Så spurte jeg om hun ikke kunne skrive ned teksten til meg med latinske bokstaver, og plutselig satt jeg med mikrofonen og sang ord jeg ikke skjønte bæret av foran alle disse barna. Det er et sånt minne jeg aldri glemmer.

Dipadi og lillesøstra hennes skulle også lære meg å danse. Jeg var hjemme hos dem hver dag en halv uke, og hadde intensive dansetimer. Det var liten plass og varmt, jeg blei utrolig sliten og svett, og jeg følte meg som alt annet enn noen dancing queen. Men sørenmeg lærte jeg ikke en dans også.

Før jeg hadde vært i Gopalgonj hadde jeg bare sett mursteinsskorsteinene på avstand, gjerne når vi dro på utflukter ut av hovedstaden Dhaka, der man kunne se skoger av dem stikke opp av det ellers flate landskapet. I Gopalgonj befant jeg meg plutselig rett i nærheten av en, og i følge med ei av de som jobba på KFUK gikk jeg til og med opp der hvor denne mannen er på vei. Det var rart, og veldig varmt under beina (under der han fyren med rød t-skjorte står befinner ovnen seg – den som brenner mursteinene). Jeg brukte det lille jeg kunne av bangla til å snakke med mennene, og jeg kan bare tenke meg hvor utrolig merkelig de må ha syntes at det var å møte ei hvit, ung jente som plutselig dukka opp og ville se hvordan de jobba.

En dag skal jeg dra tilbake. Og kanskje jeg kan få dreisen på måten man drikker vann på også? Hvis Mou greide å lære meg hvordan man spiller harmonium, kan hu sikkert lære meg dette også.

Amar shonar Bangla..

Advertisements

5 thoughts on “Sprett-opp-minner #2.

  1. Det er så rart å tenke på at du har vært der. Shit. Og at dette eksisterer samtidig som vi. Eh. Det hørtes dust ut, men ja, det er jo som to forskjellige verdener. o_O

  2. så fint å sjå! det er deilig når ein kan få kjensla av å sjå noko heilt anna, å kjenne det som noko kjent.

    dessutan fint å sjå at km gjer verda mindre! det er godt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s