Sprett-opp-minner #1.

Det er som å se gjennom den gale enden av kikkerten. Som å lese en eventyrbok med sprett-opp-figurer som dukker opp mellom bølgene i det som er et stort hav av sammenfiltrede minner. Et åtte måneder stort hav.

01bangla

Hete solstråler. Lukten av banglate. Rickshawer som klirrer med sykkelbjeller for å komme seg frem mellom folk og biler og hull i veien. Ofte besvart av intens tuting fra biler, folk ligger på hornet, lyder over alt. Pruting med CNG-sjåfører og rickshaw-wallaer, jeg begynner å klare å ta meg fram i en by med et svimlende antall millioner mennesker, jeg kan si høyre, rett fram, venstre, stopp. Og takk.

02bangla

Jeg kan ordet for mango også, «aam». Mangoene, som jeg kun har sett i fruktdisken med «Bama – fem om dagen» påklistra, vokser på virkelige trær midt i hovedstaden.

03bangla

Jeg tilbringer om lag en tredjedel av banglalivet mitt sovende inne i kokonger av myggnetting.

04banglaa

Om kvelden synger ikke bare gresshoppene, men også tik-tikien.

04bangla

Disse, mine medsammensvorne, stod muligens for godt over den neste tredelen av tida. Vi var jo bideshi.

06bangla

De fleste kjæledyrene spiser ris. Jeg spiser mer ris i løpet av ei uke enn jeg ville spist på et halvt år i Norge. Ris er et stikkord.

07bangla

Bønder som steller med rismarkene sine, holder dem fuktige nok, tråkker rundt med gjørme til langt oppå leggen, passer på livsgrunnlaget sitt.

08bangla

Jeg blir etterhvert ganske dreven i å spise ris og dal ved bruk av høyre hånd og skyve-på-maten-med-tommelen-teknikk. Jeg blir flinkere i bangla, jeg møter stadig nye folk, stadig nye KFUK-damer, mashier som blir henrykt av å få kle meg opp i sari eller å lære meg å lage rismel for hånd, jeg kan snakke, holde små samtaler, skjønne litt mer av hva folk ler av. For folk ler mye. De smiler mye. Jeg blir møtt av åpne armer.

09bangla

Kvinner uten sko med vakre sarier. I mikrokredittgruppene trer de fram fra sine vante plasser ved gryter og med barn i skjørtene, de har også et ønske om å bidra økonomisk, de vil mer enn det samfunnet forventer av dem.

10bangla

Barn som du føler ser alt inni deg med sine gjennomborende blikk. De ser at du er i uvant terreng, de ser at du er «bare på besøk», de ser at du ikke helt skjønner deg på alle spillereglene.

11bangla

Barn som skriver disse uvante tegnene hengende fra linja om igjen og om igjen i khataene sine.

12bangla

Barn som ber deg tegne noe på tavla, og du prøver å tegne en slags elefant. I øverste hjørne i kjent «la stå!»-stil står det at elevene egentlig har bangla nå, og det er der man kan trekke paralleller, man kan se at barn er barn og at barn elsker sidesprang og krumspring, for de vil høre den norske nasjonalsangen også. Og jeg vil høre dem synge noe, såklart.

Ami aro likbo, kintu ekhon ami ghumabo.

Advertisements

2 thoughts on “Sprett-opp-minner #1.

    • Jeg kan si det samme om deg. :) (Men altså, jeg antar at livet mitt i Bangladesh var mer «interessant» enn livet mitt nå. Nå er jeg bare en av mange tusen studenter, en av mange tusen hybelboere, en av mange i hovedstaden.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s