Sollyset. Varmen.

Spontan photoshoot med fine Martha, juli 09.

Blåbærbarn.

Blå lykke.

Om å kjenne det på huden.

Prins var treig og ville snuse, men jeg overtalte han til å få opp farta og løpe. Sola hang lavt på himmelen og bante seg vei mellom grenene på trærne i skogen. Det klødde allerede på håndleddet og i nakken, og jeg gravde opp kreftene og sprinta så de nye sandalene klaska ned på tjukke lag med brune barnåler, løp i sikksakk mellom røtter, pesa oppmuntrende ord til Prins. På huden kjente jeg små, bløte klask. Små, svermende, syngende.

Jeg kræsja i mygg.

Om å finne uventa ting i skogen.

En som vanlig fryktelig turvillig sheltie, altså Prins, og jeg leika med pinner i skogen.

Men man kan jo ikke leike med pinner i all evighet, og dessuten var vi på tur, så nå fikk jeg med meg Prins for å få unnagjort den obligatoriske turgåinga.

Nå må jeg bare spørre deg: leika du i trehytter som barn? (Gjør du det eventuelt enda?) Jeg gjorde aldri det – jeg hadde null snekkerferdigheter og ville heller leike i dokkestua pappa bygde til lillesøs og meg. Men innerst inne hadde jeg nok et ønske om at jeg også kunne få sitte oppi en trehytte og spise markjordbær av strå.. Så kanskje jeg skal ta igjen litt av det tapte i sommer? Ikke trenger jeg å bygge noe, heller, for det er det noen kløktige barn (muligens hjulpet litt av de voksne) som har gjort allerede:

Noen som blir med på trehyttefest?