Om min 77 år gamle bestevenn.

Han ser på meg med bedende valpeøyne (han greier fortsatt trikset sjøl om han snart er 10 år) når jeg står og lager meg knekkebrød med ost (stikkord: ost), han kommer bort til meg når jeg sitter i sofaen og snur seg med snuta andre veien så jeg skal klø han der halen sitter fast og han er helt umulig å jogge med fordi han er så inni huleste heiteste treig. Han har en ånde som kunne holdt uvedkommende på avstand om han visste å utnytte det (men han er ingen glefsende vakthund), og han røyter i perioder så mye at jeg kan finne nok «ull» til en liten genser i kriker og kroker av huset. Mamma er altfor snill med han og gir han tomme leverposteibokser rett fra frokostbordet. Jeg er ikke så fan av sånn «snillisme», men mamma parerer alltid protestene mine med at, «han skal jo ikke bli statsminister!»

Jeg tror han opplever familien vår som en flokk. Pappa er definitivt lederen, og Prins blir masete og urolig hvis pappa ikke er hjemme (eller bare er på butikken en tur). Så kommer kanskje mamma, eller så er vi to på samme «nivå». Jeg er ikke helt sikker, for mamma skjemmer han jo mer bort enn meg. Men lillesøstra mi tror jeg at han regner som den som er mest på nivå med han – henne får han nemlig sleike i ansiktet.

Åtte måneder i Bangladesh uten Prins fikk meg til å skjønne hvor mye jeg savner å ikke ha han (og hans stinkende ånde) rundt meg. Han er nesten som en katt.. Tasser stille rundt i huset og gjør ikke så mye av seg. Prins er ofte å finne under bordet når noen spiser – jeg pleier å kalle han «støvsugeren» – og ellers liggende ved ytterdører der det kommer kjølig luft inn. Men det er disse små tingene han gjør.. Hvis jeg setter meg ned på gulvet med beina i kors kommer han og enten «setter seg på fanget» eller legger seg i fanget mitt. Hvis jeg er borte lengre enn en dag eller to pleier han å gå inn på rommet mitt og se etter meg. Og nå de siste nettene som jeg har ligget ute på balkongen har han kommet og lagt seg ved siden av madrassen min. Da jeg våkna opp i dag morres gikk han ingen steder før jeg kom meg ut av dyna og inn på badet, og dit fulgte han også med. Så la han seg til å vente ved trappa, og blei med ned da jeg skulle lage meg frokost.

Hvis man skal regne ut alderen hans i hundeår, er man nødt til å ta [menneskelige år] x 7 + 7. De 7 årene man plusser på er på grunn av at de utvikler seg mye raskere enn oss de første månedene/det første året. Skal man tro denne formelen har jeg altså en 77 år gammel bestevenn! Men det merker jeg ikke noe særlig til – joda, han har noen grå hår på snuten og hører litt dårlig. Men nå ligger han ved dørstokken til rommet mitt og venter, så vi skal snart legge oss ut på balkongen sammen. Jeg lurer egentlig litt på hvorfor han legger seg ved siden av madrassen min. Kanskje han passer på meg?

DSC_4170DSC_4218

Advertisements

One thought on “Om min 77 år gamle bestevenn.

  1. Tilbaketråkk: 2009: en refleksjon. « hvit skygge, svart sol

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s